Bedre enn paracet.

I dag skulle jeg avspasere etter at jeg hadde vakt forrige helg. Denne fridagen ble spesielt kjærkommen siden influensaen rammet meg med full kraft i går.

Iallefullefall; I morges våknet jeg med et kuppelhode av en annen verden. Min første tanke var at absolutt ingenting kunne få meg til å løfte hodet en millimeter fra hodeputa.

Men da hadde jeg ikke tatt høyde for at minstemann skulle finne det noe merkelig at mamma lå i sengen. Normalt sett er jo jeg ute av døra før de står opp.

Med et halvt øye observerer jeg at Erik (2) står i døra og beskuer elendigheten (les: meg), og det er tydelig at han grubler over noe.

Så kommer det som får meg til å le selv om det nærmest fikk hodet mitt til å eksplodere:

- Juhuuu mamma.....no e dæ dag!

Fantastiske tegninger.

Jeg blir rørt til tårer hver gang Live lager en tegning til pappaen eller meg, selv om det gjerne skjer flere ganger om dagen.

Og denne tegningen gjorde meg spesielt glad. Både solen, regnbuen, sommerfuglen, huset og blomstene er vakre, men det aller vakreste...

...er at hun tegner pappaen og mammaen sin med store smil om munnen.



image31


Blodig alvor.

Siden Erik som oftest bader i kaliumpermanganat, så er det sjelden at ungene får bade sammen. Men i dag fikk de lov, til stor jubel fra begge.

Jubelen gikk over i voldsomme hyl da Erik begynner badeseansen med å tisse i badevannet. Live klatret ut av badekaret i full fart, i påvente av at jeg skulle bytte ut badevannet.

Jeg går ut i tv-stua og ser nyheter mens jeg venter på at vannet skal renne ut. Da får jeg høre følgende fra badet:

Live: - Erik, du må ikke tiss i vannet! Da kan det komme bakterier i vannet, og da blir jeg død. Og da har du ingen storesøstre igjen! Da må jeg ligge under jorda, i mold faktisk!

Krav om service.

Hørt i går kveld, fra Live (5):

- Pappa, til kveldsmat bestiller jeg (...)


Begreper.

Live rangerte familien etter alder i dag:

- Mamma er størst, pappa er mellomstørst, jeg er mellomst og Erik er minst!

Tegnspråk.

Live og Erik ventet på barnetv, og fikk med seg noen minutter med Nyheter på tegnspråk. Jeg forklarte Live hva tegnspråk er, og viste henne blant annet tegnet for å være glad i noen.

Da ble hun veldig opptatt av at hjertet ligger der det ligger, og jeg måtte flere ganger bekrefte at jo, det ligger i brystet, på venstre side.

En time senere ser ungene på en eller annen barnekanal, og da ble jeg fornøyd tilhører til følgende "samtale":

Live: - Erik, du veit han Tarzan?

Erik: - Ja?

Live: - Hain har jo ein kjærest. Ho Jane.

Erik: - Ja?

Live: - Hain e jo gla i ho, de e jo kjæresta og sånn. Men har du sett når han slår seg sånn på brøste?

Hun slår seg teatralsk på brystet og kommer med det velkjente Tarzan-ropet, mens lillebroren ser storøyd på opptrinnet.

Live: - Når hain gjær sånn......(mer dunk og hyl), så si hain egentlig at hain ELSKE ho!




Det er vel det som kalles nyanser. Og en smart femåring.


Det er lov å smelte når...

...jeg ligger på sofaen i stuen, og Erik (2) er på vei opp loftstrappa - og sender avgårde følgende hilsen til mammaen sin:

- Ha det bra, lille venn!

Husarbeid.

Erik (2) hadde satt kveldsmaten i sofaen, og fikk beskjed av meg om å flytte asjetten tilbake på bordet.

Under flytteprosessen hører jeg at noe klasker i gulvet, men før jeg rekker å reagere har minsten satt kursen mot badet. Han kommer så tilbake med dopapir i hånden, setter seg på kne på gulvet - og tørker bort en solid ladning med skinkeost fra gulvet. For deretter å løpe tilbake på badet for å skylle ned papiret.

Alt dette mens han avleverer små sukk av oppgitthet.

Jeg måtte bite meg i leppen for ikke å forstyrre ham med noen ukontrollerte latterbrøl.

5 år.

Lørdag 8.september kl. 10:59 var det nøyaktig 5 år siden Live Sofie ble hentet ut av magen min.

Dette ble naturlig nok behørig feiret med først barneselskap, og deretter familie og venner på kaffe og kaker utover ettermiddagen og kvelden. En nydelig dag for ei nydelig jente. 

Men det var først i går kveld at jeg hadde min egen lille markering. Da hentet jeg frem babyboka hennes, og åpnet den med tindrende forventning. Og der var det ultralydbilder, bilder av en nyfødt jente med helsort hanekam, og utallige små minnedrypp i form av bilder, tekst og hårlokker. 

Jeg ble selv født på ny den dagen for fem år siden.

Jeg ble en mamma.

En motvekt.

Siden jeg nå har lagt inn flere eksembilder, så vil jeg vise at vi også har fine dager! :-)


image28


Bedre om sommeren?

Mange tar for gitt at eksembarn får det bedre om sommeren. Det er jo som regel det man hører.

I dag fant jeg igjen et bilde jeg tok i juni. Det var ingen god dag.

image22


En hyllest til en overlege.

Erik har hatt noen dårlig dager den siste uka, noe som muligens skyldes at han har fått brannkopper. Vi brukte litt tid på å slå fast om det virkelig var brannkopper han har, for væskende sår er jo ikke uvant på den lille kroppen.

Og så fikk vi et problem: Kunne vi fortsette behandlingen for eksemet, eller måtte vi følge den vanlige behandlingen for brennkopper. Ville det være problematisk å ha kortison på områder med brannkopper, og hva med bading i kaliumpermanganat? Og hva med bandasjer og fuktighetskrem - vil det lindre eller irritere?

Mange spørsmål dukket opp, og ikke overraskende opplevde jeg at primærlegene ga litt ulne svar. Og er det noe jeg har lært etter å ha stanget hodet i veggen i snart tre år, er at ulne svar ikke er godt nok. Ofte gjør slike svar bare vondt verre.

Så jeg løftet av telefonrøret og ringte direkte til Voksentoppen/Rikshospitalet. Fikk som ventet beskjed om at dette var noe jeg måtte ta opp med de lokalene legene, men da jeg fortalte at det hadde jeg allerede gjort uten å bli klokere - så lovet en hyggelig dame at hun i det minste ville overbringe spørsmålet til overlege Ragnhild Halvorsen.

Men hun kunne ikke love noe, noe jeg heller ikke forventet. Men det er lov å håpe.

Og denne gangen var det håp i hengende snøre. Overlege Ragnhild Halvorsen ringte. Ikke bare en gang, men TRE ganger før hun faktisk fikk tak i meg.

Jeg har vært på Voksentoppen. Jeg vet hvor travle dager hun har. Og likevel tok hun seg tid til meg. Til Erik Theodor.

Samtalen varte i to minutter. Da hadde jeg fått de svarene jeg hadde brukt dager på å søke etter.

Det er umulig å sette ord på hvor mye slike håndsrekninger betyr i slike dårlige perioder. Jeg håper bare hun vet.

Det var nydelig gjort.


Sove nå.

image21

Vondt.

image20


Superb storesøster.

Erik har sett ille ut i helga, og det er mye smøring og styr. I går kveld måtte vi gå flere runder, og mot normalt var Live ferdig for legging før lillebroren.

Hun protesterte naturlig nok veldig på at hun måtte legge seg før Erik, og for å dempe motstanden slo mannen min av tven  - hvor en barnekanal rullet og gikk.

Hun gikk motvillig mot soverommet, men snur plutselig og går for å slå på tven igjen. Mannen min og jeg protesterer unisont, men vi blir fort brakt til stillhet da Live kommer med følgende melding:

- Jeg skal legge meg, men må slå på tven så Erik har noe å se på mens dere smører dere ferdig!

Hun fikk ikke legge seg før hun hadde fått en lang varm klem av mammaen, som med tårer i øynene kåret henne til verdens beste storesøster.

Om det å være trygg.

Vi har valgt å bo på ei stor øy i en liten kommune. Øya er mitt barndoms paradis, og huser i underkant av 1500 innbyggere.

Ved at vi flyttet hit, valgte vi også en hverdag med familie rundt oss på alle kanter. Og med jevne mellomrom får jeg bekreftet at vi har valgt rett.

Senest i går.

Vi var på fotballkamp. Husbonden gjorde comeback mellom stengene, noe ungene syntes var stor stas. De har jo ingen minner av at pappaen var en keeperhelt en gang for lenge siden.

Erik var ikke helt i form, så mot slutten av første omgang satte vi oss inn i bilen. Da det så ble pause, ønsket Live å løpe bort til pappaen.

Slik jeg hadde parkert, hadde jeg panoramautsikt over fotballbanen. Og mens minsten satt salig i setet sitt med både bamse og smokk, så kunne jeg i ro og fred betrakte min femårige datter på hennes ferd.

Først løp hun bort til min 19-årige nevø, som tar i mot henne med åpne armer. Etter en liten runde med klemming og litt herjing, så løper hun videre. Til min 18-årige nevø, som tar i mot henne på akkurat samme måte. Begge to viser med hele seg at de er glade for å se henne, selv om det bare var en time siden sist de så hverandre.

Så er det bort til pappaen, som naturlig nok tar i mot henne like hjertelig. Og når pausen nærmer seg slutten, er det tydelig at hun får beskjed om at hun må løpe av banen. Og da krysser hun hele banen, med tribunen som mål.

Og jeg sitter der og beundrer henne. Hun forserer banen på en måte som bare en 5-åring kan. Med det lange håret flagrende rundt hodet "dinglehopper" hun over hele banen.

Hele jenta utstråler livsglede og trygghet.

Jeg har kalt bloggen min "Små glimt av tilstedeværelse". Det har sjeldent passet bedre enn i akkurat det øyeblikket.

Han er så god.

Erik (2) og jeg var på vei ut ytterdøra, jeg først med han hakk i hæl - bokstavelig talt. Han var så hakk i hæl at han tråkket meg på hælen, slik at skoen glippet litt av.

Da kom det umiddelbart fra minsten:

- Unnskyld, mamma!



Jeg blir like glad hver gang jeg er den heldige mottaker av en spontan unnskyldning.


Optimisten.

På butikken i dag:

Live: - Mamma...kan jeg få 29 kroner?

Lillefy: - Nei.

Live: - Mamma....kan jeg få MER enn 29 kroner?



Det er lov å prøve seg.

hits