Kontrolltrnet.

Live (5) jakter p batterier til en leke som Erik fikk i julegave. Hun tar et dypdykk nedi "batterikurven", og s hrer vi flgende samtale hun har med seg selv:

- Trenger vi et batteri, s har vi kontroll. Trenger vi to batterier, s har vi kontroll. Trenger vi tre batterier, s har vi kontroll. Trenger vi fire batterier....(tenkepause)...ja, s har vi et problem!

Snusfornuftig.

Da Live og jeg pyntet juletreet i gr, kom det plutselig fra prinsessa:

- Vi trenger ikkeTA p julepynten nr treet er ferdig pyntet, sant mamma...for det er jo faktisk ikke med hendene vi ser?!


Magiske ord.

Det er juleaften, og klokka har passert tte p kvelden. Erik er en time p overtid, og jeg tenker at det sikkert er lurt f ham i seng.

Nr jeg kommer opp i loftsstua, finner jeg ingen unger- og dra inn til Live sitt rom er lukket. Jeg pner dra forsiktig og ser da at Live og Erik sitter ved lekebordet og leker butikk. I samme yeblikk som jeg skal til si at n er det kveld, s lener Live seg mot Erik og sier:

- Du bror...vi har no hatt ein bra fin dag i dag?

Jeg lukket stille dren igjen. I enkelte yeblikk fortjener tiden st stille.

Samtalen.

Samtalen er viktig.

Det ble vi minnet kraftig p da bde husbonden og jeg snek oss til lese avisa mens hele familien koste seg med plse med brd ved middagsbordet i dag. Etter en liten stund kommer det fra Erik (3):

- Pappa? Ha du hatt d bra p jobb i dag?


Tannfeen 2.

I dag hadde Live med seg en venninne fra barnehagen, og i bilen p vei hjem begynte vi snakke om tannfeen igjen. Jeg snek meg nemlig innom kjkkenet p vei p jobb i dag, og srget for at grsdagens tannfelling ble konomisk gunstig - og lurte jo p om tannfeen hadde kommet likevel.

Joda, Live bekreftet at tannfeen mtte ha vrt innom like etter at hun og jeg hadde sjekket sta p morgenkvisten, og vi diskuterte litt frem og tilbake hvordan det hele kunne ha gtt til. Jeg flte virkelig at jeg hadde henne p glid, og at hun likevel hadde et eventyraktig syn p det hele.

Men s hrer jeg fra baksetet, hviskende:

- Maja...d e egentlig hain pappa som har lagt pengan i glasset, men ikkje sei d te ho mamma....d blir ho s skuffa...

Tannfeen.

I gr kveld mistet Live (5) sin frste tann. Det vil si at hun selv rykket den ut som den strste selvflgelighet.

I morges var hun naturlig nok spent p om tannfeen hadde vrt p besk. Vi tuslet ned p kjkkenet bare for konstatere at feen nok hadde hatt det travelt i natt, for tanna l fortsatt nedi vannglasset.

Dermed snek vi oss forsiktig ut, slik at vi ikke skulle skremme feen fra stikke innom p morgenkvisten. Live syntes dette var toppen p spenning, og ynene tindret av fortsatt forventning.

Ti minutter senere sitter vi oppe i sofaen og ser nyhetssendingen p TV2. Da kommer detkontant fra Live:

- N m jeg bare flge med at verken du eller pappa gr ned p kjkkenet, for da vet jeg at det er dere som legger i penger. For det vet jeg! S det s!

Det er nesten som jeg tror unger faker for glede oss foreldre nr vi babler om tannfe og julenisse...

Skvetter'n.

Det har jo alltid vrt viden kjent at menn ikke har vrt imponerende flinke til treffe doskla, selv om de fra naturens side er gitt et srdeles tilrettelagt verkty til sdant bruk.

Etter ha fulgt min snn p veien mot "bli trr", s vet jeg hvorfor det gr galt - spesielt om morgenen:

Etter ha dratt ned trusa, og lftet p t-skjorta - s klr han seg p magen. Mens han tisser.

Noe som gir en tissevinkel p omtrent45 grader.

Da er det i gang...

Det skjer hver eneste jul, men jeg er like uforberedt hver eneste gang:

Jeg blir superdupersentimental.

I r kom det da Erik og jeg ryddet i klesskapet hans. verst i skapet hadde jeg ryddet unna to store kasser med leker som han og Live hadde lekt med da de var bittesm, og junior ble ellevill da han fikk ta et dypdykk ned i kassene.

Jeg forsto at her var det like greit legge inn en pause i ryddinga, og satte meg ned og betraktet Erik og den gjensynsgleden han viste etter hvert som han dro frem den ene leken etter den andre.

Og jeg oppdaget raskt at han ikke er den eneste som har minner knyttet til lekene. S der satt jeg da...mimret om bde det ene og det andre, og betraktet den lille perfekte prinsen min som faktisk ikke er s veldig liten lenger.

Og smilte. Og snufset, Og smilte. Og snufset.

Noe jeg erfaringsmessig kommer til gjre omtrent fem ganger per i dag i tre uker fremover.

Jeg elsker julen. Fordi jeg har all grunn til det.

Skremmer'n.

Jeg har bedrevet hyrisikosport ved vise Live hva vi har kjpt i julegave til mine foreldre.

Dette var noe jeg gjorde i et brkdels sekund av iver, og jeg forsto jo umiddelbart at dette kunne bli en tung br bre for en 5-ring. Men, vi har gjentatte ganger snakket om hvor viktig det var holde det hemmelig, og det har virket som om budskapet har sunket inn.

Men i dag sa plutselig Live:

- Mamma...eg glmte at pakken te ho mor og hain far sku va hemmelig.

(...jeg kjente en liten klump i magen i det jeg forsto at hemmeligheten nok var ute...)

- Oi...sa du d da du va hos ho mor i gr..?

- Eg har ikkje sagt nkka! Eg brre glmte at d sku va hemmelig. Men no kom eg p d igjen!


Svar skyldig.

Live (5) svirret rundt meg under kveldens Idol-sending, og jeg prvde forsiktig f henne til vre litt stille under selve ltene. Uten at jeg helt lykkes.

Etter ha prvd hysj-varianten flere ganger, gikk jeg over til ignorere-varianten. I yekroken legger jeg merke til at hun grubler litt, fr hun setter i gang med noen voldsomme ablegyer i takt med musikken.

Jeg forsker holde p min ignorere-taktikk, men knakk sammen i latter da hun i en anklagende tone utbrt:

- Vil du ikkje mye heller sj p din egen unge kanskje?!

Nyanser.

Live: - Mamma...sant d e ganske vanlig va redd nr man ska gjr nkka for frste gang?

Lillefy: - Ja, d e nesten alle. E d barneidretten p torsdag du tenke p?

Live: - Nei...eg tenke p skola. Den som ho Martine gr p.

Lillefy: - D e heilt vanlig va spent nr man ska begynn p skola....e du d?

Live: - Eg sa ikkje spent. Eg sa redd.


Godt at vihar noen mneder til senke skuldrene p.


Nesten...

Dette er ikke hva man nsker hre nr man forsiktig forsker snike seg ut av barnerommet:

- OI! Der sovna eg NESTEN...

hits