Disse søte, hensynsfulle røykerne.

I går sto jeg i Trondheim og ventet på flybussen. Siden jeg hadde barnevogna og fullt av pikkpakk med meg, så stilte jeg meg rett ved siden av busskuret, slik at jeg ikke skulle stjele all plassen fra andre ventende.

 

Etter en stund kommer en dame og stiller seg ved siden av meg/oss. Hun er typen vellykket businessdame i 40-50 års alderen. Etter å ha sjekket ruta, så tenner hun seg en sigarett - og tåkelegger både minsten og meg. Jeg forventer selvfølgelig at hun skal flytte seg, noe hun ikke gjør. Jeg snur meg derfor mot henne, og spør høflig: "Kan du være så hyggelig å flytte deg mot den andre siden? Det hadde jeg satt veldig stor pris på."

 

Blikket.

 

Det blikket jeg fikk, irriterer meg ennå! Hele attituden hennes fortalte meg at hun hadde lyst til å be meg om å reise et visst sted, og garantert gi meg en lekse om at røykere også har rettigheter.

 

Jeg valgte dog å kvele et eventuelt utbrudd med å følge opp: "Minstemann her er veldig disponert for allergi..."

 

 

Først da flyttet hun seg. Jeg tror sannelig at røyking bedøver hjernen.

 

 


God morgen, mamma.

Det er mange måter å bli vekket på, og denne er ikke å foretrekke:

 

-Maaaaammmmmma! Eg har bæsj på fingran mine....!

 

 

Urk.


Søvn.

Jeg har ikke sovet tre timer i strekk siden oktober. Før i dag. Da sov jeg mellom 9 og 12.


Min mann har ikke hatt en eneste våkenatt siden minsten ble født. Da er det litt morsomt at han nå lener seg tilbake og sier at I MORGEN er det hans tur til å sove lenge.


Det minner meg om da han kom klagende til meg over at han var fyllesyk og at det verste han visste var å være kvalm.



Da hadde jeg slitt med svangersskapskvalme i 7 måneder. 


Pressemelding.

Min mann understreker at han normalt sett ikke drikker lettøl. Men når svigerfar har vært på besøk og fylt kjøleskapet, og mannen min skal ut med bilen litt sent på kvelden...

 

 

...ja, i nød spiser fanden fluer. Og drikker lettøl til.


Barnevernet neste.

Jeg har fått brystbetennelse. Ingen ukjent tilstand, men jeg lar meg likevel overraske hver gang over hvor vondt det gjør. I går kveld syntes jeg det begynte å bli vel ville tilstander; feberen herjet i kroppen, og det gjorde vondt overalt - og minstemann ville ikke ta puppen. Så, da ringte jeg legevakta.

 

Det hører med til historien at husbonden hadde åpnet en flaske lettøl, og den sto på stuebordet foran meg. Ved min side i sofaen satt min søte datter. Telefonsamtalen forløp slik:

 

Lillefy: Ja hei, jeg skulle gjerne snakket med vakthavende lege på Dønna.

 

Legevakten: Hva er problemet ditt?

 

Lillefy: Jeg har brystbetennelse, og lurer på om det kanskje er nødvendig med pencilin.

 

Legevakten: Hva er symptomene?

 

Lillefy: Jo, jeg har jo smerter i brystet, og minstemann nekter å ta det brystet som er betent. Jeg har feber og influensalignende smerter i kroppen, og har også vært kvalm hele dagen.

 

 

Live (med normal stemme): Mamma, drikk opp ølen din!

 

(på dette tidspunktet begynte jeg å fnise litt, for jeg forsto jo at dette ikke hørtes bra ut...)

 

Lillefy: (hysj, Live) Jeg ville ikke vært bekymret hvis det ikke hadde vært for at minsten nekter å ta brystet. Jeg fullammer, så det er litt viktig å bli bra igjen så raskt som mulig.

 

Live (med litt høyere stemme): MAMMA; drikk opp ølen din!

 

(her sliter jeg bigtime med å holde meg alvorlig...)

 

 

Legevakten: (lyttende pause) Mmmmm....og du sa at du var kvalm og uvel og slikt?

 

Lillefy: Ja, i dag har jeg vært skikkelig dårlig.

 

Live (med HØY stemme): MAMMA, DRIKK OPP ØLEN DIN! 

 

Legevakten: (enda lengre lyttepause) Jeg skal få legen til å ringe deg umiddelbart. Dette må vi få gjort noe med.

 

Lillefy: Takk skal du ha, og ha det bra.

 

 

Det er grunn til å tro at barnevernet mottar en bekymretmelding fra legevakten i løpet av helgen. Takk Live!


Timing is everything.

Tro meg på dette:

 

 

Få timer før svigermor og svigerfar kommer på besøk langveisfra, så ønsker man IKKE en solid ladning bæsj på gulvteppet i stuen.


Å leve farlig i høy alder.

Det er vondt å føde. Jeg har jo forstått at ingen fødsler er like, men jeg nekter å tro at ikke alle fødende i kortere eller lengre tid kjenner en smerte som det knapt kan finnes maken til.

 

Da jeg skulle føde minstemann for 7 måneder siden, ble det etter utallige timer med smertefulle maserier bestemt at jeg skulle få epidural. Ting tydet på at det hele ville bli en langvarig affære, og jordmødrene ville at jeg skulle samle krefter til det som måtte komme.

 

Jeg fikk en svært gammel og nitidig anestesilege, og mens riene angrep meg med full styrke uten pauser i mellom - så ville han tydeligvis informere meg om alt som skjedde. Alt jeg tenkte var at NÅ måtte han få rævva i gir og få satt den forbaskede epiduralen, men han pludret fornøyd videre bak ryggen min - og tok seg god tid.

 

Det toppet seg dog da han flere ganger sa navnet mitt, og tydeligvis ventet på at jeg skulle respondere. Jeg konsentrerte meg maksimalt om pustingen, men etter en liten stund klarte jeg å presse frem et "Ja..?" Da kom århundrets mest geniale melding:

 

"Nå kommer du til å kjenne et lite stikk i ryggen, men det går fort over".

 

 

Det blir som å tro at man vil legge merke til et myggstikk på leggen mens man blir spist av en grizzlybjørn. Fjompeanestesilege!


Pusteøvelser.

Det er veldig fokus på pusteøvelser i forkant av fødselen.

 

 

Hvorfor er det ingen som forteller vordende mødre at pusteøvelsene kan komme til nytte igjen etterhvert som barna når trassalderen?

 

 

Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.

Bann litt.

Pust inn. Pust ut. Pust inn. Pust ut.


Miraklenes tid er utvilsomt ikke forbi.

Nå har jeg vært innom soverommet. Gitt minstemann smokken. Igjen. Og pakket dyna rundt frøkna. Igjen.

 

 

De er så usannsynlig vakre.

 

 

To små mirakler. Det er jo det de er. Jeg vet at det er enkelt å lage barn, og at bortimot hvem som helst kan klare det - men likevel føles det som om jeg har utrettet et mesterstykke av uante dimensjoner. Og det har jeg jo.

 

Wow.


Jeg elsker deg. Lille pike.

Jeg elsker deg. Lille pike.


Gode råd fra toalettsetet.

For å unngå at Live stikker av hele tiden, holder vi ytterdøra låst. I går måtte jeg smette forbi henne i høyt tempo for å rekke å låse den foran nesen hennes, og det ble ikke så veldig godt mottatt. Hun plukket opp en støvel som hun hevet over hodet, klar for kast:

 

"Eg ska kast dein her på deg!"

 

"Eg ska kast dein i øyet ditt, sånn at dæ gjær ondt!"

 

Mellom truslene hører jeg mannen min brumme et eller annet fra sin posisjon på doskåla, men siden vi opererer med privatliv og låste dodører - så hørte jeg ikke hva han sa. Jeg regnet jo dog med at han ropte noe oppstrammende til sin oppstanasige datter.

 

Da han kom ut derfra, så spurte jeg om han kjeftet på Live. Nei, sa han. Jeg ropte "DUKK!"

 

 

Humor.


Medisinsk terminologi.

Min lille prins er plaget med eksem. Veldig plaget til tider. Hydrokortison og annet herk er tatt i bruk, og likevel ligger minsten på gulvet og rubber kroppen mot gulvteppene - i ren desperasjon.


Det kalles Atopisk Eksem. Dersom det hadde vært en nordlending som hadde funnet frem til denne lidelsen, så ville det medisinske uttrykket vært:


Nåkka Førrbainna Jævelsmakt i frå Ramsvarte Helvete.





Sånn. Det gjorde godt å skrive det.


Livmor på avveie.

Live ble hentet ut av magen min. Keisersnitt er det offisielle navnet, men det var ikke mye keiserlig over selve happeningen - jeg følte meg mer som en sløyd fisk.

 

Etter at jeg hadde fått sett Live et tidels sekund (det føltes slik) før de dro avgårde med henne, så var det jo tydeligvis mye jobb som skulle gjøre bak forhenget. De skjærer visst gjennom seks lag, og alt dette må jo fikses på igjen. Jeg kjente at de rev og slet i magen min, og følte meg ikke så veldig bekvem der jeg lå. Etter noen minutter kunne man overhøre følgende samtale mellom meg og operasjonslegen:

 

 

Legen: - Nå kommer det til å bli litt ubehagelig, for nå skal vi legge livmora di på plass.

 

Lillefy (meget spontant): - Kor i helvete ha dein vørre hænne???

 

 

Hele operasjonsstua brøt ut i krampelatter.

 

Men; det må da være lov å undres.


MIN datter.

I går var vi i bursdag til en gutt i barnehagen. En særdeles hyggelig og fin bursdag, med utrolig mye digg mat - også for mor. Som vanlig holdt Live seg mest i nærheten av de voksne, og hadde evig nok med å observere de lekende og herjende.

 

I bilen hjem kommer følgende melding fra Live:

 

"Eg like ikkje bursdaga. Eg vil heller va heime. Aleina."

 

 

Hun er utvilsomt sin mors datter.   


Min særdeles modige mann.

Dette er et historisk tilbakeblikk.

 

Vi snakker høst 2002, og jeg er høygravid med Live. Jeg hadde bekkenløsning, svangerskapsdiabetes, svangerskapsforgiftning og seteleie - så det var nummeret før jeg ble donert til medisinsk forskning.

 

Et par uker før termin ble jeg sendt til Bodø, i påvente av at fødselen skulle starte. Pga alle komplikasjonene, måtte jeg nemlig føde ved et større sykehus. Jeg ble innlosjert på sykehushotellet, og i et par dager lå min mann der sammen med meg.

 

Den første kvelden bestemte vi oss for å gå på pub for å se en fotballkamp sammen med en kamerat av oss. Jeg hadde enormt mye vann i kroppen, og hadde en overvekt på ca 30 kilo. Leppene mine var dobbelt så store, øynene til tider gjenklistret - og jeg fikk kun på meg noe treningsklær. Da vi var på vei ut av døra på hotellrommet, snudde mannen min seg mot meg - og sa:

 

"Skal du ikke freshe deg litt opp før vi går?"

 

En slik morsomhet under de rådende hormonelle forhold er det kun en særdeles modig mann som tar sjansen på. Han har verken før eller siden fått meg til å le så høyt!

 

Humre.


Nudisten.

Vi bedriver jo litt pottetrening i det skjulte, og har følgelig oppfordret Live til å gå lettkledd her hjemme - slik at det praktiske ligger til rette når hun kjenner at hun må på pottestolen. Men, dette har hun trukket litt langt, og hun kaster gjerne klærne i enhver sammenheng. Flere dager på rad har hun stukket av og ringt på døra til naboen hel- og halvnaken, og i går kom hun hjem fra barnehagen i bar overkropp. Det er jo ingenting å si på innsatsen, for vi snakker jo om den kaldeste våren i manns minne.

 

Jeg syntes dog det toppet seg litt da hun begynte å kle av seg klærne på tribunen under en fotballkamp i dag. Man oppfordrer jo foreldre til å la barna få et naturlig forhold til nakenhet, men nå vurderer jeg i fullt alvor å fortelle Live at APER er mennesker som har gått nakne litt for ofte...


hits