Tøffe gutter...

Erik (3) er glødende opptatt av fotball, og ser veldig frem til at han blir gammel nok til å bli "ekte fotballgutt".

Her om dagen sprang han rett i dørkarmen mens han jaget en fotball fra stua til kjøkkenet, og jeg holdt pusten mens jeg ventet på et hyl.

I stedet for går han rolig forbi meg, gnir seg på panna - og sier halvhøyt til seg selv:

- Fotballgutta får ikkje ondt.

Om å vokse til.

At det er forskjell på å gå i barnehagen og på skolen, blir stadig vekk poengtert i heimen her nå.

Som i dag da Erik hadde noe hvitt mellom øynene, som jeg lurte på hva var.

Erik (3): - Eg har nok øyekatarr...

(en uttalelse som alene gjorde meg lattermild, en reaksjon som ble forsterket av søsterens lett overlegne respons)

Live (6): - Eg har no slutta med øyekatarr.

Om å lytte til kroppen.

Erik (3) lå i sengen og klødde, og bestilte mer smøring. Før han gikk til sengs hadde vi smurt med både kortison og fuktighetskrem, men han var likevel ikke helt fornøyd med mammaens behandlingsopplegg.

Erik: - Ska vi ikkje smør håret i dag?!

(vi har en egen flytende kortison til hodebunnen)

Lillefy: - Nei, ikkje i dag. Vi kan ikkje smør kortison kvar dag.

(han ser på meg med tydelig skepsis)

Erik: - Men eg klør masse. Eg vil ha medisin!

Lillefy: - Nei, vi klare oss uten i dag. Vi smøre heller litt meir.

Erik: - Dæ e jo lenge sian eg fækk medisin!

Lillefy: - Ja, men dæ e bra for kroppen at vi kan klar oss uten medisin nån daga.

(han ser på meg med besluttsomhet i blikket)

Erik: - Ja, men i dag kjenn eg at kroppen min træng medisin!

Jeg begynte å le høyt. Etter hvert gjorde han det samme.

Det funket like godt som medisin.


Romløsning.

Vi har to toaletter i huset vårt, noe som gjerne er standard i nye hus. Jeg foretrekker å bruke badet i andre etasje, så uansett hvor tissetrengt jeg er når jeg kommer inn ytterdøra - så løper jeg forbi toalettet nede og opp trappa.

Jeg har sett at Erik (3) har stusset over dette flere ganger, og ofte roper han opp for å spørre hva jeg gjør på - og får bekreftet at jeg er på do.

Det samme skjedde i går, bare at da kom det et oppfølgingsspørsmål fra pjokken som sto nede i vindfanget:

- Visste ikkje du at vi har do her nede?!

- Du e ein dritt!

Live ble seks år og tre dager før hun for første gang sa noe ufint til meg. Etter å ha blitt bedt om å gå på rommet, hørtes det først ut som om hun rev ned både vegger og tak - før hun hylte ut:

- Du e ein dritt!

Jeg sa ingenting. Ikke der og da. Da hun hadde roet seg ned - det gikk nesten tjue minutter - så ba jeg henne komme ut og sette seg sammen med meg i sofaen. Og så spurte jeg henne om hun kunne gjenta det hun ropte til meg tidligere.

Det klarte hun ikke.

Så spurte jeg om det var noe annet hun ville si. Da kom den såre gråten, og et fortvilt "unnskyld". Og det var fint å merke at jeg ikke trengte si noe mer. Hennes selvjustis slo inn med full styrke.

Det er egentlig alt vi som foreldre kan be om.


hits