Flaks. Or not.

Forberedelsene til ferien startet litt rufsete, men jeg håpet jo at flaksen skulle snu etter hvert.

Da var det ikke helt etter planen å finne følgende avisforside (en betydelig mangel på tannleger i byen) da vi kjørte inn til Harstad i dag - med tanke på at jeg har fått beskjed om å oppsøke tannlege snarest:


image16

Ja ja, man kan jo i det minste le av timingen... :-)

Skryt.

Jeg har et håp om at når ungene blir store, så vil de finne glede av å lese i denne bloggen. Den ble tross alt opprettet etter at jeg innså at dette var et opplegg som ville passe meg bedre enn vaklende scrapbooking i babybøkene deres.

Og hvis så skjer, så vil jeg at de skal lese følgende:

Etter to dager med omgangssyke, vurderte vi det som tilnærmet forsvarlig å legge avgårde på en 12 timers kjøretur hjemmefra til Harstad, hvor ivrige besteforeldre ventet på besøk.

Ti over seks i morges var ungene fastspent i bilen, med en noe redusert mor - dog høy på smertestillende - i forsetet. Heldigvis er far en særdeles utholdende sjåfør, slik at jeg kunne nyte mine varseltrekantpiller i fred.
 
12 timer senere rygger vi inn i bakgården til mine svigerforeldres hus. Og jeg kan gjøre følgende oppsummering:

Ikke en tåre.
Ikke en klage.
Ikke en krangel.

Jeg er så stolt og takknemlig at hjertet danser i brystet!

Argh...

Hvordan vite at ferien nærmer seg?

Enkelt: Bilen havarerer, ungene får omgangssyke og mor får tannpine.

Fabolous.

Vakker.

Lillefy: - Live, vet du hva?

Live: - Nei?

Lillefy: - Du er så vakker.

Live: - Det vet jeg.

(jeg blir både overrasket og lattermild)

Lillefy: - Åja?

Live: - Ja? Du har jo sagt det mange ganger.




For et øyeblikk!

Jeg fikk bekreftet det jeg alltid har trodd; Sier man noe mange nok ganger, så fester det seg. Noe som nok gjelder både positive og negative bekreftelser.

Det må vi aldri tillate oss å glemme. Takk Live, for en uforglemmelig påminnelse.

Lillebror er blitt stor.

I likhet med sin mor har Live alltids et eller annet å fortelle, noe som er en fantastisk gave for oss foreldre.

Under en middag i forrige uke kom historiene som perler på en snor, og vi lyttet etter beste evne. Samtidig skyter lillebroren inn et og annet ord, uten egentlig å komme helt til ordet.

Da kommer det plutselig med høy og meget bestemt stemme fra 2-åringen, med klar adresse til søsteren:

- SLUTT Å SNAKK!

Og stille ble det.

Kunsten å moderere seg.

Mens jeg er inne på vaskerommet, hjelper Live (4)  lillebroren (2) med å kle på sandaler i gangen utenfor. Plutselig hører jeg en noe oppgitt storesøster utbryte:

- Dæ hær va DRITvanskelig!

Jeg stiller meg i døra og ser på Live med en blanding av overraskede og irettesettende øyne. Da kommer det i et langt roligere stemmeleie:

- Dæ hær va GANSKE vanskelig...

Lokking.

Erik hadde en illeluktende bleie, og jeg skysset ham inn på badet for bleieskift. På vei inn på badet snublet jeg i noen klær, og brukte et par minutter til rydding før jeg gikk etter. 

Før jeg når å tre inn i rommet hører jeg fra minsten, som allerede hadde inntatt bleieskiftposisjon på et håndkle på badegulvet:

- Kom no lille venn....kom pusekatt!

Blodig alvor.

Live: - Eg ska ALDRI meir lek i lag med ho Martine! Aldri!

Lillefy: - Dæ hørtes no litt voldsomt ut....ka har skjedd?

Live: - Ho sa eg va juksemaker!


Søsken.

image15

Bondefanget.

Begge ungene har omgangssyke. Bare nå i kveld har de tilsammen kastet opp åtte ganger, i tillegg til at det annen hver gang har kommet andre veien også. Ute på verandaen henger to overmadrasser, to puter, et gulvteppe og flere dyner. På vaskerommet ligger flere sett med sengetøy, to overmadrasstrekk, et tempur-putetrekk, og en uant mengde med klær, håndklær og vaskekluter.

Og natta er ennå ung.

Da er det så hyggelig å vite at jeg frem til mandag ikke har et eneste menneske som kan steppe inn for meg på jobb.

Noe som definitivt burde vært et ledelsesproblem, men...get real - for øyeblikket er det ene og alene mitt. Og derfor befinner jeg meg på kontoret i morgen, selv om jeg anser det som grovt urettferdig overfor ungene. Og min mann.

Dette er ikke noe gøy.




Nå er vi forresten oppe i ni ganger.

I form.

Live (3,5): - Mamma! Eg veit koffør hain pappa jogge.

Lillefy: - Åja?

Live: - Dæ e for å bli spræk i føttern.

Gledessprederen min.

Jeg våknet opp til sol og sommer i dag, og kledde på meg et hvitt skjørt.

Erik (2,5): - Har du kjole på?

Lillefy: - Ja...eller det er jo et skjørt.

Erik: - Det var kjempestilig!

Ei hand å holde i.

image14

Sommerhelvete.

Eksem er noe dritt.

Men kombiner det med varme netter, myggstikk og skrubbsår - og du har ditt eget lille personlige helvete.

Dobbelt betydning.

I dag var vi på fotballkamp og så nevøen min stå i mål mot andrelaget til Bodø/Glimt. Bortelaget fikk straffe, og dermed måtte nevøen min virkelig til pers mellom stengene - noe jeg gjorde ungene oppmerksomme på.

Lillefy: - Se...no ska de skyt på hain Christer!

(meldingen blir møtt med et forskrekket blikk fra minstemann)

Erik (2,5): - I hodet...?!



Jeg tror jeg må snakke med barnehagen om hva slags leker som foregår der....


hits