Det beste skjellsordet hittil!

I går overgikk Live seg selv da hun skulle forsøke å kalle meg et eller annet: - Du e, du e, du e, du e.... - Mamma, du e....du e... - Du e HELSESØSTER!

Feil ordvalg.

Jeg holdt på å tråkke i baret da jeg i utgangspunktet skrev "lydhør forsamling" i en bildetekst til avisa som skulle ut i dag. Jeg dekket et kurs for høreapparatbrukere.

Uønsket kompliment.

En kamerat av meg har akkurat vist meg at jeg er blitt misbrukt på en nettside. En nazistisk en, for sikkerhets skyld. Jeg er kommet med i et bildegalleri av "norske skjønnheter". Disse menneskene har ikke mye peiling. Hverken på det ene eller det andre. I morgen blir det månelyst.

Kreativ bannskap.

Til tross for våre nordnorske aner og det faktum at vi har valgt å vende tilbake til landsdelen, så er språket til min mann og meg relativt fritt for bannskap. De bannordene vi eventuelt benytter oss av, kommer særdeles sjelden våre avkom for øret. Det var vel derfor Live ble litt hjelpesløs da hun skulle gi meg en skrape i bilen i dag:

- Mamma! Du e ein SURPOMP!

- Ein skikkelig, skikkelig, skikkelig MØRKESURPOMP!

- Du e ein, ein, ein......

*tenkepause*

- Du e ein BALTAZAR! Dæ e du! Ein BALTAZAAAAAAAR!


Etter en lang tenkepause kom punch'en:

- Du e ein TISSELUR!



Skuffelsen var til å ta og føle på da jeg ikke responderte på noen av skjellsordene som kom. Det aner meg at frøkna har visse taktiske talenter, for etter et lite minutt kom så følgende melding:

- Mamma...? Hain lillebror e ein prins, og eg ei prinsessa....og dæ e DU og! Ei kjempefin prinsessa!




Hun fikk et smil i speilet. Hun gjorde det.

Å sette ord på følelser.

- Mamma....jeg tror at du er sur på meg.

- Nei....jeg er ikke sur på deg. Hvorfor tror du det?

- Derfor.

- Jeg er ikke sur. Men jeg blir irritert når du hele tiden gjør ting som du vet at du ikke har lov til.

- Det var det jeg visste. Du er sur på meg.




Flott. Til og med min treårige datter er flinkere enn meg til å sette ord på mine følelser.

X-trem sport.

Dere kan hoppe fra fjell, broer og skyskrapere så meget som dere bare orker, men...



...kun de som har hatt influensa og omgangssyke samtidig vet hva ekstremsport er.

Stor jente.

I dag er Live tre år, men allerede i går kveld begynte hennes nye liv som STOR jente. Jeg fikk nemlig ikke lov til å ligge sammen med henne da hun skulle legge seg:

"No ska du gå ut, mamma. Eg ska ligg aleina."


Og jeg så gjorde. En stund etterpå skulle jeg sjekke ståa på soverommet, for da var det mye hyl og skrik fra lillebroren i nabosprinkelsenga. Fra døra hører jeg Live si følgende:

"Ikkje skrik, lillebror. Høre du at ho storesøster ikkje skrik? Eg bærre søv!"



Fem minutter senere sov de begge.

Ny julesang!

I dag ruslet Live fornøyd rundt i stua og sang:

Happy birthdag tell jul, happy birthdag tell jul....



Herlig! :-)

Mimrestund.

For nøyaktig tre år siden lå jeg i en sykehusseng i Bodø, og visste at når den påfølgende natten var omme - så skulle jeg etter planen bli mamma.

Jeg husker fortsatt den uvirkelige følelsen av å vite mitt barns fødselsdato på forhånd. Selv om jeg fikk beskjed om snittet bare halvannet døgn før det skulle skje, så var det helt villt å VITE at da skulle det skje.

I morgen kl. 10:59 er Live tre år.

Jeg husker de første eventyrlige skrikene hennes. De fylte operasjonssalen. De fylte meg.



Lykke.


Ektefølt begeistring.

I går kveld fikk jeg to overlykkelige menn på døra. Min mann og min far. Begge klissvåte og med såre hender, men med store glis over hele ansiktet.


De hadde begynt på grunnmuren til huset vårt. Og ting tyder på at det nye modulsystemet som selges for tiden, er festligere enn Lego. For pappa som har vært med på støpe utallige grunnmurer på gamlemåten, så var dette tydeligvis juleaften og bursdag på en og samme dag.

Smilene deres smittet. Begeistringen også.



Enn så lenge er det gøy å bygge hus! :)

Sykdomsstigen.

Jeg finner det forunderlig at fyllesyke rangerer over influensa.

Jeg har vært syk i flere dager, og i tillegg vært alene hjemme med ungene et par av disse dagene. Da er det merkelig å oppleve at omgivelsene understreker hvor viktig det er at mannen min får sovet bort hele søndagen, for han har jo vært på fest.


Stakkar.


Det kom en tåre.

I kveld kom mannen min hjem fra Trondheim, og med i bagasjen hadde han en bok om atopisk eksem - skrevet av prof.dr.med Ole Fyrand.

Jeg leste nettopp dette:

...deres liv blir plutselig forandret, og familieforholdet stilles nå på alvorlige prøver. Barnet med det kløende utslettet våkner stadig om natten, gråter, vrir seg og klør seg til blodet renner. Dette sliter på den unge familien. Velmenende råd fra familie og venner, og besøk hos leger med dårlig tid og liten kunnskap om tilstanden, øker ofte forvirringen og fører til avmakt. Følelsen av å ikke få hjelp og ikke forstå hva som skjer, kan gå utover familielivet og jobben...



Det finnes noen der ute som vet. Og som forstår. Takk Fyrand. Du fikk meg til å felle en tåre.

Ansvarsfraskrivelse.

Hørt fra en noget indignert frøken på pottestolen i dag:


- Mamma!!!!!

- Dæ lukte kubæsj her inne!

- Dæ gjær alltid dæ når eg sett og bæsje!




Dette kaller jeg et seriøst forsøk på ansvarsfraskrivelse.


Ludo er UT.




- Mamma! Når hain Erik blir litt større, så ska hain få spæll POKER i lag med ho Martine (4) og meg!





En umulig kombinasjon.

Jeg er herved beviset på at kombinasjonen små barn, jobb, bortreist mann og en influensasyk meg fungerer heller dårlig.

Jeg er SKIKKELIG dårlig. Det skjer stort sett hvert fjerde år eller noe slikt, men dette er andre gangen i år. Det spørs om ikke den prekære mangelen på søvn kødder litt med immunforsvaret mitt.

Èn ting er å ringe jobben og si at jeg ikke makter å sitte oppreist. Det er absolutt ikke ønskelig, i og med at jeg aller helst vil suge til meg all erfaring jeg kan suge til meg i løpet av de ukene jeg er engasjert. Men, det er i det minste mulig å ta en slik telefon.

Det funker ikke like enkelt med ungene:

- Beklager kids. Mamma er ikke helt i form i dag. Live; du vet hvor knekkebrødpakken er. Erik; kryp bort til puppen når du blir sulten. Live; skal du på pottestolen så bare bruk håndkleet til å tørke deg etterpå. Erik; du vet vi har snakket om ledningene rundt omkring - drar du hardt i dem, så får du noe i hodet. Live; hvis du stikker av, så følg i det minste med på fergetidene - da er trafikken ganske vill utenfor her. Erik; hvis du forsøker å reise deg oppetter møblene, så prøv å ikke falle på hodet når du går i bakken igjen.


Jaja. Heldigvis er vi kvinner utstyrt med et helgen-gen som nok gjør at jeg kommer meg gjennom morgendagen også. Og fredagen.

Lørdag er husbonden tilbake. Da kan jeg være syk da.

hits