Valgets kvaler.

Greit nok at ting sikkert var kjipere før i tiden når man kun hadde et par støvler på deling på hele ungeflokken, men...

...det gikk sikkert veldig mye kjappere å komme seg ut av huset på morgenen, enn når man har en fireårig premissleverandør som skal velge mellom fire fleecejakker.

Argh.

Snøfnugg og livskvalitet.

Siw har to barn med atopisk eksem, og skrev følgende i en kommentar til meg - etter at hun hadde lest en undersøkelse gjengitt i et ukeblad:

"En ny undersøkelse viser at eksem reduserer livskvaliteten betydelig mer enn man har vært klar over. Resultatet ble sammenlignet med ulike kroniske sykdommer, og eksem og psoriasis var de lidelsene som ga flest bekymringer. Begge redusterte livskvaliteten med 31 %, samme som en kronisk nyresykdom forårsaker. "

Det fikk meg til å tenke på nok et magisk øyeblikk som jeg delte med minstemann i dag. Etter en uke med kløe, blod og tårer - så oppdaget jeg at årets første store snøflak kom dalende ned fra himmelen. Jeg løftet Erik opp i vinduet, men fant fort ut at dette måtte han få oppleve på nært hold. Dermed tok jeg ham med ut på balkongen, og viste ham at han skulle holde ut hånden for å fange snøflakene.

Det var et utrolig sterkt øyeblikk å se den ildrøde såre hånden hans bli dekorert med isroser som smeltet like fort som de landet. Men som rakk å få øynene hans til å tindre - og det deilige smilet hans kunne smeltet all snøen som svevde gjennom luften.

Det var livskvalitet på sitt beste. Og slike øyeblikk er vår reservebank når det røyner på som verst.

Om å bo på bygda.

Vi flyttet nordover igjen i 1999. Til mitt hjemsted. Da hadde vi bodd i Bergen og Trondheim i mange år, og ville prøve livet på bygda igjen. For å se om vi trivdes.

Det er fortsatt noen som mener vi var og er gale som flyttet, selv om vi signaliserer på alle mulige måter at vi trives med tilværelsen.

Og nå som ungene har vært syke, så skulle jeg ønske at skeptikerne kunne observert oss gjennom den siste uka. Vi har familie i stort sett alle nabohusene, og de vet ikke hva godt de kan gjøre for barna - eller oss.

Dette er noe av det som har blitt levert på døra her den siste uka: hjemmebakt brød, hjemmebakt sjokoladekake, hjemmebakt banankake, et førtitalls saftis, cheeze doodles, rundstykker, Elias-potetgull, sjokolade, epler, gulrøtter, paracet, to dvd-filmer, lefse, kjeks. Og sikkert noe jeg har glemt.

I tillegg kommer alt jeg har takket pent nei til. For ikke å snakke om alle besøkene, telefonene og sms-ene med uttrykk for bekymring og tilbud om avlastning. Fra søstrene mine, svogerne, nevøene, foreldrene mine, mormoren min, tanten min. I tillegg er det flere som har ringt mamma i stedet for å ringe meg, for å ikke være til belastning for meg.

Og så tårene. Når Erik er på sitt verste med eksemet, så gråter jeg. Flere ganger i døgnet. Og denne uka vet jeg at flere i familien har grått sammen med meg.

Det er mektig. Og ubetalelig.

Seierherren.

I halvannen time har Erik hylt fra soverommet. Han har betennelse i begge ørene, og har all grunn til å være misfornøyd etter ei uke med hoste og høy feber. Og eksem - i klassen grotesk. Men han har fått kløstillende. Og paracet for øreverken. Og er verken sulten, tørst eller har våt bleie.

Hva skal man da gjøre? Noe må jo være i veien, siden han hyler så lenge?
 
Jeg forsøkte det meste, før jeg til slutt bar ham inn på vårt soverom og la ham på min pute i dobbeltsenga.



Nå sover han. Med et seierssikkert smil om munnen.

Oppblåsbar.

Live så en reklame for filmen "Kalde føtter", hvor Benny Borg viftet med en oppblåsbar venninne.

Live så veldig tankefull ut, og jeg begynte å grue meg for spørsmålet som jeg ante ville komme.

Live: - Mamma? Hvorfor var det ikke Rebekka på barne-tv i dag?

(Rebekka er ei dukke på barne-tv)




Puh! :)  

Svensk toast.

Live: Mamma? Kan du lage toast?

Hilde: Dessverre....vi har ikke skinke. Kan kjøpe det i morgen.

(tenkepause)

Live: Kan du lage svensk toast?

Hilde: Hmmm....hva er det?

Live: Jooo... da har vi på leverpostei.....brunost....majones...litt makrell....pølse. Eller nei, ikke majones!





Puh. Majones ville nok ikke vært godt.

Feber.

Minstemann har i helgen vært helt utslått av feber. Søndag begynte storesøsteren å bli LITT lei av lillebroren som ikke ble begeistret uansett hvilken lek hun foreslo.

Selv om jeg var på felgen av søvnmangel, så klarte jeg å le med hele kroppen da følgende melding ble sendt fra søster til bror:

Live: - Fortell meg...har du ikke liv i haue' dett???


(haue' betyr hodet)


De magiske øyeblikkene.

Det er noen øyeblikk som skiller seg ut som ren magi. Alle som i det hele tatt kjenner et barn vet hva jeg snakker om.

For meg er det noen øyeblikk som umiddelbart ble evergreens:

- Første gangen ungene sa "mamma".

- Første gangen jeg kjente at ungene virkelig ga meg en klem

- Første gangen jeg så at ungene la seg tett inntil hverandre og bare gledet seg over å være søsken.





- Og som på søndag: da Erik sto midt på soveromsgulvet, pekte opp på veggen og hylte som en stukken gris. Og ikke ga seg før jeg plukket ned Manchester United drakten og kledde den på ham. 

Magi.

Ordboka.

Jeg husker ikke hva det var jeg sa, men jeg husker Lives entusiastiske respons:

- Dæ va ein LURGOD idé, mamma!

Er man borte, så er man borte.

Jeg lå sammen med Live en kveld, og sovnet sikkert litt. Da ristet frøkna i meg, og spurte oppgitt:

- Kan du fortelle meg...har du nesten svimt av, eller???

Fotball og damer.

Live skulle legges, og det midt under en landskamp i fotball. Da hadde vi følgende sjokkerende samtale gjennom den åpne soveromsdøra:

Live: - Mamma....kan du ligge sammen med meg?

Mamma: - Nei, ikke akkurat nå. Jeg ser fotball.

Live: - HÆ? Kan damer se på fotball? Hvorfor det?



Skremmende.

Eksklusiv.

Live: - De som skal leke med meg, må betale PENGER.

(så ser hun overbærende på mammaen og lillebroren sin)

Live: - Men ikke dere!

Dramaqueen.

Live: - Mamma? Jeg kjenner ei jente som har satt fingrene fast i halsen.


(kunstpause)


Live: - Ikke kan hun spise....eller.....

Omsorg.

Siden Erik begynte i barnehagen i høst, så har storesøsteren boblet over av omsorg. Den ene søte historien etter den andre blir daglig overlevert til oss foreldre fra barnehagetantene.

Og vi ser det også hjemme. Her om dagen slo Erik seg, og hadde full hylekonsert. I ett minutt. Da observerer jeg følgende samhandling:

Live: - Erik? Skal du ha go'klem til søster?

Erik (med særdeles klagende og fortvilt tonefall): - .....jaaaaaaaaaaaaa.....

Hvorpå de møtes i en varm omfavnelse midt på gulvet.

Sting i hjertet.

I går var jeg på foreldremøte i barnehagen, noe som var en veldig hyggelig affære. Høydepunktet var da vi fikk se bilder av ungene på lerret - fra ulike aktiviteter i barnehagen. Jeg ble varm om hjertet da jeg så mine to små utfolde seg i lek og samspill med de andre ungene.

Men jeg fikk også et sting i hjertet. For jeg kunne tydelig se på bildene hvilke netter minstemann var blitt medisinert mot kløen. Selv om han smilte så bredt at både jeg og alle andre ble sjarmert i senk, så var det slitne, matte draget over øynene veldig tydelig.

Sukk.

Jeg er tilbake.

Det har vært stille på bloggen nå. Lenge.

En av grunnene er at jeg har druknet i spam. Jeg ble til slutt dritt lei av å lese ord som anal, fuck og nude teens - og orket ikke logge meg på.

Men. Nå tror jeg at jeg har fått hjelp til å løse problemet. Og forhåpentligvis får jeg bloggingen inn i fingrene igjen.





Ellers håper jeg at alle som har som hobby eller jobb å lage kvalm i blogger og e-poster rundt omkring i verden, umiddelbart får en svært ubehagelig tannkjøttbetennelse som ikke lar seg stagge verken med smertestillende eller antibiotika.


hits