Snø. Og latter.

I ettermiddag var jeg ute og lekte i snøen med Live (3) og kusinen hennes Martine (4). Det var helt mørkt ute, men stearinlys i en snøhule lyste opp ei slette for oss - og vi lekte oss varme og kalde.

Snøen rakk meg til midt på leggen, og følgelig rakk den småjentene nærmest til midjen - og innimellom kom det noen hyl og skrik om at jeg måtte hjelpe til. Under en av disse utrykningene, trynte jeg skikkelig rett før jeg nådde frem til jentene. Jeg falt pladask på magen, med nesen 30 cm fra beina deres.

Da jeg tittet opp med snø på nesen og møtte blikkene deres - og hørte latteren deres - så stoppet verden opp et øyeblikk. Alt jeg enset, var to par glitrende øyne, røde eplekinn og trillende hjertelig latter.



Et NYDELIG øyeblikk!

Grav dem ut i tide!

I dag våknet vi til et vinterlandskap som får coca colas julereklamer til å blekne. Ufattelige mengder snø hadde lavet ned, og ingenting tydet på at det skulle å slutte å snø heller.

Etter en noe svett påkledningsrunde, var begge ungene og jeg forsvarlig kledd med vinterdresser, forede støvler, luer og votter - og kunne gå ut og nyte den myke snøen. Minstemann ble plassert i bæremeis, til hans elleville begeistring.

Etter en herlig time ute i lavende snø, snublet vi oss inn i varmen igjen. Da jeg så kledde av meg bæremeisen, kom det et lite utrop fra meg...

...for der satt minstemann. Med fem cm snø på hodet.




Nedsnødd. Og med et salig glis.


Nei betyr NEI!

Her om dagen kjøpte jeg noe snop til Live, og da vi kom hjem spurte jeg om å få smake. Hun så på meg med et lurt smil, og sa:

- Nei.

- Jo, jeg kan jo få en av deg?

- Nei, mamma...og du vet at når jeg sier nei, så MENER jeg nei!






Der kom den i retur.


Rim.

Treåringen sang for ettåringen i dag:


....Erik Theodooooor

...hain e så stooooor

....at hain får ikkje bli med til ho bestemoooooor

....men vi e på vei


(tenkepause)


....tjohei!




Onomatepoetikon.

I går ga jeg minstemann mat, og samtidig zappet jeg meg gjennom noen tv-kanaler. På en av filmkanalene havnet vi rett inn i en gedigen eksplosjon, og minstemann stirret storøyd på skjermen - før han snudde seg mot meg og sa:

POFF!




Hans første lydmalende ord ble altså en eksplosjon. I dag har fjernsynet vært avslått under samtlige måltider.







Likestillingens undergravere.

I dag hadde min mann og vår treårige datter følgende konversasjon:

Live: - Pappa, kan du bli med til Martine en tur?

Pappa'n: - Nei, pappa skal vaske opp koppene.

Live: - Det gjør jo mamma.

Pappa'n: - Nei, pappa har sagt at han skal gjøre det.

Live: - Er du dame, du?




Min mann og jeg. Likestillingens undergravere.  

Individualisten.

Attitude.

Det ordet beskriver Live så utrolig godt, og det er vanskelig å finne et norsk ord som gjør samme nytten. For; det lyser ATTITUDE av henne.
 
Nå også på klesfronten.

Hun har et sett med foreldre som frem til vi var myndige kledde oss slik at vi kunne spille fotballkamp på 30 sekunders varsel. Etter det ble vi litt mer bevisste, men har begge valgt den safe, klassiske stilen. Det er oss, det.

Live er anderledes. Hun har elsket hodeplagg siden hun kunne gå. I alle varianter. Og sko. Nå er hun i en skjørt/kjole-fase. Og det holder ikke med ett skjørt. Neida, hun har gjerne to stykker på seg samtidig. Og to-tre gensere. Lag-på-lag er visst veldig in i hennes moteverden. I dag kledde hun også på seg to ulike sokker, med den forklaringen at alle de andre sokkene var i vaskemaskinen.

Og vi lar henne gjøre det. Noen er sikkert veldig uenige med oss i det, men...det er det som føles riktig. Det er dager og anledninger der vi bestemmer hva hun skal ha på seg og hvordan hun skal "fremstå", men så er det andre dager der hun får bestemme trenden.


Det kler henne. Og jeg misunner henne evnen.


Best.

Live har omgangssyke, og i dag har hun vært en veldig slapp liten pike. Da jeg skulle kle på henne pysjamasen mens hun sto oppreist i dobbeltsenga, så sa jeg at hun kunne holde hendene rundt halsen min slik at hun ikke mistet balansen.

Armene henne krøp sakte rundt halsen min, og mens hun la hodet sitt mot halsgropen min sa hun følgende: 

- Mamma...

- ...eg synes du e best.




Hjertet mitt blir større for hver dag jeg deler med det lille mennesket.


Kunsten å ikke overdrive.

Da jeg stelte Live i kveld, så spiste hun såpeskum da vi skulle vaske hender og ansikt.

Lillefy: - ÆSJ! Ikke gjør det...du får vondt i magen dersom du spiser såpe.

Live: - Unnskyld!

Lillefy: - Jo takk, men du trenger ikke si unnskyld. Det er jo ikke meg det går ut over.

Live: - Det går ikke ut over meg heller..det gjør ikke det!

Live: - ...det er bare litt dumt gjort...




Gjensynsglede.

Torsdag kveld var jeg i et møte, og var derfor ikke hjemme da Live gikk til sengs. Fredag morgen lå jeg i halvkoma på morgenkvisten, slik at det bare ble utvekslet et og annet ord før hun og pappaen forsvant i retning barnehagen.

Da hun kom hjem igjen på ettermiddagen, kom hun løpende inn i stua og hoppet opp på fanget mitt - hvor hun klamret seg rundt halsen min og utropte gledesstrålende:


- Åååååå mamma! Eg har jo ikkje sett deg på MANGE daga!




Det er usedvanlig vakkert å føle seg savnet.

Månen trenger også søvn.

Live: Pappa...vet du hvorfor det finnes skyer på himmelen?

Pappa: Nei..?

Live: Det er for at månen skal få sove. Månen vil jo sove, og da må det være mørkt.





Naturvitenskap blir veldig kjedelig i forhold.

Gratulerer med dagen!

I dag fyller Erik Theodor 1 år. Morsomt!


I den anledning har jeg en melding til alle jordmødre der ute:

Det er kun gale mennesker som kan beskrive en fødsel som å "ri på bølger" eller som "en positiv smerte".

Ett år har gått.

For nøyaktig ett år siden satt jeg på sykehussenga til mamma. Hun hadde fått fjernet en kul i lysken, og jeg var innlagt i etasjen under med veer. Lite ante vi om hva det neste året ville bringe.

Dagen etter fikk jeg en sønn.

Halvannen uke etter fikk mamma beskjed om at hun hadde lymfekreft.



Ordet "kontraster" fikk en helt ny betydning i de dagene.

På feil hylle.

Jeg skulle ha noen opplysninger hos If, og ble satt over til informasjonsavdelingen. Jeg presenterte meg, fortalte at jeg er frilansjournalist - og at jeg jobber med en sak hvor en av deres kunder venter forgjeves på at hennes brannskadede hus skal bli beboelig igjen.

Jeg ville vite hvorvidt forsikringsselskapet hadde en avtale med entreprenøren om når utbedringen skal være ferdigstilt.

If-dama: - Jeg kan ikke hjelpe deg.

Lillefy: - Ikke?

If-dama: - Nei, jeg vet jo ikke hvem damen er.

Lillefy: - Hun heter N.N og bor i ......

If-dama: - Vet du hvor mange kunder vi har?

Lillefy: - Nei?

If-dama: - Jeg trenger fødsels- og personnummer, og forsikringsnummer.

Lillefy: - Jeg får tak i dette hvis jeg ringer damen, men kan ikke du sjekke at dere i det hele tatt har en sak på henne. Hun er gammel, og klarer ikke helt å holde styr på alt av navn og nummer til de folkene som har hatt med brannen å gjøre.

If-dama: - Vet du hvor mange kunder vi har?

Lillefy: - Nei, jeg gjør ikke det....men jeg er hundre prosent sikker på at dere kun har èn kunde med det navnet i den kommunen.

If-dama: - Det hjelper ikke.

Lillefy: - Unnskyld meg, men mener du å si at dere ikke har søkemotorer hvor dere kan søke på navn på kundene...?

If-dama: - Jo, det kan vi...men vet du hvor mange kunder vi har?

(nå høres det nok på stemmen min at jeg er veldig oppgitt)

Lillefy: - Nei.... Kanskje du kan sette meg over til noen andre.

(en liten pause)

If-dama: - Jeg kan forsøke å se om jeg kan søke henne opp...

If -dama: - Neimenn, der klarte jeg det faktisk.

Lillefy: - Så flott!

If-dama: - Men jeg kan ikke hjelpe deg. Jeg kan ikke gi deg slike opplysninger over telefonen.

Lillefy: - Jaha...? Hvorfor dette styret med personnummer og slikt da..?

If-dama: - Vet du hvor mange kunder vi har?

Lillefy: - Nei..........................................................................

(nok en liten pause)

If-dama: - Hun er jo forresten bare 79 år. Det er ikke så gammelt.



Den dama har virkelig havnet på riktig hylle her i livet. Enhver informasjonsavdeling kunne trengt et så kjapt hode.


En indirekte fornærmelse.

Live lekte med to ballonger i dag; en rund og en avlang.


Etter en stund kom hun løpende med den avlange og uttalte fnisende:

- Se mamma, ein pupp!




Grmpf.

Hvem passer på hvem.

Live er begynt å sove borte, dvs at hun bortimot hver kveld denne uka har forkynt at hun skal sove hos besteforeldrene. Vi er ikke kommet lenger enn at vi tusler nedover, spiser kveldsmat, steller henne og pusser tenner, kler på nattkjole - og så tusler vi hjem igjen. Men, det er en begynnelse.

I går da vi skulle dra nedover, skjedde alt i høyt tempo. I løpet av sekunder var vi ute av døra, men etter tredve meter bråstopper Live. I mørket.

- Å fyttikatta, mamma! Vi har jo glemt refleks!

Det sa hun. Og pilte tilbake igjen. Refleksvest til meg. Et refleksbånd på hver arm til henne.




Hun er herved opphøyd til familiens sikkerhetssjef.

Språkopplæring.

Til tross for at hun bare er tre år, så er Live særdeles språklig sterk. Det fikk faren erfare da han og jeg hadde følgende lille samtale:

Far: - Ja, jeg sa til Live at hun skulle ha på seg "skjeff" i barnehagen i dag, siden hun hoster sånn.

Mor: - Hva sa du nå?

Far (med spørrende blikk): - At hun måtte bruke "skjeff"?

Mor: - Uttaler du det virkelig slik? Det har jeg aldri lagt merke til.

Før far rekker å komme med en oppfølgende kommentar, blander hans lille datter seg inn i samtalen.


Live: - Det heter jo SKJERRRRRRRF!



Jeg lar meg forundre og imponere av at hun forsto at det var det vi snakket om. Hun er rå!



De nære ting.

Minstemann har en imponerende teknikk når han "rydder" cd-platene ut av stereobenken, og for et par uker siden foreviget jeg en slik operasjon med videokameraet på mobilen.

I går sendte jeg videosnutten til en venn av meg, og trodde kanskje han ville synes den var morsom. Jeg vet jo at dette er en herremann som ikke lar seg begeistre av barn før de er i 2-årsalderen, men opptaket var så tøft at jeg tenkte han ville like det.

Det gjorde han ikke. Vi utvekslet noen meldinger frem og tilbake der jeg utviste LITT frustrasjon over at han ikke klarte å se det festlige i opptaket, selv om han ikke er så begeistret for babyer.

Her er et av svarene jeg fikk:

"Det blir som at jeg i liten grad forteller om serverne mine".



Det skal kameraten min ha. Han har virkelig oppdaget de nære ting.


hits