Mamma ut - pappa inn.

Hverdagen med eksem har vært Erik og min greie. Det er vi som har sittet oppe de nettene hvor det har vært umulig å få sove, og det er vi som møtes noen ganger hver natt for å smøre der det klør verst. Det er stort sett jeg som tar meg av smøreritualene før leggetid, og meg Erik roper på når han trenger trøst.

Men i natt ble jeg byttet ut. Da var det kun pappaen som gjaldt. Ikke fikk jeg trøste, ikke fikk jeg smøre - og fikk heller ikke skaffe noe å drikke. Jeg måtte vekke pappa, var det klare beskjeden fra en gråtende Erik.


Pappaen stod opp. Trøstet. Smurte. Og hentet et glass melk.

Så sovnet Erik.

Det var sårt og deilig på samme tid.


Frøken veslevoksen.

Live og Erik sitter sammen på gulvet, men leker hver sin lek. Live er i gang med en eller annen utredning med meg som konsentrert lytter, da lillebroren bryter inn for å komme med sitt bidrag. Dette blir møtt med vantro av en meget indignert storesøster:

- Erik! Avbryt du meg når eg snakke? Du e slem!

Strengt regime.

Når det gjelder kveldsmaten, så er jeg definitivt en ihuga tilhenger av grovbrødskive på fatet og melk i glasset. Kanskje ikke rart at minstemann reagerte spontant på min lovnad om at han og søsteren kunne få nudler til kvelds:

- Oi, då e vi bra heldig!

Homofob.

I dag var det sesongstart for turngruppa, og Live (6) ville gjerne begynne sammen med tre av klassevenninnene. Siden gruppa var for 4-6 åringer, fikk Erik (snart 4) bli med.

Mens søsteren stilte i Hello Kitty strømpebukser, Hello Kitty turnsko, Hello Kitty turndrakt med strutteskjørt, og musefletter med ditto rosa hårstrikk - så var lillebroren selvfølgelig ikledd Manchester United-drakt.

Og etter å ha deltatt med iver og lyst i oppvarmingen, kommer han bort til meg med en litt bekymret, men samtidig spørrende mine:

- Men mamma, sant at dæ e fotballgutt eg e?!

Forståelsesfull.

Etter at Erik hadde den voldsomme allergiske reaksjonen i sommer, så har jeg blitt enda mer forsiktig når det gjelder hva gutten putter i munnen. I morges kom han bærende med en boks med kjeks som jeg kjøpte før helga, og lurte på om han kunne spise slike.

Jeg dobbeltsjekket, og dobbeltsjekket igjen, da jeg sto på butikken, men likevel ba jeg ham komme med boksen slik at jeg fikk sjekke hva kjeksen inneholdt. Jeg fikk bekreftet på nytt at den skulle være trygg, men likevel ville jeg ikke la ham smake før han dro i barnehagen - og forberedte meg på kraftige protester.

Lillefy: - Du veit at eg gjerne vil at du ska va heime når du smake nåkka for første gang, sant..?

(Treåringen ser på meg med tenksomme, men samtidig milde øyne)

Erik: - Ja, før du passe på meg mamma, sant.?




Ja, kjæreste venn. Med hele meg.


Hårproblemer.

På grunn av eksemet tåler ikke Erik (3) å ha hår på hodet, så han er rimelig kortklipt til enhver tid. For å motivere ham til nye runder med klippemaskinen, så har vi flere ganger understreket at frisyren (eller mangel på sådann) - er et stort pluss når han skal heade ballen.

Noe som har falt i smak for vår fotballgale lille sønn.

Forrige helg var han tilskuer under en guttekamp, hvor en på motstanderlaget hadde tilnærmet afrofrisyre. Dette fascinerte Erik veldig, og han fulgte litt ekstra godt med fyren. Etter å ha bivånet at fyren gikk tapende ut av et par hodedueller, kom konklusjonen et par timer etter kampslutt:

- Mamma? Hain fækk ikkje tell å head fordi håret va førr tjukt....


Engelsk er gøy!

Live: - Mamma? E du ein grei kar?

Lillefy: - Hæ?

Live: - E du ein grei kar?

Lillefy: - Eg håpe no eg e grei, ja....

Live (i et triumferende toneleie): - Da e du ein grå bil!


Ah.....grei kar....grey car..... Got me!

Min unike mormor.

Min mormor er noe helt for seg selv. Hun nærmer seg 88 år, men er ei rå dame - på mange områder.

Samtidig er hun ei "ekte" bestemor, som sitter i sin småblomstrede kjole, med tøfler på beina, og hekler duker til de utallige barn, barnebarn, oldebarn og tippoldebarn hun har - og som stadig blir flere.

Her om dagen fikk hun meg til å le høyt da hun plutselig utbrøt, midt i heklinga:

- Ja, ja....so est dass leben!

Hun så selvfølgelig at jeg ble både paff og lettere imponert, og parerte eventuelle spørsmål kjapt:

- Ikke bli førr imponert. Dæ e all tysken eg kain!

mormor

Som jeg trodde.

Til min store fortvilelse blir barne-TV ofte byttet ut med en eller annen uforståelig serie på Disney channel. Alskens merkelige figurer kjemper mot enda merkeligere figurer, om ting jeg ikke forstår noe av.

I ettermiddag satt Live og så på en sådann serie, og til slutt var jeg bare nødt til å spørre:

Lillefy: - E dæ artig det dær?

Live: - Ja!

Lillefy: - Men ka handle det egentlig om?

Live: - Eg har ingen anelse!



Kjapt tenkt.

Live har en lei tendens til enten å stikke ut uten ytterklær, eller kle av seg ute - for så å komme hjem som en istapp. Dette medfører et evig mas fra min side om at hun må kle på seg, noe som ikke alltid er like populært.

I dag hadde hun besøk av en venninne, og etter hvert ytret de et ønske om å stikke ned på lekeplassen. Dette sa jeg var helt i orden, så lenge de kledde skikkelig på seg. Noe de sa muntert "JADA" til, som om det var en selvfølge.

30 sekunder senere ser jeg at de er på vei ned bakken, selvfølgelig uten klær. Sekundet senere henger jeg ut av vinduet, og gir dem klar beskjed om at de må komme tilbake å kle på seg ytterklær.

Da kommer det sukkersøtt fra Live, mens hun flagrer forbi vinduet:

- Jada! Så bra at du minnet oss på det, mamma!




Yeah right.

Gjenfortellingens kunst.

For et par dager siden var det to 2-åringer som fikk i seg rottegift - en skikkelig ubehagelig opplevelse for både ungene og foreldrene.

Men hvor ille det var fikk jeg først forståelse for da Live - med store øyne - kunne fortelle følgende:

- Veit du ka, mamma?! I går spiste hain Amund ei halv rotte!

Den gang da...

Fersk  og litt skeptisk barnehagejente:

p9030006

Fersk og trygg skolejente:

bursdagslive

Stor jente.

alv

Noe skjedde da Live ble skolejente.

Stor, større, størst.

Erik (3) prøver stadig å finne på nye veier for å kunne bli kategorisert som størst.

I dag erklærte han at når han blir voksen, så blir han nok like stor som Henrik (mam.anm: nevøen min som snart nærmer seg to meter).

Da kommer det oppgitt fra søsteren, som ikke har tenkt å gi fra seg størst-tronen uten kamp:

- Herregud Erik...alle blir jo voksen iblant!

hits