-Ho mamma har ikkje bekken.

Det sa min lille datter da hun var halvannet år. Da hadde jeg flere ganger avslått hennes forespørsler om vilter lek med "ho mamma har ikkje bekken til dæ". Så, i hennes verden ble det til at jeg ikke har bekken.

 

Noe som til tider hadde vært en ønsketenkning.

 

Jeg har bekkenløsning. I hvertfall trodde jeg det. Etter måneder og år med smerter, gangvansker og fysikalsk behandling - så oppsøkte jeg en manuell terapeut denne uken.

 

-Bekkenet ditt står bom fast. Du har bekkenlåsning.

Etter et par høylytte manipuleringer var bekkenet mitt plutselig løst og ledig igjen.

 

Dagen etter var dette tema på frokost-tv på TV2. Så mange som åtte av ti feildiagnostiseres. Sa kiropraktor Arnesen.

 

Dette er min tanke nå: etter utallige år med studier av menneskekroppen (leger og fysioterapeuter), så burde det vel være en smal sak å finne ut om et ledd er løst eller låst? Hvis ikke bør de legge på et par år til med studier.

 

Åtte av ti. Det holder ikke.


Inkasso. Or not.

I forbindelse med påskeferien ble det slurvet med noen regninger. Deriblant min kjøpekonto i Sportmann. Til min store forskrekkelse kom det ramlende inn en betalingsoppfordring fra Lindorff, og det er jo som kjent ingen rimelig affære. Jeg ringte til dette sjarmerende selskapet, og lurte på om jeg kunne få betale dette ned over to-tre måneder. Joda, sa en kvitrende stemme - og etterhvert fortalte hun meg også at dette kom til å koste meg et par tusenlapper ekstra. Dvs omtrent det samme som kravet opprinnelig var på!

 

Dyrt. Tenkte jeg. Men, samtidig ville jeg jo ha en løsning på det hele - så i et brøkdels sekund vurderte jeg å slå til. Heldigvis ramlet en annen tanke ned i mitt kokende hode, så jeg ringte til Sportmann først. Spurte pent om vi kunne bli venner igjen.


Etter en time ringte Sportmann-engelen og fortalte meg at inkassokravet var slettet. På grunn av mitt gode kundeforhold og punktlige betalinger i en årrekke.

 

Jeg er rystet. Det å treffe på en serviceminded kundebehandler er jo nesten som å vinne i Lotto.


Kropp er vanskelig.

I en alder av to år fikk Live en lillebror. Noe som innebar mye stas, og mye nytt.

 

Da vi kom hjem fra sykehuset med lillebror, var det selvfølgelig veldig stas å være med på bleieskift og slikt. Live ble fort fascinert av navlestrengen, dvs den lille stumpen som hang igjen. Hun ble noget målløs da den etter få dager plutselig løsnet og trillet ned fra babymagen. Dette ble ikke kommentert noe mer enn at jeg sa det var fint at den falt av. Ingen dramatikk altså.

 

At hun gjorde seg sine egne tanker rundt denne hendelsen, forsto jeg først da hun noen få dager etter tok et realt tak i tissen til lillebror - slet litt og spurte:

 

"Mamma? Når kjæm dein hær til å dætt av?"

 

Den første samtalen om forskjellen på gutter og jenter kom fryktelig tidlig.


Litt tiss. Mye leven.

I går tisset Live to ganger i pottestolen. Dette ble nøye bivånet av to stolte foreldre. Det ble klapping, hoiing, latter og tårer. Det ble en høytidelig uttømming av tisset i do, og den stolte leverandøren av tisset fikk naturlig nok skylle ned selv. Enda mer klapp og jubel. Deretter ble hun kastet i været, og lovprisningene haglet. Og telefoner til stolte besteforeldre var jo et must.

 

Hun kommer til å gå på en real smell den dagen hun innser at det å gå på do faktisk er en trivialitet.


Presteskapet.

I kirken i dag kom presten med følgende kunngjøring:

 

"Neste helg er det ikke gudstjeneste, for da er jeg på studietur i Hellas. JUHU!"

 

Ingen skal påstå at ikke presteskapet prøver å bli mer folkelig.


Utrivelig trivselsvekt.

Barnedåp i morgen.

Bunadsprøving i dag.

 

Jeg strøk med glans. Dvs at jeg kommer meg inn i det vakre tradisjonsrike klesplagget, men ser da følgelig ut som en Michelinfigur. Og Michelinfiguren kler ikke bunad, that's for sure.

 

Trivselsvekta mi ble brått utrivelig.


hits