Kun for store gutter.

Etter at Erik sluttet med bleien og begynte å gå på do, blir vi stadig vekk minnet på at det å gå på do kun er for tøffe karer.

Erik: - Dæ kain va ein krokodille i doet, sant pappa?

Pappaen: - Tja....dæ må no va ein babykrokodille i så fall. Men dæ e jo ikkje krokodille i doet...

Erik: - Jo! Krokodillepappaen og!

(...en liten tenkepause...)

Erik: - Og eg trur eg såg ein pappa-HAI og...

Uanstendig frokost-tv.

I dag hadde vi på frokost-tv på Tv2 i noen minutter, og minstemann ble sittende med stivt blikk på skjermen. Jeg forsto at det var programleder Signe Tynnings utringing som fasinerte da han stille sa:

- Ho dama har glømt puppegenseren sin...

Hverdagens dilemmaer.

I går morges kom Erik (3) snikende inn under dyna mi, og la seg nese-nese med meg. Vi lå slik en liten stund uten å si noe mer en go'morgen til hverandre, før han plutselig hvisker til meg:

- Mamma...eg vil ikkje i barnehagen i dag. Dæ e så mye folk, og e blir så sliten...

 En time senere var han og søsteren levert i barnehagen. Men ordene hans fulgte meg hele dagen.

Livsvisdom.

En febersyk Live hadde svært lyst til å besøke bestemora si litt lenger nedi veien, men i et forsøk på å være ansvarsfull mor sa jeg nei - og sa at hun måtte vente til hun ble feberfri.

Dette like Live svært dårlig, og utbrøt:

- Ååååååå.....dæ e ikkje rettferdig!

Før jeg rekker å gi respons på utbruddet, så kommer det rolig  og gammelmodig fra niesen min Martine (6):

- Livet e ikkje rettferdig...

Kontraster.

Torsdag kom mamma seg gjennom nok en nervepirrende kontroll.

Fredag dør Grethe Kausland. Og Trond Kirkevaag. Begge av kreft.

Hele Norge er berørt, fordi de i kraft av sitt virke har fått hele nasjonen til å le gjennom både gode og onde dager.  Rundt omkring i de tusen stuer vil det felles tårer etter hvert som disse fabelaktige kunstnere vil bli minnet både i aviser, på radio og tv. Også her i huset.

Men samtidig er Grethe Kausland noens kjæreste. Hun er mamma og bestemor. Etter Trond Kirkevaag sitter det igjen en kone og to sønner.

Og jeg vet hva disse pårørende har gått gjennom de siste månedene. Men bare til et visst punkt. Det øyeblikket der man får beskjed om at det er ikke mer å gjøre.

Jeg har så vondt av dem. Og er så takknemlig for oss.


Det gikk bra.

For noen uker siden fant legene tre nye kuler på halsen til mamma.

I dag var hun på kontroll i Tromsø. Nå nettopp kom den forløsende meldingen:

"Alt gikk bra"

Jeg hulket ukontrollert i ti minutter. Nå skal jeg smile resten av året!


Ingen er så nydelig...

I dag er vi hjemme med feber. Formiddagen har vært særdeles slitsom, med to utilpasse og sutrete små.

Men så kom det igjen da, dette magiske øyeblikket som snur sinnsstemningen totalt.

Vi hørte på Tor Endresen som sang "Ingen er så nydelig som du". Plutselig snur Live seg mot meg og sier:

- Eg synes DU e nydelig.

Jeg ble rett og slett målløs, og rakk ikke svare før Erik kommer bort og legger hånden sin på kneet mitt og sier:

- Dæ synes eg og!



Tålegrensen for videre sutring hevet seg mange hakk.

3 år.

Sist fredag fylte Erik 3 år. I løpet av helgen var det både barneselskap og familieselskap, og Erik hadde kjempefine dager. Og sjørøverskuta i Duplo var en stor suksess.

Ergo: alt er bare velstand. Egentlig.

Men så er det meg og det slitsomme hodet mitt. Tanker som kverner til alle døgnets tider. Og noe som er nytt for meg, er at jeg er blitt eier av bitre tanker. Jeg har bestandig vært veldig positiv av meg, så dette er et nytt bekjentskap. Og jeg vet ikke om jeg liker det.

Jeg føler at vi har mistet ett år. Da Erik fylte ett år, ble vi sendt til Nordlandssykehuet i Bodø i ei lita uke. Ett år senere ble vi sendt til St. Olavs Hospital i Trondheim. De tolv månedene som var mellom der, var de verste. De aller, aller verste. Og nå vet jeg at det var helt unødvendig. Det som ble gjort i Trondheim, kunne blitt gjort i Bodø - eller under et av de mange besøkene vi hadde på det lokale sykehuset. Prøver som ikke ble tatt. Kunnskap som ikke ble gitt. Rekvisisjoner som ikke ble gitt. Manglende støtte, i det store hele.

Da visste jeg ikke det jeg vet nå. Jeg ante ikke at det fantes hjelp der ute. Derfor levde vi i et vakuum. Og Erik i et smertehelvete.

Jeg skulle så gjerne ha husket Eriks første skritt.
Men jeg var så sliten.
Det er borte.

Det klarer jeg ikke å tilgi.

Ett år kan utgjøre mye.

Live (5) og Martine (6) leker en særdeles familieorientert lek, og opplyser at begge er gravide. Med dukker stappet under genserene forteller de i forbifarten at Live har en baby i magen, mens Martine i løpet av kort tid skal bli mamma til tvillinger.

Martine: - Kor gammel e du egentlig, Live?

(liten tenkepause)

Live: - Eg e ni år.

Martine: - Du kan jo ikkje få ein beibi når du bærre e ni år!!!!

Live: - Johoooooo!

Martine: - Da si eg dæ til mammaen din!

(ny tenkepause)

Live; - Okei då.....da e eg like gammel som deg. Kor gammel e du når du ska ha beibi?

Martine: - Ti.

Så falt lokkene.

image33

Live har et nydelig hår, og frem til mandagen nådde det langt ned på ryggen. Men så tok mor og datter avgjørelsen om at hårlengden skulle halveres.

En telefon til pappaen viste at vi ikke hadde noen støtte fra den kanten - men det valgte vi å overhøre. Så da falt lokkene.

Og hun ble så fin! Og ny. Og stor.

Det er enklere å få tilgivelse enn tillatelse.

Live kom løpende inn og fortalte med stor dramatikk at kusinen Martine hadde mistet prinsessebeltespennen sin, og at nå skulle de igangsette en større leteaksjon. Planen var klar - og god; de skulle gå i sine egne fotspor.

Etter et lite kvarter kom hun inn igjen, og kom gledesstrålende opp til meg som satt i loftsstua.

Live: - Mamma! Vi fant dein! Veit du kor?

Lillefy: - Så bra! Kor va dein?

Live: - Jo, du veit dæ fjellet dar vi ikkje får lov til å va?

(i samme øyeblikk som hun stiller spørsmålet går det opp for henne at det inneholder en innrømmelse, og stemmen faller umiddelbart ned flere hakk)

Live: - ....men kor vi av og til e likevel....

En gylden morgen.

Kodakmoment 1:

I morges våknet jeg av at Erik kom og la seg i vår seng, og som alltid la han seg tett, tett inntil ryggen min.

Etter en halvtime med slumring, kom også storesøsteren. Hun ble fortvilt da hun så at plassen bak ryggen min allerede var okkupert, og trøtt som hun var begynte hun å gråte.

Live: - Eg vil ligg inntil deg, mamma!

Lillefy: - Eg forstår dæ lille venn, men eg kan nesten ikkje jag bort broren din som ligg her og søv. Legg deg mellom hain lillebror og hain pappa.

Live: - Eg vil ikkje... Eg vil ligg i lag med deg...!

(lillebroren våkner av søsterens gråt, og rører seg såvidt bak ryggen min - og søvnig kommer han med sin håndsrekning)

Erik: - Live...vil du at eg ska fløtt meg då..?

Sa han. Og flyttet seg over på pappaens side.


Kodakmoment 2:

Mens Live og Erik leker på rommet hans, så ringer bestemoren for å høre om Live vil være med til naboøya på handletur. Live sier jublende ja, og i det hun skal til å forlate heimen skjer følgende:

(jeg ligger fortsatt i senga og bare hører hva som skjer)

Live: - Erik, du ska bærre fortsett med å bygg hytta, okei?

(hun begynner å gå ned trappa fra loftsstua, men stopper halvveis)

Live: - Vil du ha go'klæm, Erik?

(han signaliserer tydeligvis ja, for hun går opp trappa igjen)

Live: - Og muss?

(jeg hører et smask)

Live: - Hadæ!

Erik: - Hadæ!

hits