Lillebror tar ansvar.

Live (4) har brukt å ha smokk i sengen om natten. Siden hun har blitt skjøvet mye til side på grunn av plagene til Erik (2), så har vi ikke orket å ta den fra henne - og kanskje trodd at hun selv etter hvert ville synes at nok var nok.  

Men så har ikke skjedd, så til jul kom jeg med følgende forslag: Hun kunne pakke inn smokken, legge den under juletreet - og se om julenissen ville bytte den med noe annet fint. Den idèen tente hun på, og vi så gjorde. Og nissen var raus; To ekstra gaver lå under treet, merket med SMOKK.

Første kvelden var litt rocka, men de andre kveldene har det gått helt fint. Men i natt våknet hun, og var desperat etter smokken. Hun entret dermed dobbeltsenga, og hylte og skrek for å få smokken. Mannen min, som allerede var dyttet ut på kanten av Erik, resignerte og tuslet inn i senga til Live. Dermed ble jeg liggende alene med en vill og gal storesøster, og en lillebror som innimellom prøvde å trøste søsteren.

Jeg sa som sant var at jeg ikke viste av noen ekstra smokk, men da beordret Live meg til å vekke mannen min for å høre hvor smokkene kunne ligge. Noe jeg i min stuptrøtte tilstand nektet å gjøre. Ville hun så desperat ha smokk, så fikk hun tusle inn til pappaen selv.

Dette igangsatte en enda verre hylekonsert, og det er da lillebror tar ansvar. Plutselig hører jeg de små nakne føttene treffe det iskalde soveromsgulvet, jeg hører hvordan bamsen blir slept bortetter gulvet, døra til soverommet til Live blir åpnet - og så hører jeg følgende melding:

- Pappa - hjelp - Live - smokk.



Han er skjønn.

Første tur på røntgen.

Unger leker. Unger slår seg. Unger skader seg.

Jeg vet alt dette. Men jeg blir likevel angrepet av en lammende følelse når det skjer med noen av mine.

Mandag skadet Live foten i barnehagen, etter å ha hoppet ned fra en ribbevegg. Hylene hennes var av det slaget som gir alle som er i nærheten vondt i magen - det var ingen tvil om at det var snakk om store smerter.

Ettermiddagen og kvelden var fæl, og morgenen etter gikk turen til lege og sykehus. Legen trodde hun hadde brukket noen bein i fotbladet, men heldigvis var det falsk alarm. "Kun" en kraftig forstuing. Live har vært helt enestående; hun har ikke klart å trå på foten, men har krøpet rundt uten å klage.

Og nå går det mye bedre. Men jeg har fortsatt en vond klump i magen.

For det er kjipt å bli minnet om at man ikke kan beskytte ungene mot alt og alle.


Ord som varmer.

I dag fikk jeg et kompliment som rørte meg.

Jeg har en blogg i avisa jeg jobber. Hver fjortende dag skriver jeg om hverdagsligheter, iblandet en dæsj humor - og en salig blanding av moral og dobbeltmoral.  I likhet med de fleste andre forfekter jeg en salig blanding av disse to.

I dag ble jeg kontaktet av en kvinne som lurte på om jeg var blogg-spaltisten. Jeg bekreftet dette, og fikk deretter høre at hun er så glad i bloggen min - fordi jeg i følge henne klarer å sette ord på tanker og følelser som hun og mange andre med henne har.

- Jeg er ikke så flink med ord, og da er det så fint at du kan si ordene for meg.

Det sa hun.

For så å presentere seg som kona til prosten.

O Helga natt.

Er det noen der ute som kan fortelle meg hvordan jeg kan unngå å begynne å grine hver gang noen synger "O Helga natt"?

Jeg går nå under betegnelsen sippe-journalisten.

Å bli satt til veggs.

For å få muligheten til å duppe litt lenger utover morgenen, så foreslo jeg for mine to små at de kunne legge puslespill. Til min store glede tok de i mot forslaget med jubel, og Live (4) stupte inn i klesskapet sitt for å finne kassen med puslespill.

Fra min posisjon nedgravd i puter og dyner hører jeg hvordan hun og Erik (2) småprater og girer hverandre opp over puslespillkassen. Men så roper Live inn til meg:

- Maaaaaaamma? Jeg får ikke opp kassen.

(jeg har ikke lyst til å krype frem fra dyna, så jeg prøver å være bruksanvisning-mamma)

- Joda, det klarer du. Det er bare å trykke ned på hver side.

(lillefrøkna er vaksinert mot tålmodighet, og begynner allerede å bli desperat i stemmen)

- Jeg vet jo det, men jeg får det ikke til!!!


(jeg går over til å bli sprudle-oppmuntre-mamma)

- Joda, bare prøv litt til! Du er så flink, Live!

Så hører jeg et klikk. Og ett til. Og tar helt av i min entusiasme:

- Det var det jeg visste, at du ville få det til! Superjenta mi!


Da skjer det uforglemmelige. Min fireårige datter reiser seg opp fra loftsstuegulvet, tramper bortover gulvet og stiller seg i soveromsdøra:

- Har jeg sagt noe som helst om at jeg har fått det til????

- Eh....nei? Men jeg hørte....

- For det har jeg nemlig IKKE!

Så trampet hun inn i stua igjen, etterfulgt av en tusseladd-mamma som fjernet lokket fortere enn fortest.


Når lite betyr mye.

Tenk at et par sjabloner og litt snøspray kan gjøre en fireåring så lykkelig?

Det er vakkert!

Nannyhjelpen.

Da jeg hentet Live i barnehagen i dag, så fant jeg et skjerf i sekken hennes som ikke var hennes. Da jeg tok det ut av sekken og leverte det til en av de ansatte, så fikk Live et voldsomt raserianfall. Hun var av den oppfatning at dette skjerfet hadde hun i løpet av dagen fått eiendomsretten til - og hadde tydeligvis ikke tenkt å la meg blande meg opp i det forholdet.

Ikke nok med at hun gråt og hylte som om det var sist i verdenstid, men før jeg visste ordet av det - så slet hun mer eller mindre håret av hodet på meg! Noe lignende har jeg aldri opplevd tidligere, og da er det jo skikkelig supert at det skjer midt blant en håndfull foreldre som henter sine veloppdragne små.

Jeg er ei rolig dame, og for meg er slike raserianfall et mysterium. Og det er helt uvirkelig å se Lille Frøken Vilje ta helt av foran øynene på meg. Denne gangen varte anfallet i fem minutter - for deretter å bli fulgt opp av flere lignende anfall utover ettermiddagen (jeg kaller det anfall fordi de er voldsomt intense i noen minutter, og så er hun verdens blideste og gladeste jente like etterpå).

Nå i kveld så jeg "Nannyhjelpen" på TVNorge. Det slo meg at i løpet av ettermiddagen i dag så kunne et tv-team ha fremstilt vår lille familie som en versting-familie. Ett slikt raserianfall på tape, og det ville vært en seersuksess! Og så kunne tv-seerne ristet på hodet over den håpløse moren som ikke har de verktøyene som skal til for å hindre slike anfall.

Jeg tror jeg må vurdere å innføre to-timers "timeout"... :)


De beste leserne.

Jeg vet at det finnes  millioner av blogger ute på nettet, men en ting er sikkert: Mine lesere er de beste! Det høres sikkert usannsynlig platt ut for de av dere som ønsker å være kritiske, men...som alltid skriver jeg det som faller meg inn.

Bloggen er min luftekanal. Her ler jeg - og her gråter jeg. Og jeg har opplevd det som en åpenbaring at dere som leser bloggen, gjør det samme.

I hverdagen prater jeg mer enn de aller fleste, men sjeldent om det som ligger mitt hjerte nærmest. Det å fortelle andre at dagene ikke er så veldig greie, er veldig vanskelig for meg. Fordi jeg har et godt humør, og liker ikke dyrke det som er negativt.

Men her inne har jeg gjort det. Innimellom. Og når jeg leser gjennom innleggene jeg har skrevet i høst, så har det blitt stadig mindre med muntre observasjoner - og mer tårer og fortvilelse.

Noe som er en korrekt gjenspeiling av hvordan  høsten faktisk har vært.

Og likevel er dere her. Med jevne mellomrom. Og på toppen av det hele er det flere av dere som tar dere tid til å legge igjen et ord eller flere. Dere trøster, oppmuntrer og roser. Og kjefter sammen med meg over legestand og uforstand.

Det er vakkert! Og det viser at de nære ting fortsatt lever i oss.

Dere er viktige. Takk!

Mer allergi.

I går ventet det et brev fra St. Olavs Hospital med svarene fra blodprøvene. Erik Th. hadde forhøyede verdier på det meste av det vi putter i munnen, ikke bare fisk og egg. Men i første omgang skal vi ha en diett uten FISK, EGG og HASSELNØTTER.

Og ut fra den forvandlingen guttungen har gått gjennom på halvannen uke så tror jeg det holder.

Himmel, så heldige vi er!


Språklige bilder.

Under ukas kurs ved Institutt for Journalistikk i Fredrikstad ble jeg nok en gang minnet på at mine nordnorske språklige bilder ikke bør brukes for ofte:

Vi diskuterte en dom fra rettsstolen som innskrenker ytringsfriheten. Så var det ei som ble så hissig på at det at èn avis hadde gått over alle grenser, skulle få følger for alle andre. Det måtte jo være helt feil.

Dette maste hun om lenge, og da fyrte jeg av noe slikt som:
"Dæ e jo nødvendigvis sånn rettspraksis oppstår! Førr lenge sian så va dæ vel ein fyr som gikk rundt og pessa i gatan, og då dukke dæ jo opp lova mot sånt også. Man kan jo ikkje vent med ein lov til at ALLE skvette i gatan!"

Foreleseren som opprinnelig kommer fra Nord-Norge humret og lo resten av dagen.
Mens damene fra Østlandet så på meg med skrekk i blikket.


Frihet

Nå har jeg vært fire dager på kurs. I Fredrikstad.

Tidligere har det vært et mareritt å være på reise, fordi jeg hele tiden har bekymret meg for utbruddene til Erik Th. Tanken på å ikke være der når han har det som verst har spist meg opp fra morgen til kveld, og det har vært umulig å slappe av.

Men nå har jeg bare kost meg.
Sovet godt.
Og smilt fra øre til øre! :)

En engel i hvitt.

Det er ikke ofte jeg blir tom for ord, men det er jeg nesten nå. Jeg er i et følelsesmessig kaos; På den ene siden er jeg så takknemlig at jeg har lyst til å omfavne verden. På den andre siden er jeg så bitter at jeg har lyst til å inndra legelisenser rundt omkring i landet!

Vi fikk hjelp. På St. Olavs Hospital i Trondheim. Der møtte jeg en overlege som før jeg rakk å begynne på min nøye planlagte tale, igangsatte et helt støtteapparat rundt min lille prins. Før jeg visste ordet av det var han testet, medisinert, smurt, bandasjert - og fri for kløe. Oppfølging var planlagt før jeg rakk å be om det, alle økonomiske rettigheter ble opplest og fulgt opp med legeerklæringer - og direktenummer til både lege og sykepleiere var notert på ark overalt.

Nå har vi vært hjemme i fire dager, og vi har fått en helt ny sønn. Og et helt nytt liv. Han er allergisk mot fisk og egg, og bare ved å fjerne disse ingrediensene er mye gjort. Og vi har fått hjelpemidler i form av smøreteknikker og bandasjering som gjør at vi vet hvordan vi kan takle eksemet best mulig.

I to år har jeg bedt pent, tryglet - og grått utslitte tårer. Mens minsten har klødd, blødd - og grått frustrerte og smertefulle tårer. 

Èn lege var alt som skulle til. Men hvordan kunne vi vite hvor den legen befant seg?

Vi hadde flaks. Og det er en skremmende tanke på vegne av alle andre med samme lidelse.

Men i kveld skal jeg feire!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!!


hits