Et snev av selvtillit.

Live fikk en ny t-skjorte i går, med Minni Mus trykk og glitter med mere. Et matchende hårbånd var prikken over i-en.

Da hun kom hjem fra barnehagen i dag, så spurte jeg om det var noen som syntes hun var fin i de nye klærne.

Live: - Det vet jeg jo ikke, for det var ingen som sa noe.

En uttalelse noen ville synes var litt trist. Men den var faktisk veldig fin. Fordi hun  tar høyde for at det var noen som mente det, men de sa det bare ikke høyt.


Et snev av selvtillit. Vakkert.


Søskenkjærlighet.

Da jeg våknet i morges, oppdaget jeg at jeg hadde to små i senga sammen med meg - mens min mann var forduftet. Etter å ha sneket meg ut av senga, fant jeg mannen min godt inntullet i Askepott-sengetøy på naborommet, så han hadde tydeligvis i nattens mulm og mørke blitt fordrevet av minstemann og storesøsteren.

Etter at jeg hadde vært i dusjen, skulle jeg på nytt snike meg inn på rommet for å finne noe klær. Da hører jeg Live (4) hviske:

- ......MIN Erik.....MIN Erik.....

Jeg snur meg og ser hvordan hun legger seg tett inntil lillebroren, gir ham tre forsiktige nuss på kinnet - hvorpå han snur seg rundt og legger seg nese-nese med storesøsteren.

Mens han fortsatt har øynene igjen kommer det like hviskende fra minstemann (2):

- .....MIN søster....



Nå har jeg hatt et smil om munnen og tårer i øynene i to timer.


Begrep om tid og tall.

Live: - Mamma?

Lillefy: - Ja?

Live: - Sant....det går ikke an å bli elle-melle-musen-ti-tusen år?

(kunstpause)

- For da dør man i hvert fall!

Nytt begrep.

Live (4) var med meg på jobb, og vi gikk ned ei trapp som er rettvinklet - men som kretser rundt ei rund søyle.

- Mamma...dein hær va litt sånn firkantarund...

Faktorenes orden er IKKE likegyldig.

Mannen min har omgangssyke, og har flyttet inn på rommet til Live. Derfor har jeg begge ungene i dobbeltsenga, og i kveld prøvde jeg å legge dem samtidig.

Med en unge på hver side la jeg meg ned sammen med dem for å synge gjennom de faste sangene. Den ene er en egenprodusert sak med den utfordrende teksten "Mamma sin lille venn (eller sitt lille gull), dæ e ho Livemor/hain Erikmann ja, mamma sitt lille gull/venn, dæ e ho Livemor/hain Erikmann".

Da jeg begynte å synge den, så sang Live forsiktig med. Men mens hun sang Live, så sang jeg Erik.... Som i minst først, eller noe sånt - for planen var jo å synge for henne etterpå. Men det hjalp ikke der og da, for Live forsvant under dyna - og ble veldig lei seg.

Innimellom er jeg fryktelig dum. Da jeg ble skrevet ut av sykehuset etter å ha fått Erik, så fikk jeg følgende gode råd fra jordmoren: "Husk å ta den eldste først."

Og det burde jeg gjort. Innimellom er det så lett å glemme at selv om hun er størst, så er hun jo fortsatt ei veldig lita jente.

Barnlige forventninger.

Det er ingenting som overgår barnlige forventninger!

I morgen skal Live (4) på kino med barnehagen, noe som innebærer både buss, ferge - og noe så sjelden som kino. Sjarmen med å ikke ha alle tilbud utenfor stuedøra, er jo at gleden blir så enorm de gangene det faktisk skjer noe.

Hun har snakket om det i dagesvis, og før hun la seg i kveld hadde vi en lengre seanse der hun valgte ut klær til morgendagens happening. Hun endte opp med to gensere, men forhåpentligvis klarer hun å foreta et valg i morgen tidlig. Og hun har bestilt musefletter. Og minnet meg på at hun må ha med seg penger og matpakke.

Like før jeg skulle legge meg, så oppdaget jeg at favorittjakken hennes var skitten. Veldig skitten. Da var det bare en ting å gjøre, så nå forsøker jeg krampaktig å holde meg våken mens tørketrommelen gjør seg ferdig.

Og jeg gleder meg til å ønske henne god tur i morgen tidlig. For barnlige forventninger er ikke bare herlige...de er smittsomme også! :-)

Copycat.

Minstemann var ikke så veldig gira på å legge seg i kveld, og brukte alle mulige unnskyldninger for å kunne stå opp.

Da jeg til slutt satte hardt mot hardt, løftet han opp på armen og sa at "NÅ er det slutt på dette tullet" - så kom plutselig følgende ytring fra to-åringen:

- Hejjegud...

Jeg holdt regelrett på å miste guttungen i gulvet! Og jeg innså der og da at han kommer til å lære like mye - og kanskje mer - av storesøsteren enn av oss foreldrene... :-)

Dette er vanskelig.

Det er et bevisst valg at jeg ikke har vist bilder av Erik her i bloggen. Det vil si bilder av eksemet hans. Grunnen er enkel: Når fremmede ser eksemet, så glemmer de å se Erik.

Men dere kjenner ham nå. Så da tåler dere å se litt av ham.

Eksem, h?nd

Mumien.

Voksentoppen, mars 2007

Her er vi ferdig med smøring og bandasjering, og en blid liten gutt er snart klar for senga.

Små ører hører.

Erik (2) er inne i en periode der språket hans utvikler seg eksplosivt, og vi oppdager stadig vekk at vi fører korte samtaler med den lille pjokken.

Under middagen i dag fikk han både pappaen og undertegnede til å sette maten i halsen da vi tilfeldigvis begynte å snakke om leger:

Lillefy - til Live: - I dag blei ho tante Siv operert i nasen, og hain Christer va te doktor'n med hånda si.

Live: - Dæ visste eg, at ho tante Siv e på sykehuset.

Erik: - Christer ikkje te doktor'n!

Lillefy: - Jo, Christer va hos doktor'n. Men dæ va ein anna doktor enn ho som va hos deg då vi va på sykehuset.

Erik: - Ikkje Christer te doktor'n!

Lillefy: - Huske du din doktor? Ho som ga deg så fine bandasjæ?

(...og så kom stjernemeldinga...)

Erik: - Ja. Førr eg ska bli beire!


Så ordrett. Så tydelig. Og så riktig.

Kodak-moment!


Savnet.

Da vi satt i drosja fra Voksentoppen og ned til Oslo S., en tur som tar omlag en halvtime, spurte Erik etter bamsen sin. Og jeg stivnet fra innerst til ytterst.

Vi hadde glemt bamsen.

Bamsen som ble kjøpt av den blivende storesøsteren da jeg var halvveis i svangerskapet. Bamsen som gjennom utallige netter med kløe og smerter har samlet opp bøttevis av tårer - både fra Erik og meg.

Krise.

Jeg ringte umiddelbart til Voksentoppen, og fikk bekreftet at bamsen var funnet og merket med navn. Jeg sjekket om det var noen av mine bekjente i byen som kunne rekke å hente den før vi reiste, men det lot seg ikke gjøre. Så, derfor ba jeg sykepleieren jeg snakket med om at de la den i posten så kjapt som overhodet mulig.

Da fikk jeg følgende skremmende svar:

- Vi har ikke for vane å sende gjenglemte ting til eierne.

Jeg tuller ikke: Da hun sa dette, så spratt tårene ut av øynene mine. Bamsen vår var plutselig blitt et gissel. Og jeg var øyeblikkelig innstilt på å engasjere både regjering og prest for å få ham frigitt!

Men jeg tror hun hørte at jeg var på randen av et lettere sammenbrudd, for hun fulgte relativt kjapt opp med:

- Men jeg har jo forstått at dette er en helt spesiell bamse, så....

Takk, Marie. Hadde ikke du sagt du skulle sendt bamsen i posten, så hadde jeg reist ens ærend til hovedstaden for å hente den.

Og det ville jo vært litt sprøtt.


Går dæ bra?

Erik Theodor (2) sjarmerte hele Voksentoppen i senk.

Hver gang han hørte en unge som gråt - noe som er ofte på et slikt sted - så gikk han bort til dem, søkte blikk-kontakt - og spurte: - Går dæ bra? Og noen ganger ble spørsmålet etterfulgt av et forsiktig stryk over kinnet.

Mødrene smeltet. Og jeg med.

Voksentoppen.

Da var det gjort.

Mandag reiste minsten og jeg til Oslo og Voksentoppen (Rikshospitalet). Fredag var vi hjemme igjen. Mange erfaringer rikere, og ikke minst veldig mye klokere.

Jeg har definitivt fått troen på at vi kan klare å holde eksemet til Erik i sjakk. Men at det vil koste enda mer tid og krefter. En provokasjonstest viste at Erik ikke under noen omstendighet skal komme i nærheten av fisk. Hver eneste dag fikk jeg bekreftet at ting jeg har lært tidligere, har vært direkte feil. Jeg fikk bekreftet at mens de fleste unger har eksem på enkelte områder på kroppen, så har Erik eksem over det hele. All over. Jeg vet nå at Erik burde vært på Voksentoppen for halvannet år siden. Jeg møtte foreldre som jeg - bare ved å møte blikket deres - umiddelbart visste hvordan de har det. Og omvendt. En psykolog konkluderte med at jeg er i en posttraumatisk fase, på randen av utbrenthet. En ernæringsfysiolog berolighet meg med at Erik kan bli stor og sterk uten fisk og egg på menyen.

Og leger, sykepleiere, andre ansatte og foreldre bekreftet at Erik er en særdeles skjønn liten gutt :-)


hits