Min omtenksomme datter.

Ungene og min mann ble sittende i bilen mens jeg løp inn på butikken for å handle inn til middag. Butikken er under ombygging, og utenfor inngangsdøren er det bygget opp en trapp over en grøft.

Da jeg var på vei ut av butikken, ser jeg en eldre dame som tydeligvis tenker at den trappen er helt uoverkommelig. Jeg går derfor bort til henne og byr henne armen min, noe hun satte stor pris på.

Da jeg satte meg i bilen, lurte Live veldig på hvorfor jeg hadde hjulpet denne damen. Jeg fortalte at jeg så at hun var dårlig til beins, og at man da bør tilby seg å hjelpe - noe Live var veldig enig i.

Vi begynte på turen hjemover, og da vi var kommet ei halv mil fra butikken - fikk jeg nok et bevis på at Live er ei omtenksom lita frøken.

Med en bekymret rynke i pannen ytret hun følgende bekymring:

- Men mamma....tenk om det ikke er noen der til å hjelpe henne når hun kommer ut av butikken, når hun bærer på varer og alt mulig...


Flere tårer.

Nå snufser jeg igjen.

Ole Gunnar Solskjær legger opp.

Og jeg som fortsatt sliter med å akseptere at Eric Cantona la opp for ti år siden. Jeg lurer på om det er mulig for en Man U' fan å få sykemelding når nok en slik krise inntreffer..?


Det gikk jo bra jo!

For noen nydelige dager! 

Husbonden og jeg har hatt det strålende i Stockholm, og ungene har ikke hatt noen fare her hjemme. Min søster skrøt så mye av Live og Erik at jeg oppfattet det som en søknad om å snart få passe dem igjen!

Og nå sitter jeg her, søndag kveld. Noen tusenlapper fattigere, mange opplevelser rikere - og sist, men ikke minst - nybakt innehaver av en visshet om at ungene klarer seg uten mamma en helg i ny og ne.

Men kun en helg!


Angst!

Om få timer leverer vi ungene i barnehagen, og så setter vi kursen mot Stockholm. Noe som selvfølgelig er en særdeles hyggelig ting å gjøre en fredag i august.

Men. Det er et men. Dette er første gangen vi reiser fra ungene. I løpet av de siste fem årene har aldri mannen min og jeg forlatt hjemmet samtidig.

På tide, mener mange. Og det er det jo. Men jeg gruer meg fra innerst til ytterst! Jeg vet at ungene kommer til å ha det alldeles strålende sammen med min eldste søster. Hun bor i nabohuset og flytter inn til oss om nettene, slik at ungene får sove i sine egne senger. En ideell løsning.

Så, hvorfor er hele meg i et indre opprør. Hvorfor er det slik at andre reiser bort gang etter gang, uten å utvise et snev av panikk? Hvorfor måtte akkurat jeg bli en slik mor som trives aller best når jeg kan rekke ut ei hånd og nå ungene?

Det er slitsomt å ha det slik. Men jeg MÅ utfordre meg selv. Både for å se at det faktisk går bra - både voksne og barn har en relativt stor sjanse til å overleve en slik helg - og for å vise ungene at de er trygge også når mamma og pappa er borte en liten tur.

Og ikke minst; Det blir jo sinnsykt gøy!

Jeg må bare sørge for å komme meg avgårde uten å bryte sammen i krampegråt i porten til barnehagen... :-)

Stille trøst.

image18

De forløsende ordene.

Ettermiddagen i dag var helt pyton.

Da Erik kom hjem fra barnehagen, var det med et rødt og sårt ansikt, og med slitne og hovne øyne. Fingrene jobbet konstant med den uroen som så tydelig herjet vilt og hemningsløst under huden.

Gjennom hele ettermiddagen slet jeg med tårene. Man skulle tro man var herdet nå, men...

Etter full runde med smøring var etter hvert Erik klar for senga. Jeg foreslo at vi kunne sette på litt musikk, for jeg har erfart at det kan hjelpe ham med å få fokus bort fra kløen. Normalt sett sier Erik nei, men i dag nikket han - og dermed havnet en gratiscd med Jahn Teigen i spilleren.

Jeg bestemte meg for å smøre en ekstra runde med fuktighetskrem, og ba Erik om å legge seg flatt ned på ryggen. Noe han gjorde uten å protestere. Derfor ble jeg så paff da han få sekunder senere høyt og tydelig sier:

- Kutt ut..!

Han har aldri sagt noe slik til meg før, og det er uhyre sjelden at han protesterer på smøringen. Jeg visste nesten ikke hva jeg skulle tro...

- Sa du...."kutt ut" til meg?

Erik ser på meg lenge før han svarer, men før ordene kommer så ser jeg hvordan øynene glimter til i halvmørket.

- Ja...kutt ut å søng!

Uten at jeg var klar over det selv, hadde jeg begynt å synge med på "Min første kjærlighet", noe som tydeligvis forringet lytteropplevelsen til minsten.

Så da sa han likegodt "kutt ut", og ventet med tindrende forventning på min reaksjon.

Og den kom.

Der satt jeg med hendene fulle av fuktighetskrem, og lo så tårene trillet. Og Erik fniste med.

Av alle små mirakler som kunne kommet til verden den novemberdagen for to og et halvt år siden, så fikk jeg det største av alle.

Så lenge var vi i paradis.

Nå er klokka to om natten, og jeg har akkurat fulgt Erik til sengs. Igjen.

Nå har vi hatt tre runder med smøring til nå i natt, og med fingrene har jeg kjent hvordan huden svulmer opp flere steder på kroppen hans.

Erik virker helt uanfektet, bortsett fra kløen - og at han hylte "AU" da han varslet meg nå sist. Han spiste litt nattmat mens jeg smurte ham nå. Det er jo også litt av problemet med nattevåk....ofte blir det jo minst ett ekstra måltid på både ham og meg.

Nå ligger han og nynner på hodeputa mi. Og utveksler noen ord med pappaen som han tydeligvis har vekket. Jeg håper bare han sovner før det blir for intenst igjen.

Og så angrer jeg veldig på at jeg ikke tok bilde av ham i går. Han var så fin med glatt hud.

Så var sommeren over.

Det er en stille morgen her i huset.

Jeg sitter her alene med tekoppen min, som den eneste som har noen gjenværende feriedager. For en time siden tok ungene med seg barnehagesekkene sine, og dro avgårde med pappaen.

Vi har hatt tre uker felles ferie. Noe som selvfølgelig er alt for lite. For det er ingenting som er så magisk som lange morgener sammen med to små unger. Å starte dagen med å ligge å kose og prate med ungene, for så å spise en sen frokost sammen - er noe av det mest verdifulle som finnes.

Og det som slår meg er hvor mye tid man får til å le sammen. Allerede før vi har startet dagen har vi hatt flere runder med smil og latter.

Prøv å få til det samme når to skal i barnehagen og to på jobb, hvorav en er nødt til å rekke ei ferge...

Jeg er definitivt tilhenger av flere feriedager. Mange flere!

Nye tider.

Live og Erik sitter på kjøkkengulvet og bygger med duploen mens jeg baker til gemalens bursdagsfeiring. Et høyreist slott er allerede på plass, og Live er full konsentrert i gang med innredningen.

Plutselig hører jeg et HYL fra frøkna.

Live: - Erik, du kain ikkje ha ein hest i stua!!!!

Erik: (taushet)

Live: - Dæ går ikkje an! Mamma, si til hain Erik at hain ska ta dein bort!

Lillefy: - Erik, kanskje du ska la hesten va ute i lag med de ainner dyran.

Lillebroren "leier" motvillig hesten ut av prinsesseslottet. Jeg bestemmer meg for å prøve en litt pedagogisk reise med Live.

Lillefy: - Men Live, veit du ka? I gamle daga så hendte det at de hadde dyran inne. Veit du koffør?

Live: - Nei?

Lillefy: - Jo. førr da hadde de ikkje strøm og varmeovna, og da blei det varmar inne hvis dyran og fikk va inne.

Live ser på meg med granskende og grublende øyne, og jeg ser på ansiktsuttrykket hennes at hun både tar til seg den nye kunnskapen - og godkjenner den.

Men i det jeg er på god vei til å bli fornøyd med meg selv som fortellende mor, så blir jeg kjapt dratt ned på kjøkkengulvet igjen.

Live slår ut med armene som for å signalisere "se deg rundt".

Live: - Men faktisk...ser dæ ut som om vi leve i gamle daga kanskje?!?

Tårer. Igjen.

Erik satt ved kjøkkenbordet og spiste kveldsmat. Etter hvert var han ikke så gira på å sitte i ro på stolen, og dristet seg opp på bordet. Med ertende blikk og gumlende på kveldsmaten.

Jeg satt ved motsatt side av bordet, og ga ham klar beskjed om å sette seg ned på stolen igjen. I stedet for å høre på mammaen sin, så entret han seg over på min side - og satte seg på bordet med føttene i fanget mitt. Selvfølgelig i kledd sitt største og mest sjarmerende smil.

Jeg ble sittende å studere denne lille smilende pjokken, som jeg så altfor ofte har sett intenst kløende med sår over det hele. Og det slo meg at jeg ikke en gang med et trenet øye klarte å finne snev av eksem i pannen hans, noe som ofte er et problemområde.

Det har aldri skjedd før. Ikke siden før jul 2004, det vil si da han var nyfødt. Og det fikk tårene til å sprute ukontrollert ut av øynene mine.

Noe Erik bevitnet med kloke øyne og et lunt smil. Uten å klø.

Skyldig til det motsatte er bevist.

Jeg hadde hjulpet Erik på med joggeskoene, og fulgte etter ham mot ytterdøra. På veien klarer jeg å klemme fingeren i en nøkkelknippe, og utbryter et høylydt:

 - Aaaaauuuu!

Erik, som da befinner seg et par meter foran meg, rykker til og krymper seg litt, før han snur seg mot meg og kommer med et klokkeklart:

- Unnskyld...

Den toåringen er god!

Klar for utskifting.

Husbonden har bursdag i morgen, og Live har vært veldig engasjert i hva pappaen skal få i bursdagspresang. Og i kveld kom hun med nok et forslag, som dog fikk blandet mottagelse fra meg...

Live: - Eg veit ka hain pappa kain få i bursdagspakke!

Lillefy: - No har vi jo kjøpt gave, men....ka tenkte du på?

Live: - Jo....ein ny kjæreste!

Lillefy: - Hæ..? Ein ny kjæreste? Ka med meg då....eg e jo kjæresten te hain pappa?

Live: - Hain kain jo ha fleire.

Lillefy: - Nei nei, hain kain bære ha ein kjæreste. Ka ska hain gjær med meg då?

Live: - Då får vi selg deg. Te nån ainner som vil ha deg.


Right.

Lillegutt imponerer.

Live er veldig flink til å inkludere lillebroen i lek. Men det kan jo innimellom bli et problem at hennes forventninger til både kunnskapsnivå og prestasjonenr henger vel høyt for en toåring.

I dag morges var de i full gang med en lek som spredte seg over flere rom. Mens de romsterer på badet, hører jeg Live si til lillebroren:

- Erik, kan du hent ein sånn lilla, rosa og rød tråd? Husk...lille, rosa og rød!

Jeg hører lillebroren noe nølende respondere:

- Okei...

I neste øyeblikk kommer han løpende inn på soverommet til Live, hvor jeg ligger og dormer under dyna. Med bamsen under armen og smokken i munnen bøyer han seg over en stor kurv hvor Live har samlet en drøss med flettede bånd - i ulike farger.

Jeg lar meg fasinere av at han tydelig konsentrerer seg veldig, og er spent på hvilket bånd han ender opp med. Til min store overraskelse drar han opp et bånd som er, ja nettopp lilla, rosa og rødt - og løper gledesstrålende ut i gangen:

- Live, eg fant lilla!

Hvorpå søsteren til min store glede responderer:

- Bravo Erik!



Tøft!


Strålende fornøyd.

Live og kusinen Martine (6) nyter de siste feriedagene til fulle. De finner hverandre om morgenen, og så er det full fart helt til vi tvinger dem inn til kvelden.

Da jeg sto og pusset tennene i morges, hører jeg Live gjennom baderomsvinduet - med adresse til kusinen som dingler sammen med henne nedover veien:

- Har ikkje vi hatt ein bra fin dag i dag og i mårra?!

Den fenomenale storesøsteren.

En eller annen gang tidlig i morges ropte Live etter meg. Hun ville jeg skulle ligge sammen med henne på hennes rom, og jeg smøg meg under prinsessedyna og sovnet på rappen.

Et par timer senere starter lillebror dagen, og kommer tassende inn på rommet. Han klatrer opp i senga, og legger seg oppå meg for å kose. Med et trøtt øye ser jeg hvordan søsteren stryker ham ømt over ryggen og sier:

- Hei lillegutt...har du sovet godt i natt?

Det er slike øyeblikk som får morshjertet til å svulme til uante høyder.


Beæret.

Jeg fikk gleden av å ta jomfrudommen på en ny spalte hos bloggblogg.no:

http://bloggblogg.no/1186045786_test.html

Når ingen andre sier det så...

Erik (2) sitter på gulvet i ferieleiligheten og leker med en nyinnkjøpt bil. Av det slaget som man kan transportere biler på, og hvor man derfor må trikse og mikse med lasteplanet dersom bilene skal kjøre av den øverste etasjen.

Med jevne mellomrom kommer det frustrerte rop om hjelp fordi han ikke får det til, og jeg trår til noen ganger med assistanse og pedagogisk opplæring. Til slutt blir det nok, og jeg gir han beskjed om at dette må han rett og slett finne ut av - for mamma kan ikke komme løpende hele tiden.

Etter noen minutter hører jeg et velkjent klikk, som forteller meg at lasterampen er festet - og bilen klar for å transportoppdrag.

Da hører jeg fra minsten:

- No va eg bra flenk!

Omvendt oppdragelse.

Det er siste kveld av ferien, og jeg svinser rundt i leiligheten og forsøker tappert å få pakket ned alle disse tingene som vi plutselig er blitt i besittelse av.

I det øyeblikket jeg drar ut en stol, hører jeg fra Erik (2) som leker på gulvet bak meg:

- Å mamma...du traff bil'n min....si unnskyld te meg!

Noe jeg selvfølgelig gjorde. Dog noe lattermild.


Sanser.

Det er morgen, og Live og Erik sitter på gulvet og leker. Hver sin lek, men som ofte - klint inntil hverandre.

Etter en liten stund får hele familien mistanke om at minsten har laget en illeluktende leveranse i bleien, og storesøster bestemmer seg for å finne ut av dette.

Live: - Erik, har du bæsja?!

Erik: - Næhei....bære propp...

Live: - Næhei...du HAR bæsja!

Erik: - Bære propp!

Live: - Eg trur faktisk eg HØRE at dæ lukte bæsj!


Du vet du er på ferie når...

...du vandrer gjennom en hotellresepsjon i en knallrosa bikini kjøpt for 50 kroner i Ellos, kun delvis dekket av en singlet - uten tanke på at det er et syn som ikke nødvendigvis behager de andre hotellgjestene.

Du vet du er på ferie når...

...du sitter på en fancy kafé i din nyinnkjøpte hvite sommerbukse, og som i sakte film ser at din fireårige datter strekker ut en ketchupbefengt hånd som med største selvfølgelighet lander på låret ditt.

Kjedelig - eller bare veldig treig...

I dag var vi på besøk hos et vennepar, og nok en gang ble jeg imponert over fruens smak. En ting er at huset er smakfullt innredet, men for hver gang vi kommer på besøk er gjennomgangstemaet byttet ut. Sesongens farger gjenspeiler seg i puter, duker, lys og gardiner. Og det er gjennomført.

Jeg for min del liker det samme nå som jeg gjorde for fem år siden. Og ti år siden. Ja, og teserviset mitt er femten år gammelt - og jeg synes fortsatt det er finest.

Jeg leser interiørblader med stor iver. Besøker forretninger med samme glød. Ser, lar meg imponere - og tusler hjem til jordfargene mine. Og vil ikke ha det anderledes.

Merkelig, egentlig.

image17

Når mor må skjerpe seg.

Vi er på ferie, og bedriver samsoving. Det vil si at ungene og jeg slanger oss i dobbeltsenga, mens husbonden ligger og vrir seg på en luftmadrass på gulvet.

Like etter at minsten hadde sovnet, så skulle jeg legge Live. Etter det jeg oppfatter som sekunder, dytter hun meg i ryggen og kommer med følgende syrlige melding:

- Mamma, jeg får ikke sove, Du og lillebror snorker sånn...

Når feil blir rett.

En dame på fjernsynet snakket om livet på et fraflyttet sted i Nord-Norge. De store ordene haglet, og hun avrundet med noe sånt som "dette livet er perfekt".

Da kommer det fra Live, som svinser forbi: - Ho sa at Live e perfekt! 





Ikke helt riktig, Men riktig likevel.


hits