Små grønne menn.

Det var rett før sengetid, og Live satt og tegnet på en magnetplate. Lillebroren ville også prøve, og til slutt gikk hun med på å la ham slippe til.

Plutselig roper hun over seg, og ber oss om å komme og se.

Live: - Sjå! Hain Erik har tegna ordentlige menneske. E hain ikkje flenk???!

sm menn

Jo, superflink! Hilsen stolt mamma!


En dråpe i havet.

Erik har lært seg at han kan uthale legginga med opptil flere minutter dersom han må på do, men har ikke helt forstått at vi aner lunta når han må på do en titalls ganger hver eneste kveld.

Slik som i kveld. Etter hvert ble jeg ganske irritert, og ga ham klar beskjed at han måtte værsågod tisse herfra til månen da jeg på nytt lot han stå opp for å gå på do.

Da han kom tuslende tilbake fra badet, så møtte han blikket mitt - og leste tydeligvis at prestasjonskravet fortsatt var gjeldende. Da så han på meg med sårt og unnskyldende blikk og sa:

- .......dæ kom bærre ei tissboble....

Min lille, store gutt.

Jeg har ikke anlegg for å bli målløs, men det ble jeg da jeg overhørte følgende samtale som Erik (3) hadde med seg selv mens han lekte på rommet sitt:

- Takk helikopter, førr at du kjørte meg til bilen min.

- Jo, værsågod - eg gjorde jo bære jobben min.




Den gutten gjør verden til et bedre sted.

Smeltefaktor 50.

Jeg blir varm om hjertet når min lille femårige datter kommer smygende inntil meg på morgenkvisten og spør:

- Har du søve godt i natt?

Perfekt.

Erik hadde sølt på kjøkkenbordet, og ba om å få noe tørkepapir. Jeg ga ham det, og han tørket av bordet med stor iver. Da han var ferdig med jobben, tok han et skritt tilbake, lot blikket gli over bordet, og utbrøt:

- PERFEKT!

Å bestemme.

I dag var jeg i foreldresamtale i barnehagen. Der ble jeg fortalt at de hadde intervjuet Live, og blant annet spurt hva det vil si å bestemme.

Live hadde sagt at å bestemme er det samme som å være snill.

Gjett hvem som utallige ganger har fortalt henne at grunnen til at jeg bestemmer noe som kanskje ikke er så populært der og da, er fordi jeg som voksen vet hva som er best for dem - og at det kan ligge mye kjærlighet i et nei... :-)

Selvisk mamma.

Under et besøk i svømmehallen på Mo fikk ungene akutt behov for en is. Da vi kom frem til kassa oppdaget jeg at det kun var en type is Erik kunne spise (en saftis), og heldigvis ville Live også ha en slik is. Jeg så at de også hadde min favorittis der, og ba om å få den i tillegg.

I kassen står en ung mann i begynnelsen av 20-årene, og han begynner å le når jeg skal betale. Jeg ser på ham med forundret blikk, og får følgende begrunnelse:

- Jeg tror aldri det har skjedd før at en mor har kjøpt dobbelt så dyr is til seg selv som til ungene!

Jeg ser sikkert på ham med et blikk som forteller at jeg er litt usikker på om det dette setter meg i et godt eller dårlig lys, for han er snar med å legge til:

- Jeg synes det er dritkult!


I dyp søvn.

Det ligger litt i kortene at vår lille datter går i søvne når hun først kommer hylende ut av soverommet, sparker pc-sekken min veggimellom, gir sofaen noen særdeles harde og velplasserte knyttneveslag - og hyler følgende når jeg sier at hun må legge seg igjen:

- Neeeeeeeiiii! Dæ e så slitsomt å sett på motorsykkeln!!!!

Stupid is what stupid does.

Det hender jeg møter mennesker som vil ha det til at Erik ikke kan være så plaget som han er.  Gutten er jo både blid og harmonisk, og sannelig er storesøsteren og foreldrene det samme.

Og vi er jo det. Både av natur, og fordi det er en god måte å holde hodet over vannet på.

Når jeg møter disse menneskene, så tenker jeg først at de selvfølgelig ikke vet hva de snakker om. Men så hender det jeg sitter og ser på Erik i gode øyeblikk, og tanken streifer meg om at kanskje de har rett. Kanskje var det bare før det var kjipt, og at jeg har stivnet i vonde minner.

Selv om jeg vet bedre, så tror jeg kanskje at disse menneskene av og til får meg til å vakle. Og at det var noe slikt som fikk meg til å legge fiskekaker i stekepanna her om dagen. Å tilberede fiskemat i huset kunne jo ikke være så ille. Det var i hvert fall verdt et forsøk.

Jeg er så dum at jeg burde blitt plassert i en gapestokk. Erik har hatt noen jævlige dager.

Jeg også. Og det vel fortjent.

Imponert.

Live, Erik og kusinen Martine spilte kort hos foreldrene mine. Så skjedde det at Martine måtte hoste litt kraftig, og til hennes store forskrekkelse førte kraftanstrengelsen til at det smalt litt i andre enden.

Heldigvis ble situasjonen reddet av at de andre to begynte å le på en god måte, og da lo hun med selv også. Og humøret ble enda bedre da Live utbrøt:

- En hostepromp! Dæ e altså dæ kuleste trikset eg har vørre borti!


Hjelp til selvhjelp

Jeg husker faktisk ikke hva Erik gjorde, men jeg glemmer ikke måten han oppmuntret seg selv på i går:

- Eg e bra flink! Dein her gutten skrik bare litt...!

(skrik=gråter)


Gullkorn.

Det er ikke bare barn som kan strø rundt seg med gullkorn.

I kveld brukte en god venn av meg følgende uttrykk:

"emosjonelt svalende"




Magisk!

Jeg grein. Og mamma grein.

Mamma fikk dette kortet av Live i går.

livekort

Live vet ikke hvor syk mamma var. Men jeg vet. Og mamma vet.

Så tårene spratt på oss begge. Sammen med smilene.

Jeg lurer på om den jenta noen gang vil forstå hvor god hun er.


Sårt og herlig på samme tid.

Ungene lekte at de skulle på ferie, og etter hvert satte Erik nedover veien til foreldrene mine - med trillekofferten på slep.

Da han kom frem og pakket ut, så var det tydelig hva han anser som viktigst når man legger ut på tur.

I det store rommet var det overfylt med lekebiler, mens i lommen foran lå det..

....tre bandasjer.


Selvtillit vs selvinnsikt.

Jeg har tidligere hatt en stilling hvor jeg gjennomførte jobbintervjuer. Jeg hadde på forhånd lest om at menn gjerne smurte tykt på når det gjaldt både kvalifikasjoner og egenskaper, mens kvinner gjorde det motsatte.

Det var likevel fascinerende å se det "live". Hvordan jenter med grunnfag engelsk trodde de behersket språket muntlig og skriftlig "ganske greit", mens gutter som hadde klart seg brukbart på guttetur i London kategoriserte språkkunnskapene som "flytende".

Selv har jeg øvd meg på å være mer "gutt" i slike sammenhenger. Om ikke ta hardt i, så i hvert fall utøve meg selv rettferdighet - i stedet for å dulle meg inn en beklemmende beskjedenhet.

Men her om dagen fikk jeg oppleve at dette er noe som trolig sitter i ryggmargsrefleksen mer eller mindre fra fødselen av.

Først var det en ettermiddag jeg satt på badet og hørte Live (5) synge gjennom en hel kjenningsmelodi på Disney Channel. Da jeg kom ut av badet skrøt jeg av henne, men hun bare flakket med blikket og avfeide meg med at hun kun klarte å synge med - og ikke helt på egenhånd.

To dager senere sitter Erik (3) og ser på "Elias og kongeskipet". Der er det en låt av "kranrekka" som han synes er så tøff, og med glødende innlevelse følger han med på sangen.

Plutselig kommer det tre kjappe "Oh oh oh" ut av munnen hans, og umiddelbart snur han seg gledesstrålende mot meg og sier:

- No kain eg dein sangen!

hits