Kontrolltårnet.

Live (5) jakter på batterier til en leke som Erik fikk i julegave. Hun tar et dypdykk nedi "batterikurven", og så hører vi følgende samtale hun har  med seg selv:

- Trenger vi et batteri, så har vi kontroll. Trenger vi to batterier, så har vi kontroll. Trenger vi tre batterier, så har vi kontroll. Trenger vi fire batterier....(tenkepause)...ja, så har vi et problem!

Snusfornuftig.

Da Live og jeg pyntet juletreet i går, kom det plutselig fra prinsessa:

- Vi trenger ikke TA på julepynten når treet er ferdig pyntet, sant mamma...for det er jo faktisk ikke med hendene vi ser?!


Magiske ord.

Det er juleaften, og klokka har passert åtte på kvelden. Erik er en time på overtid, og jeg tenker at det sikkert er lurt å få ham i seng.

Når jeg kommer opp i loftsstua, finner jeg ingen unger - og døra inn til Live sitt rom er lukket. Jeg åpner døra forsiktig og ser da at Live og Erik sitter ved lekebordet og leker butikk. I samme øyeblikk som jeg skal til å si at nå er det kveld, så lener Live seg mot Erik og sier:

- Du bror...vi har no hatt ein bra fin dag i dag?

Jeg lukket stille døren igjen. I enkelte øyeblikk fortjener tiden å stå stille.

Samtalen.

Samtalen er viktig.

Det ble vi minnet kraftig på da både husbonden og jeg snek oss til å lese avisa mens hele familien koste seg med pølse med brød ved middagsbordet i dag. Etter en liten stund kommer det fra Erik (3):

- Pappa? Ha du hatt dæ bra på jobb i dag?


Tannfeen 2.

I dag hadde Live med seg en venninne fra barnehagen, og i bilen på vei hjem begynte vi å snakke om tannfeen igjen. Jeg snek meg nemlig innom kjøkkenet på vei på jobb i dag, og sørget for at gårsdagens tannfelling ble økonomisk gunstig - og lurte jo på om tannfeen hadde kommet likevel.

Joda, Live bekreftet at tannfeen måtte ha vært innom like etter at hun og jeg hadde sjekket ståa på morgenkvisten, og vi diskuterte litt frem og tilbake hvordan det hele kunne ha gått til. Jeg følte virkelig at jeg hadde henne på glid, og at hun likevel hadde et eventyraktig syn på det hele.

Men så hører jeg fra baksetet, hviskende:

- Maja...dæ e egentlig hain pappa som har lagt pengan i glasset, men ikkje sei dæ te ho mamma....då blir ho så skuffa...

Tannfeen.

I går kveld mistet Live (5) sin første tann. Det vil si at hun selv rykket den ut som den største selvfølgelighet.

I morges var hun naturlig nok spent på om tannfeen hadde vært på besøk. Vi tuslet ned på kjøkkenet bare for å konstatere at feen nok hadde hatt det travelt i natt, for tanna lå fortsatt nedi vannglasset.

Dermed snek vi oss forsiktig ut, slik at vi ikke skulle skremme feen fra å stikke innom på morgenkvisten. Live syntes dette var toppen på spenning, og øynene tindret av fortsatt forventning.

Ti minutter senere sitter vi oppe i sofaen og ser nyhetssendingen på TV2. Da kommer det kontant fra Live:

- Nå må jeg bare følge med at verken du eller pappa går ned på kjøkkenet, for da vet jeg at det er dere som legger i penger. For det vet jeg! Så det så!

Det er nesten som jeg tror unger faker for å glede oss foreldre når vi babler om tannfe og julenisse...

Skvetter'n.

Det har jo alltid vært viden kjent at menn ikke har vært imponerende flinke til å treffe doskåla, selv om de fra naturens side er gitt et særdeles tilrettelagt verktøy til sådant bruk.

Etter å ha fulgt min sønn på veien mot å "bli tørr", så vet jeg hvorfor det går galt - spesielt om morgenen:

Etter å ha dratt ned trusa, og løftet på t-skjorta - så klør han seg på magen. Mens han tisser.

Noe som gir en tissevinkel på omtrent 45 grader. 

Da er det i gang...

Det skjer hver eneste jul, men jeg er like uforberedt hver eneste gang:

Jeg blir superdupersentimental.

I år kom det da Erik og jeg ryddet i klesskapet hans. Øverst i skapet hadde jeg ryddet unna to store kasser med leker som han og Live hadde lekt med da de var bittesmå, og junior ble ellevill da han fikk ta et dypdykk ned i kassene.

Jeg forsto at her var det like greit å legge inn en pause i ryddinga, og satte meg ned og betraktet Erik og den gjensynsgleden han viste etter hvert som han dro frem den ene leken etter den andre.

Og jeg oppdaget raskt at han ikke er den eneste som har minner knyttet til lekene. Så der satt jeg da...mimret om både det ene og det andre, og betraktet den lille perfekte prinsen min som faktisk ikke er så veldig liten lenger.

Og smilte. Og snufset, Og smilte. Og snufset.

Noe jeg erfaringsmessig kommer til å gjøre omtrent fem ganger per i dag i tre uker fremover.

Jeg elsker julen. Fordi jeg har all grunn til det.

Skremmer'n.

Jeg har bedrevet høyrisikosport ved å vise Live hva vi har kjøpt i julegave til mine foreldre.

Dette var noe jeg gjorde i et brøkdels sekund av iver, og jeg forsto jo umiddelbart at dette kunne bli en tung bør å bære for en 5-åring. Men, vi har gjentatte ganger snakket om hvor viktig det var å holde det hemmelig, og det har virket som om budskapet har sunket inn.

Men i dag sa plutselig Live:

- Mamma...eg glømte at pakken te ho mor og hain far sku va hemmelig.

(...jeg kjente en liten klump i magen i det jeg forsto at hemmeligheten nok var ute...)

- Oi...sa du dæ da du va hos ho mor i går..?

- Eg har ikkje sagt nåkka! Eg bærre glømte at dæ sku va hemmelig. Men no kom eg på dæ igjen!


Svar skyldig.

Live (5) svirret rundt meg under kveldens Idol-sending, og jeg prøvde forsiktig å få henne til å være litt stille under selve låtene. Uten at jeg helt lykkes.

Etter å ha prøvd hysj-varianten flere ganger, gikk jeg over til ignorere-varianten. I øyekroken legger jeg merke til at hun grubler litt, før hun setter i gang med noen voldsomme ablegøyer i takt med musikken.

Jeg forsøker å holde på min ignorere-taktikk, men knakk sammen i latter da hun i en anklagende tone utbrøt:

- Vil du ikkje mye heller sjå på din egen unge kanskje?!

Nyanser.

Live: - Mamma...sant dæ e ganske vanlig å va redd når man ska gjær nåkka for første gang?

Lillefy: - Ja, dæ e nesten alle. E dæ barneidretten på torsdag du tenke på?

Live: - Nei...eg tenke på skola. Den som ho Martine går på.

Lillefy: - Dæ e heilt vanlig å va spent når man ska begynn på skola....e du dæ?

Live: - Eg sa ikkje spent. Eg sa redd.


Godt at vi har noen måneder til å senke skuldrene på.


Nesten...

Dette er ikke hva man ønsker å høre når man forsiktig forsøker å snike seg ut av barnerommet:

- OI! Der sovna eg NESTEN...

hits