Vær forberedt.

Erik Th. (5) har vonde eksemsår på fingrene, og stilte seg med fortvilt blikk foran meg.

Erik: - Eg må på do... Men eg har så ondt ett sår på fingran...og dæ blir enno meir ondt når eg vaske hendern...

Lillefy: - Ja, eg veit...men når du har vaska hendern, så ska du få på bandasje. Okei?

Erik: - Okei.....men va forberedt på å hør ein sutrestemme når eg vaske meg.....!

Maks dag.

I løpet av helgeturen til Harstad har vi rukket innom Grottebadet to ganger.

Like obligatorisk som utallige turer i vannsklia, er det med slush i kaféen før vi går hjem.

At dette er toppen av lykke fikk vi i dag bekreftet da Erik (5) etter første supen av slushen utbryter:

- Livet e herlig!

Humor.

Live (7) har vært veldig opptatt av liv og død etter at hunden til bestemor og bestefar i Harstad døde for et par uker siden. Spørsmålene har vært mange, men jeg syntes etter hvert at nivået begynte å bli vanskelig...

Live: - Mamma, ka e slutten på alt?

Lillefy: - Hæ?! Slutten på alt..? Ka du meine?

Live: - Ja, ka e slutten på alt?

(i dette øyeblikk er mammaen helt klart ute på glattisen)

Lillefy: - Eh...eg veit ikkje helt ka du meine...dæ ska jo ikkje bli slutt på alt... Eh...

(det glitrer i øynene til jentungen)

Live: - Prøv å si ordet ein gang tell.....A...L....T.

Lillefy: - Eh......T...?!

Live: - Jepp!


Navnekrøll.

Vi tok ferja mellom Levang og Nesna, og jeg fortalte ungene at ferja heter "Petter Dass". Da vi skulle kjøre av ferja, kom det fra Live (7):

- Ka dæ va dein her ferja heite igjen....va dæ......Adidas?!


Helt logisk.

Ungene spilte bowling med 1,5 liters brusflasker som kjegler, og i det jeg passert "spillebanen" fikk jeg følgende opplysning fra Live (7):

- Sian vi bruke brusflaske, så heite dæ ikkje strike - men sprite!

Veslevoksne ord.

På vei fra sommerparadiset Meløyvær i fjor sommer passert vi et berg som er tettpakket av måser. Synet er like fascinerende hver eneste gang.

For et par dager siden begynte ungene å snakke om det mektige synet, og da kom det fra Live:

- Eg trur dæ må va veldig komfortabelt for måsan på berget sian de samle seg dar.


Promp - or not.

Erik (5) gjorde en eller annen manøver på soverommet som førte til at en prompelignende lyd kom et eller annet sted fra. Da kom det umiddelbart fra storesøster Live (7):

- Eg veit at du har spist mye, men du treng ikkje la dæ gå så langt!

Forsvarsinstinkt

Jeg kom hjem til et hus som ikke var helt strøkent, og etter middag begynte jeg noe oppgitt å rydde i kriker og kroker. Oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel skulle tømmes og fylles, søppel måtte ut, benkeflater skulle vaskes og mye annet småtteri som vekker ryddegenene i oss kvinnfolk. 

Midt oppi dette ønsket Erik (5) at vi skulle spille bingo (!), og jeg lovet at det skulle jeg bli med på så snart jeg var ferdig med noen av selvpålagte oppgavene. Dette aksepterte Erik, men klarte likevel ikke la være å spørre meg annethvert minutt om jeg snart var ferdig.

Etter hvert var tålmodigheten min oppbrukt.

Lillefy: - No har eg sagt dæ fleire gång. Eg MÅ gjær meg ferdig. Dæ e bærre sånn dæ e å va mamma, då e dæ masse som MÅ gjæres.

(Erik reagerer instinktivt, oppsøker meg på vaskerommet og føler helt klart et behov for å forsvare mannestanden)

Erik: - Pappaen har og masse som MÅ gjæres!

Lillefy: - Jaha? Ka då?

(Det blir helt stille i et par minutter)

Lillefy: - Du blei stille. Sku du ikkje fortell meg ka pappaen MÅ gjær?

(Nok en gang ser han opp på meg, men denne gangen med litt mer flakkende blikk)

Erik: - Eg tenke....






Tilgi meg, kjære...

...men jeg er nødt til å ta vare på denne facebook-chatten mellom mann og kone.

Scenario: Mann er hjemme med barna, mens mor er reist over fjorden på jobb. Som seg hør og bør i en moderne familie, kommuniserer mor og far på facebook når utfordringer oppstår:

Mann:  - Halloen. Har du sekken til Erik i bilen?

Kone: - Nei.

Mann: - Vet du hvor den kan være?

Kone: - Den er kanskje i barnehagen, mamma hentet ham jo i går?

Mann: - Ok.

Kone: - Hvis den ikke er hos mamma: skoene står i gangen, og jeg tror det ligger et par leggskinn i kommoden i gangen.

Mann: - Jeg var i barnehagen i går, og da var det ikke noe sekk der.

Kone: - Ok.

Mann: - Inneskoene?

Kone: - Dvs inneskoene er vel i sekken ja... Hvis dere ikke finner dem, så får han bruke joggeskoene, men hør med mamma. Hadde dere sekken med i går morges?

Mann: - Nei, vi hadde ikke med sekken i går. Fant den ikke.

Kone: - Hmmmm....gruble, gruble.

Mann: - Jeg hadde den med i barnehagen i starten av uka, vet jeg.

Kone: - Hvem hentet Erik sist da? I forgårs var det vel deg. Skal jeg stikke ut i bilen og se?

(i mellomtiden har mannen min ringt svigermora)

Mann: - Synnøve hentet jo i går, og hun har den ikke.

Kone: - Ok. Jeg kan se i bilen.

(jeg stikker ut av kontoret og sjekker i bilen, og er tilbake etter noen minutter)

Kone: - Den er ikke i min bil. Den henger ikke på knaggen i gangen...?

(der den hører hjemme)

Mann: - Det har vi ikke sjekket ennå - vi sjekker ut de mest sannsynlige først.

Kone: - Hehe, det går ikke an...

Mann: - Men pussig nok så hang den på knaggen i gangen :-) Takk, da tar vi turen til Sørvika.

Øyet som ser.

Live (7): - Mamma, når dæ e enøyde tvillinga, så e de heilt lik, sant?

Sårt. Og vakkert.

Helt siden Live (7) var baby, har hun med jevne mellomrom fått anfall av falsk krupp. Alle foreldre som har opplevd dette, vet at det er en helt grusom opplevelse. Den gjøende hosten gjør meg både redd og uvel, selv om jeg har erfart at det er en tilstand som går over.

Etter en urolig natt duppet jeg litt inne hos lillebror, da jeg plutselig hører den gjøende hosten til Live igjen (som i utgangspunktet lå i storsenga sammen med pappaen). Skikkelig ille denne gangen, og jeg stuper ut av senga og rommet på rekordtid. Klokka er rundt halv seks om morgenen, og Live har da lagt seg på sofaen i stuen. Mens hun forsøker å se tv for å få oppmerksomheten bort fra den grusomme hosten, så renner tårene stille nedover begge kinn.

Jeg hentet iskald drikke, og ble liggende og stryke henne over ryggen helt til hosten roet seg igjen. Etter hvert våknet også lillebroren, og dagen startet sakte men sikkert for hele familien.

Nå i ettermiddag snakket jeg med Live om hosten hennes, og at det var vondt å se henne ligge alene og gråtende på sofaen.

Lillefy: - Når du blir sjuk eller nåkka anna ekkelt skjer, så MÅ du kom og vekk ho mamma eller hain pappa. Okei?

(hun ser på meg med slitne, men blide øyne)

Live: - Eg hadde tenkt å spør deg om du kunne hent en halstablett til meg, men så lå du inne på rommet til hain Erik, og eg ville ikkje vekk hain. Så då la eg meg heller under pleddet førr å sjå tv.

Unik? Ja.

hits