Dustetaxisjåfør.

Da vi kom med flytoget til Oslo S mandag ettermiddag, så forberedte jeg meg på at det kunne ta tid før jeg fant en taxi med barnesete til Erik. Jeg ble derfor positivt overrasket da den første taxien i køen bekreftet at joda, han hadde sete.

Etter hvert oppdaget jeg at det var det eneste positive med den taxien.

Da vi var fremme ved hotellet etter få minutter, reagerte jeg umiddelbart på regningen. 180 kroner skulle han ha for turen. Jeg spurte hvordan det var mulig, spesielt siden beløpet 110 kroner var uthevet på kvitteringen.

Joda, det var femti kroner i gebyr for barnesetet. Sa sjåføren.

Det mangler jo fortsatt tjue kroner på sluttsummen. Sa jeg.

Åja, det er tjue kroner i gebyr for bagasjen. Sa sjåføren.

Idiot. Tenkte jeg.




Jeg takket for turen, kom meg opp på hotellrommet - og ringte taxiselskapet. Det kan godt hende denne sjåføren er en kløpper på svindel, men nå møtte han ei dame som er en kløpper til å lage helvete for de som fortjener det.

Touchè!


Dramatikk.

Pengeboka mi er borte.

Jeg nekter å si at jeg har mistet den, for jeg mister aldri noe! Det MÅ ligge en dramatisk historie bak, som jeg ikke har hatt noen mulighet for å påvirke. Jeg er ikke blitt ranet, for det ville jeg nok merket - men den kan jo være stjålet?

Når jeg tenker meg om så leste jeg jo i VG for en tid tilbake at en snekker hadde skutt seg selv i hodet med en spikerpistol, uten at han hadde merket det...

Jupp. Jeg er nok blitt ranet.


Mitt liv som ku.

Jeg ammer. Og innimellom må det pumpes, noe som utføres med et elektrisk redskap som påstås å skulle være veldig skånsomt. Nåja.

Uansett; to kjappe historier fra denne uka:

1. Jeg sitter i sofaen i stuen, og pumpen durer og går - og gjør jobben sin; melken sildrer ned i tåteflaska. Denne seansen blir bivånet av toåringen min, som etter et lite minutt med intens stirring - snur om på hælen, tar noen hoppende skritt ut på stuegulvet - og synger:

"Kua mi, jeg takker deg, deilig melk du gir til meg..."

 

Takk for den, lille venn.

 

2. Svogeren min var så heldig å ramle inn døra mens jeg var midt i melkinga. Han måtte selvfølgelig være litt morsom, og spurte om han kunne få låne pumpa dersom søsteren min var litt lite villig en kveld. Joda, sa jeg - men den stopper først når den har oppnådd 2,5 dl.

Han smilte ikke. Mistet bare litt farge i ansiktet.

 

Touchè!


For sikkerhets skyld

Dette var i 2002.

Jeg var gravid. Veldig gravid. En natt våknet jeg av at regnet slo mot bakken utenfor soveromsvinduet. Jeg veltet meg ut av senga, og vagget i høy hastighet mot ytterdøra og ut på trappa. Jeg hadde fått det for meg at babyen lå ute i vogna – i pissregnet. Da jeg kjente de store vanndråpene møte min frodige nakenhet, så husket jeg jo på at babyen ennå lå trygt forvart i magen min. Der og da bestemte jeg meg for å henge en lapp på ytterdøra etter fødselen:

 

Husk å ta inn babyen for natten”.

For sikkerhets skyld.


Så vanskelig. Så enkelt.

Min mor er under cellegiftbehandling. For to kvelder siden barberte min far vekk de siste restene av hår på hodet hennes, noe som var en trist opplevelse for dem begge.

I går skulle Live (2) ha en liten kosestund med bestemor; lese bok og bare slappe av på sengen. Da hørte vi følgende ordveksling fra soverommet:

"Mor?"
"Ja?"
"Kan eg få kos med håret ditt?"
"Kjære lille venn, ho mor har ikkje hår lenger....."
"OKEY!"



Vi skulle alle vært barn.


Tilstedeværelse

Jeg opplever mangt. Og meget.

Nå skal jeg prøve å bevare noen av disse episodene for evigheten. For enkelte av dem er rett og slett ubetalelige. I min verden.

 

Ordveksling fra i går, mellom meg og min datter Live (to år):

"Mamma! Hauet (hodet) dett sett jo fast!?"

"Ja?"

"Gjær ikkje dett hau dæ?"

(pause mens hun foretok en kjapp naturvitenskapelig undersøkelse)

"Jo! På halsen!"

 

Sa hun. Og strålte av glede.


Første innlegg

Velkommen til denne nye bloggen på http://lillefy.sprayblogg.no/


hits