Trassalder.

Til dere som ikke har blitt foreldre enda; ikke la dere lure av illusjonen om at trassalder er ulike faser gjennom oppveksten - for det er rett og slett en evigvarende løsrivningsprosess som begynner tidligere enn man aner.

Jeg finner det fascinerende at min nevø på 17 og min datter på 3 bruker de samme meldingene ovenfor mødrene sine:


- Ikke tro at du bestemmer over meg!


- Jeg vil ikke bo her med deg lenger!


- Pappa er mye snillere enn deg!


- Det kan du gjøre selv!


- Jeg vil ikke!


- Du er dum!


- Nei!




Jeg får ta det som et godt tegn at nevøen min fortsatt ikke har rømt hjemmefra.

Gratis.

Det er skremmende å ha vært vitne til hva tilbudet om gratis kaffe, kaker og vafler kan gjøre med folk.

Jeg så en mann i 80-årene slippe taket i rullatoren sin for første gang på et tiår, kun for å få tak i det vaffelhjertet som sidemannen hadde tatt sikte på.

Jeg så en mann i 70-årene snyte seg med fingrene, ta et vaffelhjerte - for så å ta et nytt vaffelhjerte og deretter legge det første tilbake.

Jeg så en dame i 60-årene ta en hoftesving mot ei jente på ti år, slik at denne mistet kakefatet sitt - og damen følgelig kunne snike seg foran henne i køen.

Jeg så en dame i 50-årene initere en samtale med en "venninne", og mens de pratet sammen - vinket hun sin egen ektemann forbi denne venninnen i køen - selvfølgelig bak venninnens rygg.

Jeg så et ektepar i 40-årene som kranglet ræva av seg, fordi mannen ikke ville ha flere vafler - noe kona syntes var direkte sløsing siden det var gratis. Tufs, var et av ordene hun brukte.

Og så var det oss da, som er i 30-årene. Vi oppførte oss faktisk som folk.




Selv om det var gratis.


Den gode samtalen.

Etter å ha frosset halvt ihjel utenfor sykehuset i Bodø, så kom endelig den bestilte drosjen etter omlag en halvtime. Jeg ba om å bli kjørt til et kjøpesenter, noe som skulle vise seg å bli min "bane"....

Følgende "samtale" begynte da vi nærmet oss parkeringsplassen utenfor kjøpesenteret:


Drosjesjåføren: - Jeg forstår faen ikke hva alle disse menneskene har her å gjøre!


Lillefy: (litt store øyne)


Drosjesjåføren: - Her ser man resultatet av at 2-3 millioner idioter her i landet går på trygd!


Lillefy: (tabbe!) - Nja....SÅ mange er det jo ikke...

(1.3 sist jeg så en statistikk)


Drosjesjåføren: - Du må faen meg ikke tro at jeg ikke følger med selv om jeg bare er en drosjesjåfør! Jeg hørte dette på nyhetene; nesten 3 millioner trygdeidioter!


Lillefy:(trekker meg klokelig ut av samtalen igjen) ...det er uansett et høyt tall trygdede, ja...


Drosjesjåføren: - Og se....SE! De kan ikke parkere hundre meter fra inngangsdøra! Nei, de skal faen meg ha bilen stående inne i Narvesenkiosken!


Lillefy: (taushet)


Drosjesjåføren: - De dauer visst dersom de må gå noen meter... Hadde de giddet å jobbe, så hadde de faen meg fått tilbake pusten!


Lillefy: (intens taushet)


Bilen stanser og jeg betaler, og med litt hjelp får jeg med meg minsten og baggasjen ut av bilen.


Lillefy: - Takk for turen...


Drosjesjåføren: (med et strålende smil) - Jo, takk det samme - det var hyggelig!





Nja.



Uvirkelig virkelighet.

Erik sover.

Tre dager på sykehuset i Bodø med intensivbehandling med kortisonkremer og "sovemedisin", og nå sover han. Uten kortison. Og uten medisin. Kun en fet fuktighetskrem.

Han sover. Rolig.
Ingen kløe.
Ingen gråt.
Ingen uro.

For første gang på 13 måneder. For første gang i sitt liv.




Til alle dere som ukentlig holder taler for meg om hvor farlig kortisonkremer er for de stakkars små:

fuck you.

Tett nese.

I går satt jeg på kontoret og tastet litt på pc'n, men så syntes jeg å kjenne en velkjent ubehagelig lukt fra minsten. Jeg gikk ut av kontoret, gjennom en gang, gjennom en gang til, forbi kjøkkenkroken og så inn til stuen hvor husbonden sitter med minsten på fanget.

Det var noget unødvendig, men jeg bøyde meg ned og luktet på minstemann for å få mine mistanker bekreftet - før jeg tok ham med meg på badet og byttet denne månedens verste bæsjebleie.

Da jeg kom ut fra badet, kom det noe undrende fra husbonden:

- Hadde han bæsjet???




Derfor, mine venner - er det vi mødrene som har lengst fødselspermisjon.


Min omsorgsfulle treåring.

Husbonden ble operert i et kne i sommer, og i begynnelsen av denne uka var han på kontroll i Trondheim.

Nå i morges ble huset vekket av minsten. Han holdt et leven uten like i sprinkelsenga, og etterhvert våknet også Live. Hun kryper rundt i dobbeltsenga og leter opp pappaen sin, og det første hun sier denne lørdagsmorgenen er:


- Pappa...?


(ingen respons)


- Pappa...?


- (trøtt pappa) .....ja...?


- Går dæ bra med kneet ditt i dag?



Nok en gang; her snakker vi om seriøs smelting.


Påvirkning utenifra.

I disse dager er det voldsomme debatter i Sverige om hvor lenge barn har godt å være hjemme sammen med mor. Eller far. De lærde og de ulærde strides.

Jeg fikk bekreftet at det er fornuftig av meg å holde ungene unna barnehagen til de er ca. 2 år, da jeg overhørte min tante Vigdis (som er en meget respektert og avholdt barnehagetante) si følgende til min lille lett påvirkelige sønn:


- Nissen sier nøff-nøff.

Stamina.

I går var jeg på julebord, noe som var min første skikkelige sosiale happening på veldig, veldig lenge. Ikke engang tanken på at jeg måtte hjemom et par turer i løpet av kvelden for å amme, klarte å legge en demper på forventningene.

Vi ankom selskapelighetene kl. 20:30. Halvannen time senere var jeg hjemme og ammet minsten.
Og måtte ta to hodepinetabletter.



Partyanimal. Det er meg det.

hits