Kanskje ikke svigermors drøm?

Live: - Mamma..? No veit eg kem som ska bli kjæresten min når eg blir stor...

(hun ser på meg med et forlegent, men gnistrende blikk)

Lillefy: - Åååå...så koselig! Kem e dæ?

(øynene glitrer mer  til)

Live: - Eg vil ikkje si dæ....

Lillefy: - Joooooo....kom igjen....ho mamma e jo så spent. Eg kan hold på ein hemmelighet....eg love....!

(hun ser på meg med et ertende blikk, som plutselig blir unnskyldende)

Live: - Men du skjønne dæ mamma....hain e blant de som e skikkelig urolig i barnehagen...

Skummel. Men mest søt.

image32

Så godt når tanker luftes.

For noen dager siden så Live og jeg deler av en dokumentar der vi fikk se en gutt i 8-9 årsalderen som gråt stille tårer. En sterk scene. Gutten var alvorlig syk av aids, og etter innslaget fikk vi vite at han hadde gått bort ei uke senere.

Dette gjorde veldig inntrykk på Live, og resten av dagen stilte hun mange spørsmål om gutten og sykdommen hans.

I går kveld da hun la seg, begynte hun å snakke om denne gutten igjen. Det hører med til historien at Live har hatt et sår i munnen i ei lita uke.

Live: - Mamma....hvordan merker man at man er på vei til himmelen?

Lillefy: - Mener du når man dør?

Live: - Ja?

Lillefy: - Det er litt vanskelig å svare på. Den gutten som vi så hadde vært syk veldig lenge, og merket nok at han ble svakere og svakere.

Live: - Ja, og så kan man jo være syk på mange måter. Jeg har jo for eksempel vært syk i munnen ganske lenge nå...



Jeg tør knapt tenke på de tankene hun må ha tenkt. Men så glad jeg er for at hun deler dem med meg, slik at jeg kan gjøre henne trygg.

Skattekiste.

Live: - Mamma...hvordan får de egentlig skattekistene opp til himmelen?

Lillefy: - Skattekistene..?

Live: - Ja? De kistene hvor man legger de som er døde.



Det som i utgangspunktet var feil ordbruk, var en tanke så nydelig at jeg fikk tårer i øynene.

Ny tittel.

Under lek kommer det et lite rap fra minstemann. Da hører jeg søsteren begynne å le, før hun utbryter:

- Erik....din Rapekatt!

Optimisten.

Live fikk besøk av bestevenninnen Viktoria i dag, og jentene forsvant i rekordfart inn på soverommet - og lukket døra etter seg. Det i seg selv er et helt nytt fenomen, og noe som lillebroren ikke helt vet hvordan han skal forholde seg til.

Men i dag løste han det på en genial måte, til stor munterhet fra morsan. Han åpnet nemlig døra med fynd og klem, smilte med hele seg - og sa med innsmigrende og entusiastisk stemme:

- No kjæm lille gull!

Hånden gror.

Det er nesten litt ufint at jeg ikke har fortalt dere som er innom hvordan det går med hånden til Erik.

Det går faktisk veldig bra! Da vi var på kontroll på sykehuset denne uka, ble legen fra seg av begeistring da han fikk se hånden. Jeg kunne styre min begeistring på det tidspunktet, men det er grunn til å anta at legen har litt mer rutine enn meg på området...

Og i dag kunne også jeg se på hånden og smile. For jeg ser at den gror, og at den gror godt. I kveld tok vi sjansen på å dyppe Erik litt i badekaret også, og det gikk helt strålende.

Ei uke til, og så tror jeg vi kan droppe bandasjen.

Fabolous!


Kunsten å være storesøster.

Jeg satt i stuen og leste aviser mens Erik lekte med Brio-toget på kjøkkengulvet. Han ropte at jeg måtte komme å se på et eller annet, men siden jeg var dypt inne i VGs Helg-utgave, så spurte jeg Live som akkurat kom inn døra til stuen om hun kunne se hva det var lillebroren ville.

Hun tuslet inn på kjøkkenet, hvorpå jeg blir en smilende lytter til følgende meldinger fra storesøsteren:

- Ska eg hjelp deg lillebror?

- Sku eg bærre sjå....på dein?

- Har du sett....har du laga dein heilt aleina?

- Dæ va skikkelig lurt av deg!

- Jammen e du ein flenk liten gutt!

Ut fra lydene hører jeg at hun fullfører rosen med å gi ham en klem.

Da hun kom tilbake til stuen fikk hun en selv også.


Bye bye bleie.

I natt sov Erik sin første natt uten bleie. En måned før han fyller tre år.

Gratulerer, lillemann!

Dårlig samvittighet.

Erik har helt dilla på biler. For et par uker siden oppdaget han også gleden med billøp, noe som er lett tilgjengelig siden vi har en parabol hengende på veggen. Så, når han får lov til å velge fritt så må både Ole Brumm, Tarzan og Elias vike - da er det billøp for alle pengene.

Under tannpussen i kveld ble han innvilget fem minutter med billøp. Da søsteren kom opp fra kjøkkenet og oppdaget dette, protesterte hun vilt. Hun ville heller se på en barnekanal. Reaksjonen fra lillebroren var kontant:

- Næhæi!!!!!

Live ble lett sutrete, før hun mottok hintene våre om at hun kunne få sine fem minutter med tv etter at Erik hadde lagt seg.

Disse hintene oppfattet dog ikke Erik, som plutselig får et tydelig bekymret drag over ansiktet. Han bøyer seg over sofakanten og ser på Live med en litt unnskyldende mine:

- Søster....synes du dæ her e kjedelig kanskje..?

Brent barn...

Det er visst sant det de sier om at brent barn skyr ilden. I dag da Erik gikk forbi vedovnen, så dro han til seg den friske hånden i en veldig markert bevegelse.

Det var vondt å se, men samtidig litt betryggende.

Men bare litt.

Etterreaksjon.

I går nærmet temperaturen ute seg nullpunktet, og det var helt klart en slik ettermiddag hvor vi vanligvis fyrer i ovnen.

Mens jeg begynte på middagen, hentet mannen min ved utenfor husveggen og fyrte i. Og det gikk bra helt til jeg hørte de første sprakelydene. Da gikk jeg inn i stua, og stilte meg foran ovnen - og da kom reaksjonen.

Jeg ble kvalm. Så kvalm at jeg holdt på å kaste opp der og da.

Alt jeg klarte å tenke på var Eriks lille hånd mot den glødende varme ovnen, og tanken på hvor smertefullt det måtte være kom over meg med full styrke. Dette ble kombinert med tanker om hvor smertefulle eksemplagene også har vært til tider, siden han knapt reagerte på å svi av hele håndflaten.

Kvalmen ble sittende i. Og for hver gang jeg hørte en av ungene bevege seg i stua, ble jeg stiv av skrekk. Jeg tror aldri jeg har kjent en lignende angstfølelse før.

Akkurat nå er hvert sekund en nestenulykke. I mitt hode.


Pinglemamma.

Live: - Mamma...hain Erik vil at eg ska bær hain på ryggen.

Lillefy: - Nei, det blir ikke aktuelt. Vi har hatt nok hjemmeulykker den siste uka...

Live tusler inn på kjøkkenet hvor broren befinner seg, og legger stemmen i et hviskende toneleie.

Live: - Erik....ho mamma sa nei. Eg vet at vi bruke gjær dæ i barnehagen, men dæ en nok best at vi ikkje gjær dæ her heime...for ho mamma blir jo så redd....ok?

Hvordan omskrive mas.

Mens jeg ryddet kjøkkenet etter middagen, satte Live seg ned for å perle et bilde. Hun valgte et noe avansert mønster, og begynte umiddelbart å spørre etter assistanse.

Jeg svarte at jeg skulle hjelpe henne, men at jeg ville gjøre meg ferdig med å rydde etter middagen først.

Hun godtok forsåvidt svaret, men kun for et halvt minutt i slengen. Før jeg hadde ryddet inn i oppvaskmaskinen, hadde hun spurt meg minst fem ganger om jeg kunne hjelpe henne.

Jeg klarte meg å holde meg tålmodig helt til spørsmålet ble stilt for syvende-åttende gang, men da begynte det å koke litt i panna og hun fikk klar beskjed om at dersom hun spurte en gang til - ja, så kom jeg til å trekke meg fra hele perleseansen.

Denne gangen holdt hun seg kanskje i et par minutter før det kommer et forsiktig:

- Mamma..?

- Ja?!

- Jeg skulle bare sjekke om du vet at jeg sitter her og venter...




I løpet av et sekund gikk jeg fra lett sliten og småsur husmor, til en særdeles lattermild og lykkelig småbarnsmor.


Skjerp deg, mamma!

Mandag morgen måtte vi alle tidlig ut på morgenen, og jeg var rimelig fokusert på at alle morgenrutiner skulle gå kjapt unna.

Mens jeg står på badet og grer håret, kommer en tydelig travel Erik inn:

- Mamma, eg må tiss i doet!

Jeg svarer oppmuntrende - dog uten tanke på at gutten faktisk er bandasjert fra fingertuppene og opp til skulderen:

- Bare kle av deg nattdrakten i full fart, så ska eg hjelp deg.

Da får jeg et sukk som gjør at jeg snur meg mot ham, og oppdager da en trøtt liten gutt som løfter begge armene opp og ned flere ganger  - og sier oppgitt:

- Ja men mamma! Eg har jo bare ein arm...!!!

Bleiestopp.

Erik har sluttet med bleie. Det vil si at vi til store protester fra minsten fortsatt ikler han bleie om natta, men vi er nok bare dager unna å slutte med den praksisen også.

Og det er så rart. Hver dag i over fem år har jeg/vi byttet bleier. Og det er jo ikke til å komme fra at man føler at de vokser en halvmeter med en gang polstringen på baken blir borte.

Jeg kommer trolig til å nekte Erik å slutte med smokk om natten.


Kløe på kløen.

Erik har ikke felt en tåre siden onsdag kveld, så disse dagene har gått over all forventning.

Men i dag klådde han seg til blods på tommelen, gjennom bandasjen. Det tar jeg som et tegn på at brannsårene er begynt å gro for fullt, og det er noget spennende å se hvordan de neste dagene blir.

kløe+kløe=....?

Episoder fra sykehuset.

Episode 1:

Da vi våknet til en ny dag på sykehuset, så oppdaget vi til Eriks store glede at det sto en tråtraktor ute i korridoren. Dermed var dagen hans reddet, og han satte avgårde i korridorene mens han styrte etter beste evne med den hånden som virket.

Og mens han tråkket seg nedover korridorene, smugtittet han inn på de andre rommene - og sendte avgårde følgende muntre tilrop:

- Hei gamlefar!

- Hei bestemor!

Ut fra latteren som kom ut fra rom etter rom så tror jeg Erik den dagen fungerte som smertestillende for flere enn ham selv.



Episode 2:


Når han ikke hilste på folk på rommene, så sang han følgende strofe mens han tråkket i vei:

- Her er det godt å være, her er det godt å bo....lalalala

Ikke rart sykepleierne lot seg begeistre!

Og mammaen.

Det er nok nå.

I går la Erik venstrehånda på en glødende varm vedovn.

Det er den samme hånda som jeg i to uker har behandlet intenst med sterk kortison, og det var knapt hud på hånden fra før.

Hele ettermiddagen og kvelden var jævlig, og verst var det da legene på sykehuset sjekket om han hadde svidd bort nervene i hånden. Den lille kroppen ristet ukontrollert av smerte. Noe som ironisk nok var et godt tegn.

Nå er vi hjemme igjen. Og det ser ut som om at han med tiden til hjelp vil bli helt bra igjen. Det som er skremmende, er at han viser ingen tegn til å ha smerter. Alle som har hatt et brannsår eller to, kan selv tenke seg til hvordan det er når hele hånden er brent. Nok en gang viser det hva den gutten har kjent på kroppen i sitt snart treårige liv med eksem.

Og jeg synes det er nok nå.

For oss begge.


hits