Nachspieltryne.

I morges sto jeg opp med ungene, etter omlag fire timers søvn. Jeg var noget trøtt, men klarte meg ganske bra helt til minstemann la seg igjen i 8:30-tiden. Live satt i sofaen og så på tegnefilmer, og jeg satte meg på gulvet nedenfor sofaen - etter ordre fra henne. Hun liker nemlig å kose med håret mitt.

Ca femten minutter senere bråvåknet jeg, og sjanglet meg inn på badet. Synet som møtte meg i speilet var særdeles skrekkinngytende:

- jeg hadde utallige hårspenner og hårstrikk plassert rundt omkring på hodet

- jeg hadde avtrykk etter stuebordet på kinnbeinet og i panna

- jeg hadde gårsdagen lokalavis stemplet på kinnet

- jeg hadde leverpostei på haka.

- jeg var helt skeiv i nakken



Det var rett og slett det vi i studietiden kalte "nachspieltryne".

Tårevåt avisstund.

Jeg leste en artikkel i VG HELG i dag.

Om foreldre i København som sender ungene sine i barnehager utenfor byen. I dette tilfellet hadde ungene èn times busstur - hver vei! I artikkelen fikk vi følge en liten gutt på tre år, dvs samme alder som Live.

Tårene mine begynte faktisk å trille da jeg leste artikkelen. Det var spesielt et bilde av en buss fullstappet av sovende barn på vei hjem fra barnehagen som gjorde direkte vondt å se på.

Foreldrene velger ikke dette alternativet uten betenkeligheter, men velger mellom to onder. Derfor synes jeg nesten like synd på dem som på ungene. Men bare nesten.

For det er vi voksne som velger. Uansett. 

Klare seg selv.

Jeg husker en sketsj med Hege Schøyen, hvor hun spilte en mor som var helt oppslukt av "Dynastiet" på tv. Under hele sketsjen satt hun limt inntil tv-en, mens hun øyensynlig kommuniserte med ungene sine - dvs ga dem ordre om alt de måtte gjøre. Flere ganger brukte hun uttrykket "klare selv".


Jeg følte meg litt slik tidlig, tidlig i morges da Live (3) ropte fra badet:

- Mamma! Eg bytte bleie på meg sjøl, for dæ e så ekkelt når dein e så tissevåt. Eg kjæm snart og legg meg igjen!

For enkelhetens skyld.

Min datter Live (3) er utvilsomt ei dame som verdsetter effektivitet.

Her om kvelden lekte hun gjemsel med søskenbarnet Henrik (13), og umiddelbart etter at han hadde fått klarsignal om å igangsette leting - så spratt hun frem fra gjemmestedet sitt og utbrøt særdeles fornøyd:

- Henrik! Eg fant meg sjøl!




Ikke dumt i en tidsalder hvor det er veldig populært "å finne seg sjæl".

Min satanistperiode er over.

Her om kvelden fikk jeg forespørsel om jeg ville være skribent i menighetsbladet.

Siden dette ikke er helt forenlig med et intenst ønske om å fjerne sjømannskirkene fra verdenskartet, så tror jeg at jeg inngår våpenhvile med Sjømannskirken....

....og heller innleder en vendetta mot overhyggelig damer midt i tredveårene med sørlandsk skarre-r.





For det er de som ringer.

En gryende satanist.

Sjømannskirken har gitt meg seriøse tanker om kirkebrenning.

Vi kan inngå en avtale: for hver pakke med skrapelodd jeg kjøper, så brenner jeg ned ei sjømannskirke.





Da har jeg i det minste en garanti for at telefonterroren tar slutt en gang.


Helsefarlig or not.

Min mor røyker. Mye.  Og bruker varmevifte, en slik ovn som gjør dårlig luft enda dårligere.

I dag da jeg kom nedover, så fyrte hun også i vedovnen - så det var praktisk talt umulig å puste normalt i stuen.

Mamma: - Jeg forstår det ikke, men jeg har jo så intens hodepine hele tiden.

Lillefy: - Ja, det kan jo godt skyldes at inneluften her er helt forferdelig.

Lillefy: - Jeg har en luftrenser stående som vi ikke bruker. Kan du ikke prøve å ha den stående på i stua?

Mamma: - Nei. Det er ikke så lenge siden de sa på tv'n at luftrensere ikke var bra for astmatikere.





Akkurat ja.


Sprekkferdig.

To halvsyke barn i hus. Syke nok til å være irritable, friske nok til å holde et vannvittig høyt tempo. Denne dagen har vært LANG.

Nå er husbonden kommet hjem, og jeg har trukket meg tilbake på "kontoret". Og jeg har lovet meg selv at dersom en av ungene så mye som tar i dørhåndtaket, så skal jeg fyre avgårde et BRØL som gjør den eller de til sengevætere til evig tid.


Pedagogisk?

Nei.

Hjelper det?

Nei.




Men det hadde vært tøft!

Manipulering på høyt nivå.

Siden hele balletten ligger på samme soverom, så har vi hele tiden vært rimelig restriktive når det gjelder samsoving. Ungene har ligget i sine senger, med unntak av ved sykdom og slikt.

Nå som er Live er blitt større, så klarer hun elegant å krype over fra sin seng og over i dobbeltsengen uten at vi merker det. Det vil si at vi får jo etterhvert en albue i nesen eller et kne i korsryggen som forteller oss at sengen er invadert, men vi foretar sjelden en opprydning i halvsøvne.

Nå er hun begynt med omvendt psykologi for å manipulere oss til å ønske oss samsoving:


Mandag morgen, med unnskyldende stemme (mens hun stryker min mann på kinnet):

- Pappa, no må du ligg aleina for eg ska stå opp....går dæ bra?



Torsdag natt, med lettere oppgitt stemme:

- Pappa...! Dæ e så bættele trangt her....eg trur bærre eg må gå og legg meg i mi seng igjen..."





Slå meg i hodet med noe hardt.

Vi bygger hus. Siden vi nå bor i ei sokkelleilighet, så betyr det at vi får større plass og flere rom.

For øyeblikket ligger hele familien på fire på ett soverom. En king size dobbeltseng "omringet" av to sprinkelsenger. Den største fordelen med nytt hus er jo at ungene vil kunne få egne soverom.

For få minutter siden var jeg inne på soverommet og så til ungene. Og jeg tok meg selv i å tenke at jeg ikke vil ha det noe anderledes.




Vær vennlig å slå meg i hodet med noe hardt.

Lukt

- Mamma?

- Mmmm....ja?

- Håret ditt lukter godt....det lukter....



- ....såpebobler.







Å så fint!

Tegn til forfall

Live (3) kom hjem rett etter at jeg hadde kommet ut av dusjen. Hun stanset opp midt på stuegulvet, og det var tydelig at hun studerte meg der jeg satt i sofakroken.

Det er vel all grunn til å ta det som et tegn på forfall, at hun derpå spør:


- Mamma, koffør har du pynta deg?




Jeg hadde ikke det. Jeg hadde bare dusjet.


Der kom det.

I 7-tiden i morges lå hele familien på fire og baset i dobbelsenga. Det vil si at vi voksne forsøkte å tilstrebe oss et par minutter med mer søvn, mens ungene kravlet høyt og lavt - og holdt et forferdelig leven. Innimellom kom det noen hyl fra storesøster, noe som angivelig ble trigget av at lillebror lugget henne.

Etter et slikt hyl ble det faktisk stille i noen sekunder, før stillheten ble brutt av et kontant...


...HELVETE!


Hun sa det rolig. Hun sa det høyt. Hun sa det med perfekt uttale.


...HELVETE!

Et ord JEG uttalte med stor overbevisning da hun èn uke tidligere bokset øyeeplet mitt inn i hodet på meg. Det gjorde veldig vondt, og jeg sa "helvete". 





Ja ja. Det er vel bare å glede seg over at hun er lettlært. 


Respekt for overmakten.

I morges lå jeg fortsatt til sengs, mens resten av familien herjet utenfor min åpne soveromsdør. Med mitt trente morsøre hørte jeg at Live (3) dro Erik (1) etter armene bortetter gulvet, og jeg ropte til henne at dette måtte det bli slutt på - øyeblikkelig!

Da ble det stille i noen sekunder, før Live kommer inn på soverommet. Hun kaster et kjapt blikk på meg, uten å møte blikket mitt - og så slukker hun lyset, går ut av rommet og lukker døren etter seg.

På vei ut hører jeg henne si følgende, definitivt totalt blottet for troverdighet:


".....jada......"





Jeg må virkelig si at jeg har klart å sette meg i respekt hos den frøkna.

hits