Prinsesse.

Jeg var en tomboy. Uansett om det var hverdag eller fest, så ønsket jeg til enhver tid å kle meg praktisk slik at jeg på fem sekunders varsel kunne spille fotball. Jeg begynte ikke å eksperimentere med sminke før etter fylte 30 år fordi jeg anser det som upraktisk og arbeidskrevende. Og rosa har for meg vært en skrekkens farge.

En annen ting var at jeg ikke likte oppmerksomheten som fulgte med det å være pyntet. Selv om jeg ble glad hvis noen sa noe pent til meg, så var det samtidig med skrekkblandet fryd.

Derfor sitter jeg måpende og sterkt fasinert og ser på den lille jenta mi, som stråler hver gang hun får kle seg i penkjole. Siden bestemoren hadde kjøpt 6-7 stykker til jul, så er det heller ikke snakk om å gjemme dem til spesielle anledninger - senest i går ettermiddag svinset hun rundt i en rosa kreasjon. Med en like rosa fake fjærboa rundt halsen.

Og hun er så vakker, så vakker.

Nå kan jeg forstå hvorfor mamma innimellom forsøkte å få meg til å pynte meg litt. Og jeg er så inderlig glad for at Live tør mer enn meg. Allerede.

Fotballspiller under opplæring.

Her om dagen var vi på fotballkamp, og Erik (2) er allerede synlig begeistret for alt som har med ball å gjøre. Mot slutten av andre omgang ble det kåret banens beste, og dette ble offentliggjort over høytaleranlegget - noe som igjen ble etterfulgt av jubel og applaus.

Da kom det gledesstrålende fra minsten:
- Yeeeeeeah...! Skåra vi mål???

Stupid mann.

Søndag skulle jeg på jobb, og måtte derfor ta ferga. Like før jeg er fremme på fergekaia, omtrent 7-8 minutter før ferga skal gå, registrerer jeg at en bil kommer kjørende i høy hastighet fra høyre. Sjåføren har vikeplikt, men farta var så høy at jeg instinktivt senket farten selv.

Og det er jeg sjeleglad for, for sjåføren vrenger bilen inn foran meg slik at jeg må bråbremse for å unngå kollisjon. Mens jeg blir stående i ro med bilen, og prøver å få det løpske hjertet mitt til å roe seg igjen, så ser jeg fyren kjøre ombord i ferga fem hundre meter lenger bort.

Jeg bestemmer meg umiddelbart for å konfrontere fyren, og triller etter ombord i ferga. Jeg ser at sjåføren blir sittende lenge i bilen, og det er tydelig at han forsøker å unngå å møte meg. Men han har to unger med seg i bilen som blir utålmodige, så etter noen minutter kommer han ut av bilen. Og jeg følger etter.

- Du vet at du har vikeplikt der?

- Ja. Men jeg hadde det travelt...

(han skulle rekke samme ferga som meg, og hadde 7-8 minutter på å forsere de 500 metrene til fergekaia. )

- Du bør være glad for at jeg fulgte godt med.

- Ja...

- Og det er forøvrig sjeldent tidsbesparende å kollidere med en annen bil.

- Eh.....det er sant....



Stupid mann. Stupid, stupid, stupid mann.


Smerteterskel.

Vi oppdaget plutselig at Erik (2) hadde brannsår på den ene fingeren. Et par lag med hud hang løst, og fingeren var illrød.

Og vi aner ikke hva som har skjedd. Minstemann er naturlig nok aldri uten tilsyn, og verken vi som foreldre eller andre som har vært sammen med ham de siste dagene har hørt ham gråte.

Det var min mor som sa ordene som traff meg som hammerslag:

- Det forteller jo litt om hvor mye vondt han har hatt, den lille kroppen...

Tradisjoner.

En av de mest utfordrende oppgavene som forelder, er å skape tradisjoner. For det vil man jo veldig gjerne ha, for det er alle skjønt enige om gir trygge og fornøyde barn. Vi er inspirerte av våre egne foreldre - og utallige inntrykk man får gjennom blader, aviser og tv. For ikke å snakke om alle de superforeldrene som finnes overalt. Stadig vekk hører man noen fortelle om et eller annet kreativt som man selv ikke har snertet å tenke på engang.

Men det verste er jo når man krasjer på det som er mest basic.

Påskeegg. Det skal man jo ha. Dekorert med kyllinger og påskeharer, og fylt med deilig snop. So far - so good. Men så er det dette med hvor snopet kommer fra. I går fikk vi besøk av niesen min, som nylig fylte seks år. Live (4) som er på pencilinkur, fortalte gledesstrålende at hvis hun var flink til å ta medisinen sin - så skulle hun og jeg fylle påskeeggene. Denne opplysningen blir møtt med et blikk iblandet både forundring og skrekk fra niesen min, for hennes egg var nemlig fylt opp av PÅSKEHAREN.

Right.

Jeg måtte selvfølgelig fortelle jentene sannheten: At halsbetennelsen Live og jeg har er så smittsom at påskeharen ikke kunne ta sjansen på å komme innom dette året. Det ville jo vært helt krise dersom han ble syk midt i årets travleste periode.

Påskeegget ble etter hvert fylt, og noe motvillig satte Live det fra seg - med forsikringer om at på lørdag ville hun få lov til å ta et dypdykk i alt snopet.

Men... Vi glemte å ta høyde for at hun muligens hadde et sett med foreldre som kunne komme til å glemme hele egget, fordi vi under barne-tv var lidenskapelig engasjerte i en Manchester United kamp.

Nå er jeg litt usikker på om vi skal gjøre det til en tradisjon at vi åpner påskeegget på 1. påskedag. Vi trenger jo ikke gjøre ALT likt som alle andre...


Sorg.

I kveld kjente jeg det igjen. Den intense følelsen av sorg.

Kveldsstellet hadde gått veldig fint - Erik og jeg koste oss gjennom en halvtime med bading i kaliumpermanganat, smøring av kortison, smøring av fuktighetskrem og bandasjering. Erik smilte, jeg smilte - og han vinket fornøyd natta til pappaen og storesøsteren da jeg bar ham til sengs.

Det var da jeg dro dyna godt opp under nesa hans - slik som han liker det aller best - at jeg fikk den brennende følelsen i magen. Det var synet av de bandasjerte hendene som gjorde det. De lyste opp i halvmørket på soverommet, der de omfavnet kosebamsen over dynekanten.

Jeg fikk lyst til å rive dem av. Jeg ville la Erik kose med bamsen med alle ti fingrene, og få kjenne følelsen av bamsen mot håndflaten. Og jeg fikk en intens lyst til å stryke ham over hendene.

Av og til blør mammahjertet.

Manglende matlyst.

De siste dagene har ingen av oss hatt matlyst, og jeg har forsøkt å lokke ungene med alt mellom himmel og jord - bare for å få i dem litt næring. Da jeg i dag spurte Live om det var noe jeg kunne dra på butikken og handle til henne, fikk jeg følgende svar - i følge med et oppgitt blikk:

- Jeg har jo lyst på noe, men jeg vet ikke helt hva det er...

Familien. Igjen.

Jeg har skrevet det før, men jeg skriver det igjen: Familien min er helt enestående!

I morges kom mamma på døra med et brett med nybakte rundstykker, og en solid ladning med blåbær fra fryseren. Like etterpå ringer min eldste søster og lurer på om hun skal avlyse byturen sin, slik at hun kan gi meg avlastning. De to eldste nevøene mine meldte seg til å komme å leke med minstemann, som er den som er kommet lengst på bedringens vei. Svigermor ringte for å gi noen støttende ord. Og på ettermiddagen kom min andre søster med nybakt brød.

Er jeg verdens heldigste? Ja!

Til feil tid.

Vi er syke. Erik (2), Live (4) og jeg. Det går i feber, vondt i halsen, oppkast - og for min del, migrene. Det siste døgnet har vært uvirkelig ille, og toppet seg vel da jeg lå på sofaen i feberkramper i går kveld - mens Live strøk meg over håret. Jeg skalv så mye at jeg klarte ikke pusse tennene hennes.

I en slik setting kan det fort gå galt når min kjære ektemann, som har vært på en liten ukes fotballturne i England, sender følgende sms i morges:

"Om en halvtime skal vi spise frokost, før vi skal ut i Londons gater for å shoppe."

Hut deg heim, tenkte jeg. Kos deg, svarte jeg.

hits