Mammafellen.

Etter en periode der mine to søstre og jeg vandret rundt i like dynejakker, så lovet jeg meg selv at mine barn ALDRI skulle bli kledd i like klær.

 

Nå har jeg akkurat vært innom soverommet, og beundret to stk usannsynlig vakre barn som sover usannsynlig godt i sine usannsynlig søte Ole Brumm pysjer. Kliss like, selvfølgelig.


Flinke mannen!

Hvorfor får jeg stadig høre at mannen min er så flink som tilbringer tid sammen med datteren sin?

 

 

Det skulle sannelig bare mangle!

 

 

For ordens skyld; jeg er evig takknemlig for at jeg har en mann som ser verdien av å tilbringe tid med barna sine. Jeg vet at finnes dem som ikke gjør det. Idioter.


Ikke kødd med meg!

Min søster har gjenfortalt følgende historie fra i går:

 

Live og nevøen min Henrik (13 år) er utenfor huset til foreldrene mine og plukker blåbær. En maur pisser på foten til Henrik, og svien får ham til å rope ut "HELVETE". Live snur seg mot ham med et iltert blikk, og repliserer "HEVLETE SJØL!" (riktig uttale er heldigvis ikke inne). Henrik begynner å le, og prøver å forklare henne at han ikke sa dette til henne. Da ser hun seg litt rundt (tydeligvis for å se om det er noen andre tilstede), og spør: "Sa du dæ til måsen då?".

 

Ikke komme her og komme her selv om jeg er lita! Liksom!

 

 


Når hodet blir trøtt.

Her om kvelden da jeg skulle legge Live, så forsøkte hun fortvilt å holde samtalen i gang. Hodet og kroppen var utvilsomt trøttere enn viljen, så følgende spede forsøk på historiefortelling er herved notert:

 

Live: Mamma, veit du ka?

 

Lillefy: Nei?

 

Live: Veit du ka som datt i haue' på meg i dag?

 

Lillefy: Nei?

 

Live: Ein REGNDRÅPE datt i haue' på meg i dag!!!

 

 

Beklager Lille. Her var det litt for lite dramatikk. Bedre lykke neste gang.

 

 

 


Det er virkelig tanken som teller.

Da jeg hentet Live i barnehagen i dag, så gikk hun og bar på et sammenbrettet papir. Da vi skulle forlate området, så spurte en av barnehagetantene hva det var hun hadde i hånden. De kunne fortelle at hun hadde holdt fast i dette papiret hele den siste timen, uansett hva hun lekte med. "Tanten" spurte på nytt om hun hadde noe inni papiret, og da var det ei annen lita jente som ropte at Live hadde to penner der. Jeg spurte Live om dette stemte, og joda  - hun nikket. Da må du legge dem igjen her i barnehagen, sa jeg. Live bare kikket i bakken, og viste med hele kroppsholdningen sin at dette hadde hun ikke lyst til. Jeg ga meg dog ikke, og til slutt rakte hun meg papiret slik at jeg kunne gi det videre til barnehagetanten.

 

Da vi gikk mot bilen, så la jeg merke til at Live så litt betuttet ut. Jeg spurte selvfølgelig om det var noe i veien.

 

 

"Dæ va jo bursdagspakken din, som eg hadde laga......"

 

 

Hjertet mitt svulmer fortsatt, 9 timer etterpå.


Bursdagssengevæting.

Entreprenøren som har begynt arbeidet med hustomta vår (ti meter fra vårt nåværende soverom), fyrte avgårde den første sprengladningen før klokka 8 i morges.

 

 

Det er ikke kult å starte bursdagen sin med sengevæting.


En tøff dag i barnehagen.

Live kunne fortelle at èn dag i barnehagen så kom ambulansen og kjørte på henne. Ikke nok med det; da ambulansefolkene kom ut av bilen, så slo de henne. Begge to.

 

Noe bør gjøres med opplæringen av ambulansepersonell.

 

Alternativt bør jeg ta høyde for at min lille datter har livlig fantasi.


Ole Brumm - my man!

Lillepia har en Ole Brumm video, der den gule tjukkasen spretter rundt og synger:

 

"Jeg er kort, bred - og stolt av det...."

 

Jeg blir i like godt humør HVER gang jeg hører den strofen! :)


Fysioterapeuten som ingen kunne målbinde.

2001 var et fryktelig år. Helt redselsfullt faktisk.

 

Først fikk jeg vondt i hodet. Så nakken. Skuldrene. Armene. Øvre del av ryggen. Til slutt klarte jeg ikke pusse tennene uten å legge inn pauser. Nettene var søvnløse. Dagene fortvilte. Døgnene smertefulle.

 

Det ble naturlig nok sykemelding etter sykemelding, og fysikalsk behandling i hytt og gevær. Dvs tre ganger i uka. Ingen forsto helt hva som var årsaken til smertene mine; de bare observerte at musklene mine ble mer og mer betente.

 

Fysioterapeuten min er en herlig fyr. Et surrehue av dimensjoner, men dyktig i faget - og enda dyktigere med snakketøyet. Selv om det var mye smerter inne i bildet, så var det heldigvis enda mer latter. Følgende ordveksling har gått inn i historien som en av de største ved Fysioform Treningssenter:

 

Jeg ligger på magen på behandlingsbenken, halvnaken. Jeg har akkurat fått en runde med ultralyd på noen av musklene, og samtalen omhandler det faktum at ingen av behandlingsformene har noen effekt på plagene mine. På hver side av meg, kun adskilt med forheng - ligger to andre damer som venter på fysioterapeuten. Dette er han meget bevisst på, når han hever stemmen og skal komme med en morsom kommentar:

 

 

Fysioterapeuten: Nei, jeg vet ikke hva vi skal gjøre med deg. Eller forresten; det er faktisk ofte at det hjelper å bli gravid.....Knegg Knegg, Humre Humre.

 

(som den kristne fysioterapeuten han er, så tenkte han selvfølgelig på at dette skulle skje ved hjelp av min mann).

 

Lillefy: Ja ja, det er du som er eksperten. Jeg ligger nå her, og hvilken behandlingsform du velger - ja, det legger jeg meg ikke borti...

 

Mens latterhylene runger fra damene ved siden av, så forsvinner fysioterapeuten lyserød ut av lokalet.

 

Han får velge seg en annen verbal duellant neste gang. Glis!


Stupid is what stupid does.

Jeg har akkurat dusjet, og nok en gang studert navlen min. Jeg kjenner den ikke helt igjen etter to barnefødsler og en kikkhullsoperasjon, men men...den er nå fortsatt min.

 

Og den minner meg på noe som skjedde i mitt siste svangerskap. Jeg fikk tidlig stor mage, og navlen poppet ut som en vinkork. Dette er faktisk ikke en helt smertefri prosess, og jeg var øm og sår i en ganske lang periode. Det hjalp jo heller ikke at jeg ble operert 13 uker ut i svangerskapet, slik at jeg i tillegg hadde fire operasjonssår på magen - et av dem i navlen.

 

En dag jeg var på butikken, kom en dame fra øya bort til meg - klappet meg på magen og sa "Jeg visste ikke at det var slikt dere drev på med i Våg!" Og så lo hun en slik skrekkelig latter som kun middelaldrende damer kan få til. Da hun klappet meg på magen, så traff hun rett på navlen - og det gjorde så vondt at jeg gikk et skritt tilbake. Vær snill å ikke klapp meg på magen, jeg er litt øm for tiden, sa jeg - med et smil og en vennlig stemme. Da lo hun enda en gang, klappet meg ENDA hardere på magen - og sa: "Det blir enda vondere det du skal gjennom for å få ut denne karen!"

 

Noen ganger hadde en real smekk over kjeften vært på sin plass.


Smartass.

I går leste jeg følgende overskrift på en auksjon på QXL:

 

"2 billetter til U2-konserten 27. juli selges BILLIG!"

 

 

Her er det noen som tydeligvis ikke har forstått konseptet AUKSJON...


Tour De Stuegulv.

Jeg følger litt med på Tour De France. Jeg er stum av beundring over hva Hushovd og gutta presterer, for touren er en fysisk og psykisk utfordring av uante dimensjoner.

 

Men. Nå har Erik Theodor kommet seg opp på alle fire. Han gynger litt frem og tilbake, før han tryner ned i gulvet igjen. Og så opp igjen. Slik driver han på. Og det imponerer meg enda mer!

 

Tour De Stuegulv er i gang.


Og så kom tårene.

Det er søndag ettermiddag, og finværet har endelig funnet veien tilbake hit. De fleste i bygda er utendørs, så jeg hører lyder, stemmer og latter fra det åpne vinduet. En slik herlig stemning.

 

Men jeg kjemper med tårene. Dvs at tårene renner allerede, men jeg prøver likevel å roe meg ned. Slike dager er nemlig en enorm kontrast til de dagene, ukene og månedene som er gått siden mamma fikk kreftdiagnosen.

 

Mamma ble lagt inn på sykehuset samtidig med meg, i november. Hun for å få operert ut en kul i lysken. Jeg med veer. Fem dager etter at jeg kom hjem fra sykehuset med babyen, fikk hun diagnosen. Lymfekreft. 4. stadium, av 4 mulige. Spredning til ryggen. Det komplette mareritt var i gang.

 

Nyttårsaften var verst. Hver eneste rakett gjorde vondt. Alle ønsker om et godt nytt år sved som piskeslag. For vi visste ikke hva året ville bringe. Det kunne bli det verste året i mitt liv. Våre liv.

 

Men nå går det bra. Etter å ha gjennomgått en cellegiftkur from hell, så fikk hun varme klemmer da hun var på kontroll for et par uker siden. Kom tilbake om tre måneder, sa de. Hun er ikke frisk, men hun er heller ikke livstruende syk lenger - for øyeblikket. Det var det vi hadde drømt om å høre.

 

Men vi jubler ikke. Bengt Eidem som er blitt landskjent i sin søken etter beinmargsdonor sa det så riktig i et radiointervju denne uka: når man har kreft, så er det vanskelig å finne et tidspunkt hvor det er riktig å juble. Men vi gleder oss. Gleder oss over hver eneste positive tilbakemelding mamma får.

 

Og aller mest gleder vi oss over å se mamma nå - OG pappa. Da det sto på som verst, så pappa mer syk ut enn mamma. Han gikk også gjennom sitt livs helvete.

 

Men nå er mamma og pappa solbrune, ikke gråbleke. Nå er de slanke, ikke tynne. Nå er de glade, ikke påtatt tapre. Og jeg kjenner at forsvarsverket mitt raser. Jeg gråt mye den første uka etter diagnosen; etter det måtte jeg ta meg sammen - jeg hadde tross alt to små barn som trengte meg. Det er intenst nok å ha en toåring og en nyfødt baby, og dette i tillegg gjorde at jeg måtte hente krefter fra det innerste dypet i meg selv. Og jeg kjenner at det har tatt på.

 

Så her sitter jeg. Og gråter.

Men det er helt ok.

Og på tide.


Sjefen. Den lille søte sjefen.

Vi besøkte foreldrene mine i ettermiddag. Siden vi mer eller mindre er naboer, så er Live like husvarm der som hjemme. I dag fikk jeg følgende beskjed:

 

"Du ska bærre gå heim, så si eg i fra når eg vil bli heinta....oki?"

 

 

Hun er ikke lite søt når hun tar kommandoen! :)


Stamina.

Stamina betyr utholdenhet. Det har jeg lært etter utallige timer med fotballspillet Champions Manager.

 

Jeg bor sammen med en fotballhelt. Både som spiller, trener og leder i fotballgruppa. I de ti årene vi har bodd sammen, så har han vist en beundringsverdig utholdenhet når det gjelder trening, kamper, møter, arrangementer osv. Av og til har jeg undret meg veldig over hvor han henter den utholdenheten fra.

 

Men nå vet jeg det. Han henter den fra andre arenaer i livet. Et eksempel på dette fikk jeg nå i kveld:

 

Minstemann lager lyd på soverommet. Først koselyder, så litt mer irriterte lyder - og som den rutinerte mammaen jeg er så hører jeg jo at smokken er på avveie. Jeg spør husbonden fint om han gidder å gi guttungen smokken.

 

Han går inn på rommet. Romsterer litt. Kommer ut igjen etter et par minutter. Setter seg i sofaen.

 

"Jeg fant den ikke."

"Hæ?"

"Jeg fant den ikke. Smokken."

"Du vet jo at den er der et sted?"

"Nei. Den er ikke der. Jeg fant den ikke"

 

Kjære deg. Ungen ligger i ei sprinkelseng, som er et begrenset område. Den står på et soverom med fire vegger, dvs nok et begrenset område. Minstemann reiser seg fortsatt ikke opp av senga, så dermed har han også et begrenset nedslagsfelt for smokkekast.

 

"Det sier seg selv at smokken er der."

"Nei. Jeg fant den ikke."

 

 

Smokken lå i et hjørne av senga. Det tok meg nøyaktig 4,5 sekund å finne den.


Sosial spaning.

Da Live og jeg kom kjørende fra butikken i dag, så hilste jeg blidt på en bekjent som kom vandrende langs veien. Jeg sendte avgårde BÅDE et smil og et vink. Deretter ble jeg del i følgende samtale:

 

Live: Mamma? Vinket du til noen?

 

Lillefy: Ja, det gjorde jeg.

 

Live: Hvem vinket du til?

 

Lillefy: Ei koselig dame som heter Liv.

 

Live: Hun vinket ikke tilbake til deg.

 

(...)

 

Lillefy: Nei...hun gjorde ikke det. Men det var sikkert fordi hun ikke rakk å se at det var meg.

 

Live: Liker du henne?

 

Lillefy: Ja, klart jeg gjør.

 

Live: Kanskje hun ikke liker deg.

 

 

Ouch!


Søskenkjærlighet.

Vi kjørte hjem fra ferie i dag, og måtte gjennom utallige tunneller på veien. Følgende melding kunne høres fra baksetet da Live tydeligvis ble overrasket over at mørket senket seg:

 

 

"MAMMA! PAPPA! Eg mista hain lillebror!!!!"

 

 

...og så kom det umiddelbart en oppfølger:

 

 

"....dæ gjær no ingenting...."


Ord under utvikling.

 

 

"Pappa? Ska eg bli MØRKESUR på deg?"

 


Terror.

London.

 

 

Til dere gryende terrorister der ute. Dersom dere rammer noen av mine, så garanterer jeg herved at jeg skal finne ut av hva som mest av alt vanærer både dere og hele familien rundt. Om jeg så skal ta turen til fjernere strøk for å menstruere på ei grav, så gjør jeg det.

 

 

Nå er dere advart.


Et lite tips til bestemødre.

 

Når man har arvet noen glass som man er redd for skal bli ødelagt, så er det ingen god ide å la en unge på 2,5 år drikke brus av dem.


Nye ord og vendinger.

 

 

"Mamma. No blir eg MØRKESINT på deg!"

 


Ferie II.

Ferie. Jeg smaker på ordet igjen. Og joda; innimellom har man disse små øyeblikkene hvor man ikke ønsker seg noe annet sted i hele verden. F.eks når...

 

...jeg snur meg og ser Livemor komme tuslende ned steintrappa utenfor feriehuset til svigers. I rød kjole med hvite prikker, viltre solblekede lokker under en solhatt på snei, rosa sandaler, og ikke minst: brune legger og armer. Og et blendende smil: "Ska vi i fjæra no, mamma?"

 

(selvfølgelig snubler hun i siste trinnet og nok en håndfull plaster må plasseres med kyndig hånd)

 

...Erik Theodor ligger i vogna i bare bleien, godt beskyttet av myggnetting og solskjerm - og bare sprudler. Slik som bare lykkelige babyer kan.

 

(så spretter storesøster frem med et VRÆÆL og skremmet vettet av lillebroren, og hylekonserten er i gang)

 

...jeg på morgenkvisten ligger med en unge i hver armkrok, begge blide og fornøyde - og sola flommer inn vinduet.

 

(i neste øyeblikk får lillebror tak i håret til storesøster som hyler til, noe som igjen skremmer minstemann til å hyle med)

 

...husbonden gir meg et anerkjennende blikk og kommenterer at jeg har fått en kledelig brunfarge.

 

(før blikket hviler på fødselsmagen og eventuelle flere komplimenter blir sittende fast i halsen)

 

...svigerforeldrene mine lyser av stolthet når de ser på ungene mine.

 

(og selvfølgelig kommenterer at ungene kun ligner på deres slekt)

 

 

...jeg lar meg blende av de storslåtte omgivelsene vi ferierer i; grønt og frodig, stolte fjell og knallblått hav - alt badende i sol.

 

(opplevelsen blir noe forringet av at jeg i neste øyeblikk oppdager en hvalvom som ligger og dupper i vannkanten. Hvaler er store dyr, og det er innvollene deres også...)

 

 

Ferie er fint det. Det mener jeg virkelig! :)


Ferie.

Ferie.

 

Jeg smaker på ordet. Og jeg føler meg litt lurt.

For gjett hvem som har en stressknute av uante dimensjoner bak i nakken.

 

Etter to ukers ferie.


hits