Savn.

Jeg er på kurs. Og skal være borte i fire dager. Men allerede etter kun en dag så savner jeg ungene intenst.

Jeg tror fødselslegene gjorde en dårlig jobb da de kuttet navlestrengene...

Got ya!

Når det passer, så ligger jeg sammen med Live til hun sovner. Noe som forøvrig bruker ta kun en håndfull minutter.

De aller fleste kveldene prøver jeg å snike meg ut av senga akkurat et brøkdels sekund for tidlig. Dette er naturlig nok noe min datter har lagt seg på minnet, så de siste kveldene har jeg blitt møtt med følgende melding i det øyeblikket jeg har rørt på lillefingeren:

- Sjøl om eg har auan igjen, så betyr dæ ikkje at eg søv!


Nå sitter'n!

I halv tre tiden i natt gikk jeg og la meg, da i en dobbeltseng som allerede var okkupert av en toåring og en fireåring. Jeg måtte flytte litt på minstemann for i det hele tatt få en liten bit av hodeputa, og i den flytteprosessen så skled dyna delvis av ham.

Da hører jeg en supertrøtt og hviskende stemme si:

- Mamma.....teppe....

Jeg legger dyna rundt ham, og snur meg med ryggen til for å sove. Da kommer det med like trøtt og hviskende stemme fra minstemann bak ryggen min:

- Tusen takk.

Oppdragelse.

Lillebror (2): - Vil ha brus!

Storesøster (4): - Ka heite dæ, lillebror?

Lillebror: - Vil ha brus!

Storesøster: - Neeeeei, dæ heite "kain eg få?"

Lillebror: - Vil ha brus!

Storesøster: - Nei Erik, ka heite dæ?

Lillebror: - Kain eg få...?

Storesøster: - Dæ va rett! Men kan du sei: kan du va så snill å gi meg brus, søster?

Lillebror (.....etter en liten tenkepause): - VIL HA BRUS!!!

På lånt tid.

- Mamma, hvem er eldst av pappa og deg?

- Det er meg, men vi er mer eller mindre like gamle. Det er bare noen få dager mellom oss.

- Ja ja, men det er du som dør først, ikke sant?



Her i huset praktiserer vi visst prinsippet om "first in, first out"...

Flau, flauere, flauest.

Like før Live skulle legge seg i kveld, ville hun pynte meg på håret. Med opptil flere strikk i bakhodet, og hårspenner i panna - så hadde jeg dempede forventninger til resultatet.

Da vi litt senere går på badet for å stelle henne for natten, så oppdager jeg til min store overraskelse at jeg så jo slett ikke så verst ut! Jeg kunne glatt gått ut på byen med frisyren som hun hadde fikset.

Jeg er så fornøyd med resultatet at jeg uten å være bevisst på det, blir stående mer eller mindre å beundre mitt eget speilbilde. Da kommer det ertende, nærmest ironisk fra fireåringen som står bak meg:

- Å....se på søte-snuppa.....

En dag tror jeg den jentungen kommer til å leve av sin skarpe tunge.

Hilsen flau, men stolt mor. Med rosa sommerfuglspenner i panna.


Høflighet er en dyd.

Jeg har mange ønsker for hvordan barna mine skal være, og hvordan de skal utvikle seg som mennesker. Øverst på ønskelista står høflighet, og etter morgenens puslespilløkt føler jeg meg veldig beroliget. For mens de to små prøvde å løse den ene puslenøtten etter den andre, så hører jeg flere ganger:

- kan du være så snill å...?

- værsågod

- tusen takk

- nei takk, men dæ va snilt av deg å spør...




Stolt? Fra innerst til ytterst!

(og så velger jeg glatt å overse de minuttene med vill slossing som også inntraff under seansen)


Kunsten å være syk.

Minstemann dro feber og magesjau inn i huset i går, og utover natten og morgenkvisten ble det min tur. Jeg forsøkte å dra på jobb, men innså rimelig kjapt at jeg burde ha et eget toalett tilgjengelig til enhver tid - og snudde.

Nå er ungene i barnehagen, og jeg sitter utslått i sofaen. Kroppen er influensa-mørbanket, og magen urolig.

Men tror du jeg klarer å slå meg til ro på sofaen? Nei. Der mannen min ville funnet en bunke dvd-filmer, og bare tatt livet helt med ro - der ser jeg arbeidsoppgaver vokse meg over hodet. Jeg har allerede rukket å sette på oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel - samt rydde opp lekene etter ungene, men det er ikke nok.

Jeg har rett og slett ikke samvittighet til å være syk. Og det er jo helt forskrudd!

Det er bare å erkjenne at på enkelte områder er menn best.

Når ord forpester.

I går satt jeg på ferga på vei hjem fra jobb, og snakket om løst og fast med venner og kjente. Som alltid var det en lett tone med mye smil og latter.

Det ble snakk om fotball, og en venninne kom inn på temaet at min mann minst må bruke tusen timer i året på fotball. Minst! I den sammenhengen begynte vi å snakke om en kretslagsturnering som skal være i Bodø, hvor flere av oss skal være tilstede (min nevø er tatt ut, og mannen min er treneren hans).

Plutselig sier jeg noe slikt som:

- Eg gjær samme tabben kvart einaste år. EG foreslår at vi ska reis opp til turneringen, men dæ e jo hain som får kos seg med fotball - mens eg går rundt og slepe på de helvetes ongan.

Dette sies med smil og latter, slik at det ikke er noe tvil om at det er spøkefull ment. Men det hjelper ikke...

I samme øyeblikk som jeg sier det, stivner jeg - og en hard klump danner seg i magen min. For jeg koblet ordet "helvetes" til ungene mine, noe jeg aldri verken har tenkt, sagt eller kunne tenkt meg til å si noen gang.

At ord er sterke, er noe jeg er veldig bevisst på. At vi her nord bruker ord på en annen måte enn litt lenger sør i landet er også opplest og vedtatt. Men det er uinteressant i denne sammenhengen.

For slikt sier man ikke. Uansett. Aldri. Never.

Og jeg fortjener den vonde klumpen jeg fortsatt har i magen.

Om å undervurdere.

- Mamma? E ho Maja større enn meg?

(jeg grubler litt på hvordan jeg skal fortelle at venninnen er noen måneder eldre)

- Ja, ho e......ja, ho blei født hundre daga før deg...

(hvorpå jeg blir møtt av et særdeles oppgitt tonefall fra min fireårige datter)

- Herremin...det betyr jo bærre at ho e GAMLAR enn meg! Men, e ho STØRRE enn meg?

Å oppdra en mamma.

Live kom ned på kjøkkenet og spurte om jeg kunne leke litt sammen med henne. Det var et tilbud jeg aksepterte på rappen, og tuslet etter henne opp trappa til rommet hennes. Midtveis i trappa stanser Live opp, snur seg mot meg - og sier overbærende:

- Dæ e greit at du vil lek i lag med meg, mamma....men da må du husk ein ting: Når du tar ein leke og leke litt med dein, så må du husk å sett den på plass før du tar ein ny. Dæ e sånn man holde dæ ryddig, skjønne du...

Så gir hun meg et smil som sier "jeg tror du kan klare det", og tusler fornøyd videre opp trappen.

Definisjonen på en mamma.

Jeg var ute på en jobb i ettermiddag/kveld, og var først hjemme halv ni. Til min store overraskelse var Live våken da jeg kom hjem, så jeg stupte rett til sengs sammen med henne for å få fart på sovingen. Etter at vi hadde utvekslet et par setninger, så sa jeg at nå måtte vi være stille - slik at hun fikk sove.
Da kom spørsmålet som alltid kommer i en slik fase:

- Mamma, vet du hva jeg har tenkt på i dag?

(Live har nok instinktivt forstått at jeg aldri klarer å la en mulighet til å få innblikk i tankeverdenen hennes gå fra meg)

- Hmmm....fortell?

- Jeg tenkte på at du sikkert er sliten nå?

- Sliten?

- Ja, du har jo vært på jobb i flere timer?

- Ja...jo...det stemmer jo det.

- Ja, og så ER du jo det.

- Hva er det jeg er?

- SLITEN, vel...



Noen tanker vurderer jeg å la henne ha for seg selv...

Målbundet. Igjen!

Live sutret fra senga - hun ville at jeg skulle komme og ligge litt sammen med henne. Etter hvert resignerer jeg og kryper inn under prinsesseteppet. Da kommer det fra Super-Prinsessa:

- Dæ va no vel bra mye deiligar å ligg her enn å sett aleina i sofaen..?

(...)

Hun er den eneste jeg kjenner som kan målbinde meg. Jeg håper det går over før hun når tenårene... :-)

Er det slik det føles?

Mens ungene så barne-tv, så jeg mitt snitt til å sige ned i sofaputene og lukke øynene et lite øyeblikk. Plutselig får jeg et vått nuss midt på munnen, og jeg skvetter litt og sperrer opp øynene. Da ser jeg rett inn i øynene på minstemann, som gir meg et nytt nuss - stryker meg forsiktig over pannen - og hvisker natta...

Jeg lukker øynene på nytt, denne gangen for å skjule tårene som plutselig strømmer frem. I neste øyeblikk kjenner jeg at han smyger bamsen sin inntil kinnet mitt.

Og så setter han seg for å se barne-tv igjen.

Attitude.

Nevøen min på 18 lekte med togbanen sammen med Erik Th. (2) - på kjøkkengulvet. Han plasserte en skinne et sted der minstemann tydeligvis ikke ville ha den, og Erik Th. fjernet den umiddelbart. Nevøen min hadde dog en plan, og plasserte skinnen der på nytt. Da reiste Erik Th. seg, tok med seg skinnen - og bar den ut i hallen. På vei inn i kjøkkenet igjen så ga han nevøen min et blikk som kun hadde et budskap: "Ikke prøv deg!"

Attitude. Min sønn!

Ska eg sei deg nåkka?

Live er havnet i et voldsomt fortellermodus. I den sammenheng har hun fått en "hick-up", nemlig: "Skal jeg si deg noe?" - dog på kav nord-norsk. Dette kan fortone seg på følgende måte:

- Mamma? Ska eg sei deg nåkka? Når eg og ho Martine sku....ska eg sei deg nåkka....jo, ho Martine og eg....ska eg sei deg nåkka....når vi sku trill tur med ho Marita og ho Marita (dukkene)....ska eg sei deg nåkka....jo, då sa ho Martine at.....ska eg sei deg nåkka, mamma...

Enn så lenge er det bare morsomt, men det kommer muligens en dag der denne fortellerteknikken vil drive meg til vanvidd..! :-)

hits