Adjektivets fortreffelighet.

Erik (5) leker med bilbanen og kommenterer høylydt underveis - selvfølgelig på utpreget "østlandsk":

- Og vinneren er....den grønne, fine sleipingen!
-

Sikkerhet i høysete.

Live (7) har en utredning fra baksetet under en biltur:

- Når eg blir stor, så ska eg kanskje bo i lag med ho Mathilde og ho Viktoria. Vi ska bo i lag på en jåt (mam.anm: yacht) som e så stor at vi får plass til ein bil på nedre dekk...

- ...og så ska vi ha tre redningsvesta.

Hvordan målbinde mamma.

Erik (5) har de siste ukene vært unormalt opptatt av at en av oss voksne må være i umiddelbar nærhet når han skal på do - i tilfelle behov for tørkehjelp. Det hjelper ikke om vi sier at vi skal komme så snart han roper - han vil rett og slett ikke sette seg på skåla før vi lover å holde oss i ro i nærheten.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hvor dette kommer fra flere ganger, og senest nå i kveld.

Lillefy: - Men Erik...har du opplevd at du har ropt etter hain pappa eller meg, og så har vi ikkje hørt deg?

Erik: - Nei.

Lillefy: - Ha dæ skjedd i barnehagen då?

Erik: - Nei.

Lillefy: - Men koffør trur du at dæ e blitt så viktig førr deg å ha oss så nært når du e på do? Dæ va jo ikkje sånn før.

Erik: - Veit ikkje...

(sier han muntert og legger kjapt til)

Erik: - ...dæ e no bærre sånn hjernen min funke!

Tidssurr.

Erik (5) kommer rushende inn ytterdøra og opp trappa, og setter opp et sjokkert ansiktsuttrykk da han ser at jeg ser på håndballkamp mellom Norge og Sverige.

Erik: - Ser du håndball?! Vi må jo sjå United-kamp!

Lillefy: - Oi, e kampen begynt?

Erik: - Ja, den begynte jo førr lenge sian akkurat no!

Ingen sure miner.

Erik (5) fikk en pakke med ulike instrumenter i julegave, deriblant en tromme. Dette har økt støynivået i heimen ganske betraktelig, men det er prisen man må betale for å fostre opp rockestjerner.

Her om dagen kjente jeg likevel at nå var min grense nådd - og vel så det - og ropte med rimelig skarp stemme at nå var konserten definitivt over!

Jeg forventet store protester fra trommeslageren i loftsstua, men i stedet for tar han en superblid avskjed med sitt publikum (som var meg):

- Oki! Takk førr i dag!

Min skjønne sønn.

Erik (5) er så tett i nesen om nettene at det til tider tar nattesøvnen fra oss begge.

Her om natten hadde han kommet opp i dobbeltsenga for å få litt selskap, og etter en stund spurte jeg om vi skulle prøve å snyte nesen. Da kom det unnskyldende fra minstemann:

- Bærre hvis du vil, mamma...

Verdt et forsøk.

Lørdag ettermiddag spurte Erik (5) pappaen om han kunne få et glass brus, og fikk kontant nei. Femåringen så på mammaen med oppgitt blikk, og jeg foreslo at han jo kunne minne pappaen på at det var lørdag.

Femåringen så gjorde, hvorpå pappaen svarte "Dæ e jo sant!" og innvilget en brusskvett likevel.

Ti minutter senere:

Erik: - Pappa, kan eg få spill på dataen?

Pappaen: - Nei, no blir dæ ikkje meir spilling på ei stund.

(en liten tenkepause, etterfulgt av en håpefull og innsmigrende stemme)

Erik: - Dæ e jo lørdag....?!

Som far, så sønn.

At små menn lærer av store menn fikk jeg nok et konkret bevis på da juletreet skulle tas ned.

Etter å ha deltatt til dels ivrig da selve pynten skulle plukkes av, forsvant ungene tilbake til Super Mario da englehåret skulle fjernes fra greinene (ja, jeg er på grensen til rar som tar vare på det glitteret fra år til år...).

Da jeg klaget min nød over at jeg ble stående alene igjen med den verste jobben, kom det innsmigrende fra min femårige sønn:

- Ja, men du e jo så go til dein jobben!




Den "unnskyldningen" har jeg gjennom et femten år lang samliv hørt noen ganger før.


O, Super Mario.

Jeg ba Erik (5) og Live (7) om å hjelpe meg med å plukke pynt av juletreet, men fikk klar melding om at de var særdeles opptatt - med et dataspill.

Da jeg - i muntert tonefall - understreket at det faktisk bare var et spill, og at både spillet og dataen fortsatt ville være der fem minutter senere - fikk jeg følgende korreks fra syvåringen:

- Ja, dæ e bærre et spill, men faktisk et spill som betyr ganske mye for oss!


Ord.

Live (7) har helt siden hun var to år fascinert meg med å fange opp stadig nye ord. Da vi ryddet ned juletreet hang hun flere kuler på fingrene sine, strakk ut armene og uttalte veslevoksent:

- Dæ e ikkje særlig komfortabelt å va et juletre heller...!

Lesehastighet.

Live (7) leste kjapt en overskrift på sportssidene i VG (hvor det sto noe om Real Madrid), og utbrøt med store øyne:

 - Dæ va bra dæ ikkje sto MaDRIT!

hits