Kun for store gutter.

Etter at Erik sluttet med bleien og begynte g p do, blir vi stadig vekk minnet p at det g p do kun er for tffe karer.

Erik: - D kain va ein krokodille i doet, sant pappa?

Pappaen: - Tja....d m no va ein babykrokodille i s fall. Men d e jo ikkje krokodille i doet...

Erik: - Jo! Krokodillepappaen og!

(...en liten tenkepause...)

Erik: - Og eg trur eg sg ein pappa-HAI og...

Uanstendig frokost-tv.

I dag hadde vi p frokost-tv p Tv2 i noen minutter, og minstemann ble sittende med stivt blikk p skjermen. Jeg forsto at det var programleder Signe Tynnings utringing som fasinerte da han stille sa:

- Ho dama har glmt puppegenseren sin...

Hverdagens dilemmaer.

I gr morges kom Erik (3) snikende inn under dyna mi, og la seg nese-nese med meg. Vi l slik en liten stund uten si noe mer en go'morgen til hverandre, fr han plutselig hvisker til meg:

- Mamma...eg vil ikkje i barnehagen i dag. D e s mye folk, og e blir s sliten...

En time senere var han og ssteren levert i barnehagen. Men ordene hans fulgte meg hele dagen.

Livsvisdom.

En febersyk Live hadde svrt lyst til beske bestemora si litt lenger nedi veien, men i et forsk p vre ansvarsfull mor sa jeg nei - og sa at hun mtte vente til hun ble feberfri.

Dette like Live svrt drlig, og utbrt:

- .....d e ikkje rettferdig!

Fr jeg rekker gi respons p utbruddet, s kommer det rolig oggammelmodig franiesen min Martine (6):

- Livet e ikkje rettferdig...

Kontraster.

Torsdag kom mamma seg gjennomnok en nervepirrende kontroll.

Fredag dr Grethe Kausland. Og Trond Kirkevaag. Begge av kreft.

Hele Norge er berrt, fordi de i kraft av sitt virke har ftt hele nasjonen til le gjennom bde gode og onde dager. Rundt omkring i de tusen stuer vil det felles trer etter hvert som disse fabelaktige kunstnere vil bli minnet bde i aviser, p radio og tv. Ogs her i huset.

Men samtidig er Grethe Kausland noens kjreste. Hun er mamma og bestemor. Etter Trond Kirkevaag sitter det igjen en kone og to snner.

Og jeg vet hva disse prrende har gtt gjennom de siste mnedene. Men bare til et visst punkt. Det yeblikket der man fr beskjed om at det er ikke mer gjre.

Jeg har s vondt av dem. Og er s takknemlig for oss.


Det gikk bra.

For noen uker siden fant legene tre nye kuler p halsen til mamma.

I dag var hun p kontroll i Troms. N nettopp kom den forlsende meldingen:

"Alt gikk bra"

Jeg hulket ukontrollert i ti minutter. N skal jeg smile resten av ret!


Ingen er s nydelig...

I dag er vi hjemme med feber. Formiddagen har vrt srdeles slitsom, med to utilpasse og sutrete sm.

Men s kom det igjen da, dette magiske yeblikket som snur sinnsstemningen totalt.

Vi hrte p Tor Endresen som sang "Ingen er s nydelig som du". Plutselig snur Live seg mot meg og sier:

- Eg synes DU e nydelig.

Jeg ble rett og slett mlls, og rakk ikke svare fr Erik kommer bort og legger hnden sin p kneet mitt og sier:

- D synes eg og!



Tlegrensen for videre sutring hevet seg mange hakk.

3 r.

Sist fredag fylte Erik 3 r. I lpet av helgen var det bde barneselskap og familieselskap, og Erik hadde kjempefine dager. Og sjrverskuta i Duplo var en stor suksess.

Ergo: alt er bare velstand. Egentlig.

Men s er det meg og det slitsomme hodet mitt. Tanker som kverner til alle dgnets tider. Og noe som er nytt for meg, er at jeg er blitt eier av bitre tanker. Jeg har bestandig vrt veldig positiv av meg, s dette er et nytt bekjentskap. Og jeg vet ikke om jeg liker det.

Jeg fler at vi har mistet ett r. Da Erik fylte ett r, ble vi sendt til Nordlandssykehuet i Bod i ei lita uke. Ett r senere ble vi sendt til St. Olavs Hospital i Trondheim. De tolv mnedene som var mellom der, var de verste. De aller, aller verste. Og n vet jeg at det var helt undvendig. Det som ble gjort i Trondheim, kunne blitt gjort i Bod - eller under et av de mange beskene vi hadde p det lokale sykehuset.Prver som ikke ble tatt. Kunnskap som ikke ble gitt. Rekvisisjoner som ikke ble gitt. Manglende sttte, i det store hele.

Da visste jeg ikke det jeg vet n. Jeg ante ikke at det fantes hjelp der ute. Derfor levde vi i et vakuum. Og Erik i et smertehelvete.

Jeg skulle s gjerne ha husket Eriks frste skritt.
Men jeg var s sliten.
Det er borte.

Det klarer jeg ikke tilgi.

Ett r kan utgjre mye.

Live (5) og Martine (6) leker en srdeles familieorientert lek, og opplyser at begge er gravide. Med dukker stappet under genserene forteller de i forbifarten at Live har en baby i magen, mens Martine i lpet av kort tid skal bli mamma til tvillinger.

Martine: - Kor gammel e du egentlig, Live?

(liten tenkepause)

Live: - Eg e ni r.

Martine: - Du kan jo ikkje f ein beibi nr du brre e ni r!!!!

Live: - Johoooooo!

Martine: - Da si eg d til mammaen din!

(ny tenkepause)

Live; - Okei d.....da e eg like gammel som deg. Kor gammel e du nr du ska ha beibi?

Martine: - Ti.

S falt lokkene.

image33

Live har et nydelig hr, og frem til mandagen ndde det langt ned p ryggen. Men s tok mor og datter avgjrelsen om at hrlengden skulle halveres.

En telefon til pappaen viste at vi ikke hadde noen sttte fra den kanten - men det valgte vi overhre. S da falt lokkene.

Og hun ble s fin! Og ny. Og stor.

Det er enklere f tilgivelse enn tillatelse.

Live kom lpende inn og fortalte med stor dramatikk at kusinen Martine hadde mistet prinsessebeltespennen sin, og at n skulle de igangsette en strre leteaksjon. Planen var klar - og god;de skulle g i sine egne fotspor.

Etter et lite kvarter kom hun inn igjen, og kom gledesstrlende opp til meg som satt i loftsstua.

Live: - Mamma! Vi fant dein! Veit du kor?

Lillefy: - S bra! Kor va dein?

Live: - Jo, du veit d fjellet dar vi ikkje fr lov til va?

(i samme yeblikk som hun stiller sprsmlet gr det opp for henne at det inneholder en innrmmelse, og stemmen faller umiddelbart ned flere hakk)

Live: - ....men kor vi av og til e likevel....

En gylden morgen.

Kodakmoment 1:

I morges vknet jeg av at Erik kom og la seg i vr seng, og som alltid la han seg tett, tett inntil ryggen min.

Etter en halvtime med slumring, kom ogs storessteren. Hun ble fortvilt da hun s at plassen bak ryggen min allerede var okkupert, og trtt som hun var begynte hun grte.

Live: - Eg vil ligg inntil deg, mamma!

Lillefy: - Eg forstr d lille venn, men eg kan nesten ikkje jag bort broren din som ligg her og sv. Legg deg mellom hain lillebror og hain pappa.

Live: - Eg vil ikkje... Eg vil ligg i lag med deg...!

(lillebroren vkner av ssterens grt, og rrer seg svidt bak ryggen min - og svnig kommer han med sin hndsrekning)

Erik: - Live...vil du at eg ska fltt meg d..?

Sa han. Og flyttet seg over p pappaens side.


Kodakmoment 2:

Mens Live og Erik leker p rommet hans, s ringer bestemoren for hre om Live vil vre med til naboya p handletur. Live sier jublende ja, og i det hun skal til forlate heimen skjer flgende:

(jeg ligger fortsatt i senga og bare hrer hva som skjer)

Live: - Erik, du ska brre fortsett med bygg hytta, okei?

(hun begynner g ned trappa fra loftsstua, men stopper halvveis)

Live: - Vil du ha go'klm, Erik?

(han signaliserer tydeligvis ja, for hun gr opp trappa igjen)

Live: - Og muss?

(jeg hrer et smask)

Live: - Had!

Erik: - Had!

hits