Å bli stor og sterk.

- Mamma....veit du ka???

- Nei..?

- Ein gang spiste eg så mange knekkebrød at eg blei større enn eg va!


Variasjoner over samme tema.

Live sitter i sofaen, etter en lang dag med sol, bading og lystig lek.
Øynene glipper, og hun siger mer og mer ned i sofaputene.

- Live? Vil du gå og legge deg?

- Mamma...! (bebreidende tonefall)

- Jeg er jo ikke trøtt. Bare veldig sliten...

Langvarig effekt.

- Mamma, veit du ka???

- Hain Imre tok på et strømgjerde i går. Dæ e heilt sant!




- Hain har faktisk strøm i fingran ENNO..!

Savn.

Jeg fikk forøvrig følgende beskjed fra mannen min da han og ungene var bortreist:

- Jeg har akkurat forklart Live hva det betyr å savne noen, og da konkluderte hun kjapt med at det var det hun gjorde - hun savnet mammaen sin.



Gjett om jeg ble litt rørt..?


Jeg overlevde!

Først og fremst; takk for all støtten jeg har fått per telefon, mail, sms og blogg! :-)

Nå er ungene hjemme igjen, friske og fine - og jeg kan NESTEN le av min egen desperasjon før de reiste.
Men bare nesten, for den var virkelig ektefølt.

De har hatt det veldig fint, men Live erklærte høyt og tydelig:

- Neste gang vi skal på ferie, så gidder vi IKKE reise uten deg mamma!

Erik på sin side har et snev av seperasjonsangst, og det er både ovenfor pappaen og meg.
Han gråter sårt hver gang vi forsvinner ut av syne, så jeg gleder meg til han finner roen igjen.

Jeg er bare nødt til å dele en tekstmelding jeg fikk fra en venn av meg, da jeg hadde beskrevet gjensynsscenene for ham:

"De har vært i vennligsinnede omgivelser. Du får det til å høres som om de nettopp kom fra Libanon."

Fnis!

Tårer. Mange, mange tårer.

I går reiste min mann på ferie.
Og tok med seg barna.

MINE barn.

Ja, jeg vet. De er jo våre barn.
Hans barn like mye som mine.
Og vi hadde planlagt å besøke foreldrene hans nå, 
så han fullfører jo bare ferien som planlagt. Dog uten meg.

Og jeg tør nesten ikke si høyt hvor mye jeg har gruet meg.
Jeg har grått hver dag i to uker. Vel og merke i det skjulte. 

Jeg har vært konstant kvalm. Og urolig.

Jeg har ikke vært fra minstemann i mer enn ti timer i strekk.
Nå blir det ti dager.

Jeg har forsøkt å tenke på alt det positive.
Fra det faktum at jeg har en mann som er tøff nok til å legge på tur med to små, 
til den ekstra gode kontakten ungene vil få med både pappaen og besteforeldrene når jeg ikke er der. 

Og at jeg kan sove. Noe jeg ikke har gjort på 20 måneder.

Men det hjalp ikke. Og det hjelper ikke.
For jeg vil at de skal være det siste jeg ser før jeg legger meg.
Og det første jeg ser og hører når jeg våkner.

Og jeg trenger klemmene deres. Og latteren.





Hønemor. Det er meg det.

Journalist.

Jeg har fått meg jobb.

En ekte jobb.





Tøft!

Hvor skapet skal stå.

Live (3,5) kommer hjem og ser at jeg har ryddet på rommet hennes. Hun blir svært irritert over at jeg har ryddet noe feil (?), og begynner umiddelbart å rydde opp i kaoset (?) hennes velmenende mor hadde forårsaket.

Min mann og jeg sitter i loftsstua og hører på diverse harde lyder og smell fra soverommet, og er begge lattermilde over den hissige datteren vår.

Etterhvert tør mannen min åpne døra til soverommet, hvor han stikker inn hodet og hører om det er noe han kan hjelpe med?

Live: - IKKE SNAKK TIL MEG!

Pappaen: - Jamenn, jeg skulle jo bare høre...

Live: - IKKE SNAKK TIL MEG!

Pappaen: - Jeg tenkte jo bare....

Live: - IKKE SNAKK TIL MEG, SA JEG.

(og så litt roligere)

Live: - Hvis du absolutt MÅ snakke, så kan du gå et annet sted å gjøre det..!



Hun er råkul!

hits