Virtual mama.

Ønsker man respekt hos femåringen, så er det en god ide å sette rekord i et dataspill:

- Mamma, du e heilt konge!


Alternativ til fredspipe.

Et lite tips til eventuelle andre unger som starter dagen med å krangle med mammaen sin:



Imponerende tankerekke.

I bilen på vei til fotballkamp passerte vi min svoger, som hadde valgt å sykle de syv kilometerne til fotballbanen. Live (7) bråsnudde seg i setet, og så at onkelen var litt preget av både å sykle i motbakke og i sterk motvind.

Live: - Dæ va jo hain onkel!

(roper hun entusiastisk, før hun plutselig vrir tema totalt)

Live: - Vi sku jo få sjokoladekake av deg i dag!

(tidligere på dagen hadde jeg bakt kake, og hadde helt korrekt lovet ungene et stykke hver før vi dro på kamp)

Lillefy: - Ja, men dæ vart så travelt. Dæ blir kake når vi kjæm heim. Men ka fikk deg til å tænk på sjokoladekake no?!

Live: - Jo, eg så jo hain onkel...

(jeg ble lettere fornærmet på onkelens vegne, helt til resten av forklaringen kom)

Live: ...og så syntes eg synd på hain som så sliten ut, og at hain sikkert e tørst når hain kjæm fram til banen, og derfor håpe eg at de selge brus, og då tenkte eg at de jo også bruke selg nåkko å spis, og så huske eg at de av og tell selge sjokoladekake - og DÅ kom eg på at du hadde jo bakt kake heime!

Skaperen.

Mens noen tror på Adam og Eva, så har Erik (5) sine egne tanker rundt temaet.

Erik: - Mamma....kem som blei født først her i byen?

(siden vi ikke bor i by, men definitivt på landsbygda, så stusset jeg litt)

Lillefy: - Ka meine du med "her i byen"?

Erik: - Jo, her vi bor....på Dønna...og i verden.

Lillefy: - Dæ e ikkje så lett å si....dæ e jo veldig, veldig lenge sian.

Erik: - Eg veit! Eg trur dæ va hain Michael Jackson. Hain blei nok født førr mange millioner år sian.


Når to uttrykk blir ett.

Det kan nesten ikke blir mer håpløst enn når Erik (5) oppgitt utbryter:

- Dæ går ikkje mulig?!?!

Gode spørsmål.

Live (7) og jeg hadde gått en lang tur i vårsola, og tror vi begge var like strålende fornøyde med å være bare oss jentene en stund. Praten gikk livlig fra begynnelse til slutt, og som syvåringer flest hadde Live mye hun ville ha svar på.

Dagens beste var dog dette spørsmålet:

 - Mamma...e dæ tilfeldig at eg blei ungen din?

I overkant forståelsesfull.

Erik (5) våknet klokka 7, noe mammaen syntes var ukristelig tidlig midt i påskeferien. Etter å ha kjempet meg gjennom en liten halvtime på sofaen, ble det veldig fristende å finne veien tilbake til senga.

Lillefy: - Går dæ bra at ho mamma legg seg litt i senga igjen...?

(Minstemann ser på meg med veldig forståelsesfullt blikk)

Erik: - Ja, kanskje dæ e bra førr deg?

Glimt av kos.

Da Erik (5) skulle på kontroll ved St. Olavs Hospital i Trondheim i februar, sørget en god venn av meg for at vi slapp å bo på sykehushotellet. I stedet for bodde vi på Brittannia midt i byen, et hotell som Erik selv betegnet som "et slott".

Vi sjekket inn ganske sent, men med spa i kjelleren kunne vi ikke la sjansen gå fra oss - og hoppet i badekåpene og tøflene som lå på rommet.

Etter en liten time med deilig bading i basseng og boblebad, ruslet vi fornøyde tilbake på rommet - hvor Erik fikk kveldsmat, og et par seigmenn til dessert.

Da måltidet nærmer seg slutten, ser han på meg med trøtte, men strålende øyne:

- Mamma, no kose eg meg skikkelig!



For et deilig avbrekk fra vår lille "sykehusboble"!

Houston - we have a problem...



Øynene som ser.

Det finnes jo et uttrykk som sier noe sånt som: "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" - og det er mye sant i det.

I de siste dagene har Erik (5) sett skikkelig ille ut på hendene, spesielt på et par fingre. Her om kvelden viste jeg tanten hvordan han så ut, noe som fikk tantehjertet til å blø litt - og hun kom med noen varme og trøstende kommentarer.

Erik ser ned på hendene sine, vrir dem litt frem og tilbake slik at han får sett i alle "kroker" - og sier rolig:

- Dæ ha no vørre verre før.


hits