Mamma MacGyver.

I ettermiddag var vi på ei øy rett utenfor bygda, hvor vi grillet og ungene badet. Etter hvert dro Erik (4) og jeg ut på en liten ekspedisjon.

Erik: - Ka e klokka?

Lillefy: - Eg veit ikkje, eg har ikkje klokke på meg.

Erik: - Du kain jo bærre sjå på sola!







Yeah, right.


Knallhard justis.

Hørt under legging i kveld:

Lillefy: - Kor e bamsen din?

Erik (4): - Dein har fått rødt kort. Hain e utvist!

Tjukk, men god!

Jeg skulle inn til Erik (4) for å si god natt, da jeg hørte ham mumle et eller annet som inkluderte ordet "tjukk". Med et smil om munnen spurte jeg ham om han mente JEG var tjukk, noe han med glitrende øyne nikket bekreftende til.

Da jeg satte opp et noe sjokkert uttrykk, syntes han visst det var på sin plass å snu dette til noe positivt...

Erik: - Du e jo min tjukke kosebamse!

På kollisjonskurs.

Det var sengetid, og mens pappaen hadde slått seg ned i storesøsters seng, lå jeg sammen med lillebror. Bare for å erte min kjære, så spilte jeg av "Fairytale" med mobilen - noe som ga antydning til kramper i nabosenga.

Men, etter at smilene og latteren hadde roet seg hos alle fire, og låten spilte videre - så oppdaget jeg at anti-Rybak-duden lå og trampet takten med høyre fot. Dette kunne jeg jo ikke la gå upåaktet hen, men han nektet selvfølgelig i blod på at det ikke var snakk om digging.

Da kom det plutselig fra Erik (4):

- Dæ e nok bare foten som prøve å si nåkka te hauet!

Munnvask med grønnsåpe neste.

Jeg har en fireåring som fortsatt er mottakelig for oppdragelse, og som sier unnskyld etter et rap eller et ukontrollert "herregud". Stygge eller ubehøvlede ord blir forsøkt skrellet vekk, og til nå har det fungert rimelig bra.

En kveld jeg sto ved kjøkkenbenken mens han satt ved bordet og spiste kveldsmat, laget han plutselig en veldig merkelig lyd som jeg stusset over. Jeg spurte derfor hva det var, men angret like fort på at jeg i det hele tatt tok meg bryet med å spørre...

Erik: - Dæ va eg som skaut deg i ræva med ein laser.

Gjemsel for dummies.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og nyter frokosten, mens Erik er veldig tydelig på at vi leker gjemsel. Det vil si at han gjemmer seg, og jeg finner ham IKKE - noe som er like festlig hver gang.

Han ligger gjemt omlag 20 cm fra beina mine, men er likevel hellig overbevist om at jeg ikke vet hvor han er. Etter hvert rusler jeg bort til kjøleskapet for å hente meg noe å drikke.

(da kommer det en stemme preget av undring fra bak kjøkkenbordet)

Erik: - Så du etter meg i kjøleskapet?

Lillefy: - Ja.

Erik: - Fant du meg???!


Ironi eller..?

Erik: - Når ho Live e 10 år, så e eg 8, sant mamma?

Lillefy: - Jepp...og eg 40! Då e eg jo blitt ei gammel kjærring....

(minstemann ser på meg med skrekk i blikket)

Lillefy: - Neida, eg ska prøv å hold meg ung og spræk!

Erik: - Sånn som du e no?






Jeg grubler enda på om det var ironi eller et kompliment. Jeg tror mest på det siste!

Pedagogen.

Under middagen fikk ungene innvilget Farris til maten, og da så Erik (4) muligheten for å få oppgradert drikken til Sprite - noe jeg sa kontant nei til.

Erik: - Jammen, mamma...dæ e jo bærre vatn dæ og!

Lillefy: - Nei, i Sprite e dæ sukker, dæ e dæ ikkje i Farris.

Erik: - Jooooooo, sjå bærre her...

(sier han og rister på glasset med Farris slik at kullsyra vekkes til live)

Erik: - Ser du...dæ hær e sukker!

(storesøsteren kommer inn i samtalen)

Live: - Men ka skjer med boblan no, etter ei stund?

(jeg tror hun spør meg, og svarer)

Lillefy: - Dæ e bærre luft, så de blir borte.

(6-åringen ser på meg med oppgitt og oppsperret blikk)

Live: - No sett eg jo liksom her og prøve å få hain Erik te å forstå nåkka....!

hits