Når dramatikk staves.

Live er for tiden veldig opptatt av bokstaver og tall.

I dag berettet hun følgende historie:

- Veit du ka, mamma? No har vi hørt humla, gjøken, ei ugla - og ein ulv. Ulv med U!


Brannfarlig.

Jeg har fortalt Live at hun må passe seg litt for humla, fordi den kan brenne henne.

Nå kom hun løpende inn døra for å fortelle følgende:

- Eriiiiiiik! Veit du ka? Humla brant nesten opp lastebiln din!

Når oppdrageren svikter.

I dag hadde vi besøk av min beste venninne og hennes fem sønner; min gudsønn Jonas, Jesper - og trillingene Trym, Truls og Torjus.

Da de skulle hjem igjen, kjørte Live og jeg de to eldste guttene den halvtimen det tok å få dem til besteforeldrene.

Da vi hadde sagt hadet og skulle sette oss i bilen igjen, så spurte Live om jeg så smileansiktet på bilen? Jeg så på de to bilene som sto i nærheten, uten å oppdage noe som helst. Nei, det var på vår bil, sa hun. Jeg bare smilte mot henne og regnet med at det var noe fantasigreier. Kanskje en skygge eller noe slikt.

Nei, jeg måtte se bak hodet mitt. Sa Live.

Og der var det sannelig et smileansikt gitt. Et stort ett. Et rundt hode, to store øyne, en klumpete nese og en smilende munn.

Tegnet med sprittusj på nakkestøtten. Over det hele. Og i tillegg et par armer på selv seteryggen.

Hvordan jeg reagerte? Jeg lo så tårene trillet.

image12

Taktikeren.

Live: - Mamma, kan jeg få skrive litt før jeg legger meg?

Lillefy: - Nei, det er blitt altfor sent. Spis opp kveldsmaten din.

Live: - Hvis ikke jeg får skrive, så spiser jeg ikke mer mat!

Lillefy: - Nei vel, men det kan ikke jeg gjøre så mye med.

(...en liten tenkepause...)

Live: - Mamma...? Kan du vise meg hvordan jeg skriver "kjære snille mamma"..?





Nå er hun kommet til "fra Live" på brevet sitt.... 1-0 til Live!

image13

Riktig reaksjon.

Jeg står ved kjøkkenbenken og rydder da jeg plutselig hører Live bak meg:

- Mamma, se på meg!

Jeg snur meg, og synet som møter meg er en ekstremt skitten 4-åring, som i tillegg har farget HELE kroppen (inkludert ansiktet) med kritt. Rosa, sådann.

Og der sto hun, skitten og rosa, men med øyne som skinte herfra til månen. Rett og slett på sitt aller nydeligste.

Og da reagerer selvfølgelig jeg noe slikt som dette:

- Nei menn ka i himmelens navn e dæ du har gjort, jenta! Snu om på hælen å gå ut før du kjæm borti møblan. Kors'n ska vi få bort.....ja, du får va ute tell at du ska i badekaret!

Og poff...så sluknet de glitrende øynene. Ikke helt da, for hun var fortsatt tydelig fornøyd med hva hun hadde fått til, men dog....hun hadde av en eller annen grunn ventet seg en annen tilbakemelding.

Men hva gjør man? Hvis jeg hadde tatt i mot henne med jubel, så hadde vel det vært en oppfordring til å gjøre det igjen? Og det vil jeg jo egentlig ikke, Men, om så - hadde det vært så farlig om hun hadde gjort det igjen? Det krever litt mer skrubbing under kveldsbadet, men det er vel ikke så farlig,

Så nå sitter jeg her og tenker på følgende: Hvor mye uskyldig moro og barnlig glede klarer vi voksne å kvele med fornuften vår?

Altfor mye, tror jeg.

image10

Optimisten.

Det var rundt midnatt, og jeg satt i tv-stuen og så på tv. Da hører jeg Erik (2,5) gi lyd fra seg på soverommet:

(først med en forsiktig stemme)

- Mammmma....?

- Ja, Erik....ho mamma e her.

(så med en livlig, og tydelig optimistisk stemme)

- Eg kjæm opp ein tur!


"Fæl å drekk".

Min søster og jeg var på nærbutikken sammen med våre to døtre. Jeg benyttet anledning til å handle inn et par kasser med brus, siden det var på tilbud.

Da jeg sto i kassen, hvor kundetettheten som alltid en lørdag ettermiddag var veldig stor, ruvet naturlig nok de to kassene ganske godt i handlevogna.

Dette blir forsiktig kommentert av min 6-årige niese, som lett hviskende sier at hun knapt har sett så mye brus noen gang.

Dette blir igjen behørig kommentert av min kjære datter, som høyt og tydelig slenger ut følgende melding:

- Ja, ho mamma e fæl å drekk!

og så svinser hun avgårde og følger opp med en nærmest umerkelig:

- ....brus.



Jepp, jeg fikk noen råtne blikk fra humørløse damer i 60-årene.

Et glimt inn i fremtiden.

Jeg føler at jeg akkurat NU får et lite glimt inn i fremtiden, sånn omlag ti år frem i tid:

Jeg sitter i tv-stua, og forsøker få med meg et tv-program. Live har besøk av en venninne, og de sitter på rommet og deler hemmeligheter. Og spiller musikk. Selvfølgelig så høyt at de må mer eller mindre må rope til hverandre. Og innimellom synger de med så det ljomer.

Forskjellen er bare at om ti år er det vel lite trolig at det er "barne-tv favoritter" de hører på... :-)

Gryende puppekompleks.

Erik (2,5) ligger på badegulvet under et bleieskift og klapper seg på den bare magen.

Erik: - Eg e i bærmagen!

Lillefy: - Mmmmm....fine magen.

Erik: - Du e ikke i bærmagen...

(og følger umiddelbart opp med følgende kommentar)

Erik: - Mamma har ikke mage. Bare puppa!


Dere er så fine!

De to siste årene har vært ganske intense. Med to små barn, Eriks eksemplager, mammas kreft, husbygging, ny jobb og pendlertilværelse - og ellers små og store utfordringer i hverdagen.

Etter en knallhard jobbhelg forrige helg, så valgte jeg å avspasere i dag. Og har brukt dagen på å rydde og vaske hus og klær. Men nå ble jeg sliten. Dønn sliten. Og bestemte meg for å gjøre noe jeg sjelden får tid til, nemlig slappe av med å lese i min egen blogg.

For som oftest suser jeg innom i all hast for skrive en eller flere historier som ligger friskt i minne, leser eventuelle kommentarer - og så logger jeg av igjen. Noe jeg sjelden har hatt tid til, er å svare på alle de fine meldingene jeg har fått fra dere som er innom.

Men nå har jeg lest kommentarer til øynene mine ble store og våte. Nå var det min tur til å smile og snufse om hverandre. De mange koselige, støttende, morsomme og rørende meldingene utgjør en skattekiste i seg selv.

Nå vet jeg hva jeg skal gjøre de stundene når jeg er veldig sliten.

Da henter jeg frem dere igjen.

Tusen takk.

Test.

Da jeg lå sammen med Live (4,5) i kveld, så begynte jeg å døse. Jeg hørte hun sa navnet mitt, men fant ut at hun sovnet nok raskere selv dersom jeg ikke svarte.

Da skjer følgende:

Hun bøyer seg forsiktig over meg, og løfter hånden min forsiktig opp - for så å slippe den ned igjen, og så hører jeg henne hviske:

- Jepp....helt slapp...

Oppfølging.

Dette skrev jeg for 2,5 år siden:

Pengeboka mi er borte.

Jeg nekter å si at jeg har mistet den, for jeg mister aldri noe! Det MÅ ligge en dramatisk historie bak, som jeg ikke har hatt noen mulighet for å påvirke. Jeg er ikke blitt ranet, for det ville jeg nok merket - men den kan jo være stjålet?

Når jeg tenker meg om så leste jeg jo i VG for en tid tilbake at en snekker hadde skutt seg selv i hodet med en spikerpistol, uten at han hadde merket det...

Jupp. Jeg er nok blitt ranet.



I dag spurte min mor om jeg har førerkort. Noe jeg plutselig kom på at jeg ikke har.

Min mor: - Vi fant ei pengebok i kjelleren i dag, og der var det et førerkort som tilhørte deg. Men pappa syntes ikke du var så lett å kjenne igjen...

Der var'n gitt!

Vulgær mamma.

I dag hadde jeg på meg en genser med v-utringning, men tekkelig nok med en trøye under.

Da jeg lå sammen med Live i kveld, sier hun plutselig:

Live: - Mamma....jeg ser jo...det går jo an å se...

(Hun titter ned i utringningen min, og peker på det av puppene som vises)

Live: - Er det der en del av puppene?

Lillefy: - Eh...ja, det er jo det...

Live: - Er det ikke meningen at genseren skal dekke over der..?

(....)






Klar melding.

Lillefy: - Live..?

(ikke svar)

Lillefy: - Liiiiiive!  No ska du legg deg.

Live: - Åååååååå....mamma, veit du ka? No forstyrra du meg i leken min.

Overbevisende.

Live (4,5) og Erik (2,5) sitter ved kjøkkenbordet og venter på middagen. Live har fått et glass sjokolademelk av pappaen, noe Erik ikke kan drikke på grunn av allergien.

Erik: - Ka e dæ?

Live: - Sjokolademelk. Nammm.....mmmm......

I samme øyeblikk som hun sier dette, kommer hun på at Erik ikke kan få.

Live: - Men dæ e skikkelig stygt asså....skikkelig, skikkelig ekkelt!

Sier hun mens hun ikke klarer å begrense de fornøyde smattelydene.

Erik: - E dæ farlig?

Live: - Ja veldig farlig. Og kjempestygt. Dæ e heilt sant! Mmmmm...namm...

Broren nikker, lettere imponert over at søsteren klarer å tvinge i seg "smørja".

Erik: - Eg kan ikkje spis sånn?

Live: - Nei, hain Erik kan ikkje spis sånn. Men dæ gjær jo ingenting, førr dæ e skikkelig stygt!

My boobs are ok!

Live: - Sant mamma....damer er nødt til å ha puppeholder på, hvis ikke vil jo bare puppene henge nedover magen....ikke sant?




Henge? Som i hengepupper?

Jeg aner ikke hvor det spørsmålet kom fra.


Konseptet husarrest.

Begge ungene utviser daglig en stahet som både er skremmende og imponerende på samme tid. Det er ikke sjelden at vi er veldig uenige om hvordan ting skal foregå, og frem til nå har det å bli forvist til soverommet vært straffemetode nummer en.

I går hadde Live og jeg følgende prat, etter at hun gjentatte ganger hadde gått ut uten å være skikkelig kledd.

Lillefy: - Live, no kler du på deg jakken!

Live: - Koffør då?!!!

Lillefy: - Eg ork ikke å fortell deg koffør fleire ganga. Kle på deg!

Live løper ut på verandaen - fortsatt bare i t-skjorta.

Lillefy: - No e dæ like før ho mamma innføre et konsept som heite husarrest!

Det blir helt stille på verandaen.

Live: - Ka e dæ...?

Lillefy: - Jo, dæ fungere sånn at hvis du ikkje høre etter, så får du ikkje gå ut i dæ heile tatt resten av dagen.

Nok en gang er stillheten merkbar, før hun med tydelig stor undring og tildels sjokk utbryter:

Live: - Går dæ verkelig an..?!


hits