Vakre vågen.

 

Hver eneste dag må jeg ut på verandaen for å se på vågen. Denne dagen fikk den god hjelp av skyene til å fremstå på sitt aller vakreste.



Kommunikasjonsprinsessa.

Som jeg har nevnt mange ganger, så kommer ofte de beste samtalene når ungene har lagt seg - og vi stort sett hver dag ligger noen minutter sammen med hver av dem.

 

En kveld jeg lå sammen med Live ble brevveksling et tema.

 

Live: - Mamma...levde du på dein tida da man sendte brev til kvarainner?

 

(jeg ble noget lattermild)

 

Lillefy: - Ja, absolutt. Då eg gikk på skola så hadde eg mange brevvenna. Kvar einaste uke fikk eg fleire brev, og dæ va så artig!

 

Live: - Kom dæ brev i frå heile verden?

 

Lillefy: - Nei, eg hadde kun norske brevvenna. Dæ nærmaste eg kom utlandet va at eg ein gong fikk et kjærlighetsbrev i frå ein svenske etter ein fotballcup.

 

Live: - Gjorde du...?! Ka sa du då?

 

Lillefy: - Eg syntes dæ va hyggelig, men samtidig litt vanskelig. Eg likte jo ikkje hain like godt som hain likte meg, så eg sendte bare et hyggelig kort tilbake.

 

(Åtteåringen syntes visst jeg håndterte situasjonen noe slapt, og kom kjapt med sin egen variant)

 

Live: - Du kunne jo bærre ha skreve "Takk for oppmerksomheten, men du er ikke min type."


Romantiske gener går i arv.

Jeg har fått bekreftet at seksåringen har arvet sin fars romantiske gener.

 

Da jeg lå sammen med ham en kveld, så hørte vi på musikk - deriblant Hellbillies med "Den finaste eg veit".

 

Under et refreng så tok jeg pekefingeren min mot den lille nesen til Erik, og sa:

 

- Du e no dein finaste EG veit.

 

Da gjorde Erik det samme, la pekefingeren sin på min nesetipp og sa:

 

- BÆRT!


Betroelser.

Hørt i baksetet på bilen på vei til fotballcup.

 

Venn (7): - Vil dåkker sjå nåkko..?

 

Live og Erik: - Ja!

 

(liten pause mens sjuåringen bretter opp buksebeinet - og viser fram ei hjemmelaget "tatovering" )

 

Live: - Wow..!

 

Stolt venn: - Dæ va ho Victoria i sjette som tegna dæ.

 

Live: - Veit foreldran dine dæ?

 

Venn: - Nei..?

 

Live: - Lurt.

 





 


Forkastet ungdomsidol.

Det er tydelig at Live (8) ikke lar seg imponere av alle ungdomsidolene:

 

- Mamma, eg like ikkje hain Justin Bieber. Hodet hans ser ut som ei peanøtt.


Flerspråklig.

Erik (6) imponerer oss stadig med nyvunnen kunnskap:

 

- Puma...dæ e spansk for tiger.


Lide for skjønnheten.

Jeg spurte Live om hun ville gå til frisør her på øya eller i byen. Da kommer det kontant fra åtteåringen:

 

- Eg vil fær til byen. Dar lugge de meir...men dæ e fordi de e profesjonell.


Proporsjonalt eller ikke..?

Ei lettere rystet Live (8) har nok en gang noe å fortelle:

 

- Mamma, i ei bok med rekorda så såg eg et bilde av verdens tjukkaste mann. Hain va heilt naken, eller...hain hadde truse på. Og dæ e eg gla førr..!

 

(det er tydelig at hun har mer på hjerte, og etter en kort tenkepause kommer det)

 

- ...men eg lure no egentlig på kor stor tisselur'n hains e!


Dimensjoner.

Live (8) med et skjevt blikk på oss voksne:

 

- Voksne ser ut som bygninga med føtter på. Dåkker e svær!


Agurkoman.

Live (8) har hatt agurk som sin favorittgrønnsak helt siden hun var pittelita. Veldig lenge foretrakk hun faktisk agurk foran snop.

 

Men at alt har en grense fikk jeg bekreftet etter at hun hadde fortært nesten en hel agurk på rekordtid:

 

- Æsj...no har eg agurksmak i magen. Då smake dæ gammel kubæsj..!


Oppgitt søster.

Live (8) angret visst på at hun tok kveldsstellet etter lillebroren:

 

- Ka e dæ du ha ete, gutt?!


Motivasjon på høyt nivå.

Innimellom angrer man når man setter i gang litt større ryddeprosjekter, som i dag da jeg ga meg i kast med vaskerommet.

 

Da hjelper det på når din åtteårige datter plutselig står i døra, og sier med imponert stemme:

 

- Mamma, du e bærre heilt utrulig!


Vondt, vondt, vondt.

Jeg har vært ganske flink. Når Erik (6) har dårlige dager, så har jeg klart å tenke positivt - og har vært fokusert på å behandle eksemet og dermed kunne håpe på en bedre dag i morgen.

 

Men så kommer disse dagene. Som i dag.

 

Spesielt beina er ille, og han klør seg til blods hele tiden. Derfor var han skjønt enig med meg i at det var helt nødvendig å bade i kaliumpermanganat. Men da han skulle gå opp i badekaret, så gjorde det selvfølgelig vondt i alle de åpne sårene. Med store brune øyne, og med tårer hengende i de lange øyevippene, tryglet han med blikket om å få slippe. Det er uhyre sjelden han protesterer mot deler av behandlingen, men denne gangen gjorde det rett og slett for vondt.

 

Det er da jeg kjenner det. Behovet for å hyle opp mot himmelen. Herregud, gutten er seks år - og har ikke hatt en eneste eksemfri dag siden han var nyfødt! Han er definitivt blitt bedre - i takt med økt medisinering og bedre behandlingsopplegg - men likevel får han aldri helt fri. Det er for jævlig!

 

 










 

I dag ble jeg reddet av Live - som er like vakker på innsiden som på utsiden. Hun har en egen evne til å forstå når hun kan utgjøre en forskjell. Hun hentet kameraet sitt, og i løpet av rekordtid fikk hun broren med på at de skulle lage tullevideoer i badekaret. Og så de gjorde - og jeg kunne sitte i sofaen, høre latteren og kjenne at smilet kom tilbake også hos meg.

 

Takk jenta mi. Og takk prinsen min, for at du holder ut.

 







Kompliment. Eller ikke?

Live (8) har lagt seg for kvelden, og jeg ligger litt sammen med henne.

 

Vi ligger ansikt mot ansikt, og hun stryker bort en hårlugg fra ansiktet mitt.

 

- Mamma...eg synes du holde deg godt te å va såpass gammel.

 

(hun ser at jeg lattermildt sperrer opp øynene, og føler tydeligvis for å komme med en forklaring)

 

- Ja, førr du veit mamma....dæ e ikkje alle som takle dæ like godt å bli gamlar.


Traumatisk barndom.

Jeg vet ikke hvilke lidelser Erik (6) og Live (8) diskuterte, men storesøsteren var ikke i tvil om at hun har fått sin dose:

 

- HALLO Erik....eg har levd halve livet mitt i ein kjeller!

 

(før noen varsler barnevernet: kjelleren hun refererer til er en strøken sokkelleilighet...)


Liten gutt i en stor verden.





Ulike uttrykksmåter.

Live (8) og Erik (6) har fått lov til å ligge i vår seng, og vi hører at de skravler og ler inne på soverommet. Etter hvert får pipa en annen lyd.

 

Live: - MAAAAAMMÆÆÆÆÆ!!!! Hain Erik sa at eg sku hold kjeft!

 

(vi hører fra lydene på soverommet at panikken begynner å ta lillebror, for vi har lav terskel her i huset for ufin munnbruk)

 

Erik: - Jaaaaaa....men ho Live sa at eg sku KLAPP IGJEN MATHØLET!!!!

 

En lattermild pappa fikk oppdraget med å stramme dem opp. Mor selv klarte ikke holde maska.


På barrikadene!

Jeg har en mistanke om at Live kommer til å gå i demonstrasjonstog for de sakene hun brenner for...

 

Her om kvelden - mens hun satt i badekaret - ba jeg henne ta ut strikkene av museflettene, slik at vi fikk vasket håret.

 

Da så hun på meg med glitrende øyne, knyttet hånden opp mot taket og utbrøt:

 

- NEI! Vi lar oss ikke knele!

 







 


Viktig med backup.

Live (8) har mange rare tanker om framtiden, og gjør seg også noen betraktninger på vegne av lillebroren (6).

 

Live: - Mamma, eg har bestemt ka hain Erik ska gjær i framtida. Dæ vil si etter at hain har fylt atten...

 

Lillefy: - Jaha...no e eg spent?

 

Live: - Jo, hain ska bli pølsemaker. Men hvis pølsan smake bæsj, så kain hain spæll tromme sånn at hain kain tjæn litt ekstra penger sånn at hain kain få ein date. Eller et DS-spæll.

 

Lillefy: - ....akkurat ja... Ka synes hain Erik om dæ her?

 

Erik:  - Veit ikkje. Hain har nettopp fått vite dæ.

 

 


Gledesspredere.

Det blir ikke fullt så kjedelig å re senga når man blir møtt av disse karene i lillebrors seng:

 






Språklig forvirring.

 

Seksåringen sitter og skribler på et ark på mammas kontor.

 

Erik: - Mamma, kain du læs ka som står her?

 

Lillefy: - Eh....nei?

 

Erik: - Veit du koffør du ikkje kain læs dæ?

 

Lillefy: - Eh...nei?

 

Erik: - Fordi dæ e kinesisk.

 

Lillefy: - Aha! Men ka står dæ då?

 

(guttungen ser på meg med en blanding av oppgitthet og overbærenhet)

 

Erik: - Veit da vel ikkje eg! Trur du eg kain kinesisk?!




Kommunikasjon.

Under en ferjetur fant Live (8) det sikrest å kommunisere med mammaen ved hjelp av beskjeder skrevet på post-it-lapper. På den måten sikret hun seg at lillebroren (6) ikke fikk med seg alt.

 

 

Det burde dog ha vært unødvendig å henge ut mammaen som en smugspiser av barnas godteri, ref siste setning:

 

"ps ikke et opp pringlesen"



Ukjente bivirkninger.

Live (8) var ikke i tvil da hun fikk valget mellom vann eller brus:

 

- Eg vil ikkje ha Pepsi Max no. Eg blir bare kvalm og distrahert.


Kjendis or not.

Tanta til Jostein Pedersen (kjent som "stemmen" fra Melodi Grand Prix) er vår nærmeste nabo, og under middagen fortalte jeg ungene at han skal være med på "Fire stjerners middag" på TVNorge i neste uke.

 

Live: - E hain kjendis?!?!

 

Lillefy: - Ja, dæ vil eg si. Dæ e veldig mange som veit kem hain e.

 

Live: - Har hain Limo?

 

Hannah Montana-generasjonen har visst sine egne kriterier for hva som kjennetegner en kjendis.


Glimt fra vinterferien











Ingen nåde.

Live (8) var ubønnhørlig da hun fikk høre at gudfar Arild var bortreist på bursdagen til gudmor Synøve:

 

- Da må hain kjøp ho ein bukett med roser, ei hjerteforma eske med sjokolade - og ein sportsbil med ei rød sløyfe over panseret!

 






Etterpåklok.

Live (8) klagde på vondt i magen etter overdrevent inntak av lørdagsgodt, og jeg oppfordret henne naturlig nok til å la det lille som lå igjen i godteskåla få hvile til neste dag.

 

Etter en liten halvtime ble visst likevel fristelsen for stor.

 

Live: - Mamma, kain eg spis kinderegget?

 

Lillefy: - Dæ e jo ditt egg, men...hadde ikkje du ondt i magen?

 

Live: - Jo...men eg trur kanskje dæ kain gjær dæ litt beire...eller kanskje ikkje, men....eg har no lyst på dæ...

 

(Etter noen minutter hører jeg hun prater mer eller mindre med seg selv)

 

Live: - Eg fækk no litt ondt i magen, men men.....godt va dæ!

 






Reality. Or not.

Minstemann (6) har tydeligvis en ut-av-kroppen-opplevelse når han spiller Fifa11 (han har registrert seg selv som en av spillerne):

- "Mamma, mamma!!! Hain Erik Th. ska slutt på United!!!"

 

- "Mamma, mamma! Hain ombestemte seg. Hain ska spæll på United likevel!!!"

 

- Mamma, mamma! Hain Erik Th. scora åtte mål, tre i første omgang og fem i andre!!!


Kloke ord.

Biskop Augustin levde på 400-tallet, men disse skrevne ordene er like viktige nå som den gang:

 

Vis fasthet i det sentrale, raushet i det perifere - og kjærlighet i alt.


Fotballglede.

Seksåringen er definitivt et bevis på at livet er morsommere for oss som liker fotball. Dagen før årets første fotballcup ga han klar beskjed:

 

-Mamma, eg ska ha dæ artig heile cupen. Om vi så hadde spælt tusen kampæ, så hadde det kanskje bærre vørre ETT sekund at eg ikkje hadde dæ artig!

 



(foto: leif steinholt)


Straff som fortjent.

Det skal svi litt når mor forsvinner ut i gangen midt under Uno-spillingen, og blir stående litt for lenge og prate med naboen før hun vender tilbake til kortene sine:

 






Kor e alle heltar?

Erik (6) har tydeligvis latt seg inspirere etter Ski-VM i Holmenkollen, og kjører konsekvent skøyteteknikk med stavtak når han går over stuegulvet. Og en dag da jeg kommenterte stilen, beviste han at han har fått med seg at det er flere enn Petter Northug som kan gå fort på ski.

 

Lillefy: - E dæ Erik Northug som kjæm her?

 

Erik: - Eg e ikkje hain Northug. Eg e hain Ola Vigen Hattestad!


Vinnere vs tapere.

Seksåringen er tydeligvis ikke enig med dem som sier at sølv ikke er et nederlag.

 

Erik: - Eg e ustoppelig!

Pappaen: - ...dæ e litt Petter Northug i deg...

Erik: - Hain Northug ha fått sølv...!


Bad hairday.

I går kveld satt Live (8) i sofakroken og så på Nytt på nytt sammen med meg.

 

Det var tydelig at hun syntes en av gjestene, Herborg Kråkevik, hadde en særdeles bad hairday:

 

- Mamma...veit ho egentlig at ho e på tv?!

 






Redde seg den som kan.

Ungene hadde lekt inne på sitt eget soverom, og det var rimelig bomba da jeg kom inn døra. I Live sin seng hadde de fjernet halve telet under madrassen, slik at de fikk seg ei "hule" i skuffen under.

 

Vi hadde en avtale om at de skulle få se film før de tok kveld, og jeg ga dem klar beskjed om at rommet måtte være strøkent før det ble aktuelt å sette på en film.

 

Ungene styrer inne på rommet, går og steller seg - og så hører jeg filmen blir satt på. Etter ei stund går jeg inn for å smøre Erik (6), og når jeg slår på lyset får jeg sjokk: Der sitter begge ungene i den mer eller mindre demonterte senga, med dyner og puter i alle varianter nedi "hulen".

 

Med rimelig skarp stemme spør jeg hva dette er for noe, og selv om ansiktsuttrykket utstrålte "skyldig" - så prøver Live (8) å ro seg i land på en særdeles elegant måte:

 

- Vi prøve no bære å gjær dæ beste ut av dæ!

 

 


Taktisk.

Etter å ha ligget noen minutter sammen med Erik (6) i senga hans i kveld, begynte jeg å gjøre tegn på å stå opp igjen. Da kommer det fra guttungen:

 

- Mamma? Ka trur du e best av å stå og å ligg..?

 

Nice try, baby.


Spisskompetanse: sjarm

Erik (6) kommer snikende ut av soverommet, bøyer seg ned over mammaen som ligger på sofaen, legger ansiktet i hendene, ser på meg med store, brune øyne - og spør om jeg kan ligge litt sammen med ham.

 

Jeg smiler varmt og nikker, og i det jeg reiser meg opp av sofaen møter blikket mitt et par glitrende øyne - og jeg får kjapt et par oppfølgingsspørsmål fra seksåringen:

 

- Syntes du eg va søt når eg gjorde sånn?

 

- Blei dæ bra øya?

 

Her snakker vi finjustering av sjarm! :-)


Unge snupper.

Live (8) hadde ei venninne på besøk, og hadde fått lov til å se på videoer på Youtube. Ut fra musikken og den lavmælte praten forstår jeg at det er enkelte deltakere fra fjorårets X-Faktor som får ekstra mye oppmerksomhet.

 

Når jeg med et smil om munnen spør om det er Eivind de sitter og ser på, får jeg kjapt tilbakemelding fra min datter:

 

- Vi har altså litt privatliv her no! I hvert fall har vi behov for dæ.


Kred.

Du vet at du får kred for kveldsmaten når seksåringen spontant utbryter:

 

- Jadda beibi!


Supergutt.

Erik (6) kom hjem fra naboen nedi veien, og jeg skrøt av ham fordi han hadde gått alene hjem i tussmørket.

 

- Dæ e jo ikkje nåkka problem! Eg har jo røntgensyn, og då kain eg sjå i mørket og heilt til Tyskland!

 

Ja, ja...da så!


Toveis omsorg.

Jeg ble rørt da Erik (6) - etter selv å ha blitt smurt og bandasjert etter alle kunstens regler - spør sin sykemeldte mamma:

 

- Korsn går dæ med arman dine i dag?


Rollelek.

Ting tyder på at overgangsvinduet i England egentlig ikke er stengt, i hvert fall ikke hvis man skal høre på rolleleken som foregikk her i heimen tidligere i uka. Deltakerne var Erik (6), Live (8) og Martine (9).

 

Live: - Ein av dåkker MÅ va hain Ronaldo.

 

Erik: - Kor mange gång må eg sei dæ! Hain Ronaldo spælle ikkje for Manchester United, han spælle for Real Madrid!

 

(tenkepause)

 

Live: - Ja ja...så kjøp hain tilbake då!


Harmonisk.

Klar beskjed fra storesøster (8) til lillebror (6) under en omgang med kortspillet Uno:

 

- Om kort tid vil du lur på ka dæ va som traff deg...


Tough love.

Live (8): - Mamma...all kjærlighet mellom hain Erik og Aslak e egentlig brutal.

 

(red.anm. Aslak er Eriks bestevenn)

 

Lillefy: - Jaha...ka meine du egentlig?

 

Live: - Jo, førr når de møtes så bryt de kvarainner i bakken heile tia...

 

Sa hun. Og himlet med øynene slik som bare storesøstre kan gjøre.

 

 


Nivåforskjell.

Erik (6) hadde akkurat kommet seg under dyna.

 

Erik: - Fotan mine e så kald...

 

Lillefy: - Ska eg fortell deg ein hemmelighet?

 

Erik: - Ka...?

 

Lillefy: - Før du har talt til hundre, så e fotan dine blitt varm.

 

(minstemann ser på meg med et oppgitt blikk)

 

Erik: - Dæ va jo særlig ein hemmelighet... Vess du hadde sagt at du hadde kjøpt Nintendo Wii til meg, så hadde dæ vørre ein verkelig hemmelighet!


Irriterende blid.

Seksåringen var ikke helt i godlune, og slet tydeligvis med at mammaen ikke lot seg påvirke av hans labre humør.

 

Erik: - Koffør smile du så masse....kvar einaste dag?!

 

Lillefy: - Jammen...e dæ nåkka gærnt i dæ?

 

Erik: - Nei. Men eg må no bærre få spør.


Supermenn.

Barna mine er så heldige at de har to bestefedre som øyensynlig kan ordne alt.

 

At dette har sunket inn hos seksåringen, ble tydelig da jeg ikke kunne svare på et spørsmål fra ham i dag:

 

- Oki! Da spør eg ho mor....eller hain far, førr hain e et geni!

 






Orden og sånt.

Live (8): -Mammæ!!! Eg finn jo ikkje ei einaste saks nån plassa her i huset.....

 

(liten pause)

 

- ... Åja, de va dar de sku va, ja....


Dramatikk.

Erik Th. (6) går av og til til drastiske skritt for å få mammaen til å ligge litt sammen med ham ved leggetid.

 

- Mamma....ho Live prompa så høgt at hain Truls døde....

 

NB! Dette er et illustrasjonsfoto. "Offeret"  - bamsen Truls - sover i beste velgående sammen med eieren.

 




Vi tror vi avlyser resten av vinteren.




Godt nytt år!




Samkjørte.

Jeg puslet puslespill med ungene, og Live ville ha en bekreftelse på at det ikke bare var antall brikker som avgjorde vanskelighetsgraden.

 

Lillefy: - Nei, dæ e heilt sant. Dæ kain for eksempel va nån puslespill kor dæ e vanskelig å sjå ka som e ka...

 

(da trår lillebror samtykkende til)

 

Erik: - Ja, og ke som e ke...


Kul kis.



Han er kanskje bare seks år, men det hindrer ham ikke i å være veldig kul.

 

Erik: - Mamma, e du klar til å bli eid i beyblade?!


Mer tidsperspektiv.

Åtteåringen syntes tydeligvis ikke at jeg henger med i svingene da jeg påpekte at hun spiste sprøstekt løk.

 

- Live: Hallo mamma....eg har jo likt dæ lenge. Eg begynte faktisk å lik dæ då eg va sju år.

 

(red.anm: ordene falt tre måneder etter at hun fylte åtte år)


Materialistisk mamma.

Live (8) og jeg satt på ferja på vei til byen for å handle til jul, og det ble ramset opp forskjellige ting som vi skulle huske å kjøpe.

 

Lillefy: - Ja, og så ska vi på Knøttene førr å sjå om de har fleire av den buksa du like så godt.

 

(da ser Live på meg med et oppgitt - men glitrende - blikk, og signaliserer tydelig at det er andre ting som er langt viktigere denne dagen)

 

Live: - Klær e ikkje alt her i verden!


Rollebytte.

Det er ingen tvil om at det er vi voksne som er oppdragerne i heimen, men innimellom møter vi oss selv i døra. Som en ettermiddag da jeg hadde lyst til å fyre i vedovnen, selv om det egentlig ikke var så kaldt ute.

 

Lillefy: - Eg har no lyst til å fyr i ovnen...

 

(da kommer det med belærende stemme fra åtteåringen)

 

Live: - Ja, og eg har lyst til å spille Sims, men alle drømmer blir ikkje oppfylt!

 

Jeg kunne ikke annet enn å nikke. Og lot vedkubbene ligge i ro.


Go'gutten over alle go'gutter

Erik (6) har hanglet i halvannen uke, og lørdag kom feberen for fullt - og etter hvert hosten også. Som alltid får han dobbelt opp når han er syk, for da blusser også eksemet opp. Derfor har han også ligget i dobbeltsenga de siste nettene, både fordi jeg vil følge med på krupphosten og fordi vi smører oss gjennom nettene.

 

Av en eller annen grunn har også storesøster (8) fulgt med på lasset, mens pappaen har fått ha barnerommet for seg selv.

 

Nå i kveld har både hosten og eksemet vært ekstra ille, og det har vært vanskelig for Erik å få sove. Etter at jeg hadde vært inne og smurt et par ganger, ropte Erik nok en gang. Jeg hoppet opp av sofaen og grep etter fuktighetskremen, men denne gangen var det noe helt annet han hadde på hjertet:

 

- Du mamma....når hain pappa kjæm heim av møte, og skal legg seg....så må du sei i fra tell meg, sånn at eg kain gå inn og legg meg ilag med hain. Dæ e jo ikkje nåkka artig førr hain å ligg aleine kveld etter kveld....

 

 

 


Definisjoner.

Erik (6) ligger i senga og filosoferer over mangt og meget.

 

- Mamma....hain Henrik og de e ein skikkelig storfamilie.

 

(min søsters kjernefamilie teller fire stykker)

 

- Eh...jaha..?

 

- Ja, de e skikkelig svær alle sammen.

 

Definisjon av storfamilie: 3/4 av medlemmene ligger rundt 1.90.


Nicht homofob.

Live (8) er veldig begeistret for Eivind i årets X-faktor på TV2. Noe variabel innsats rent musikalsk blir tydeligvis overskygget av et søtt utseende, så hun blir litt godmodig ertet for sin lille "forelskelse".

 

I dag tok hun igjen overfor lillebroren:

 

- Erik! Du kain gift deg med hain Eivind!

 

(6-åringen protesterer høylytt)

 

- Næhei.....

 

....eg e jo altfor ung! 


Kul kar.

Erik (6) har en uvane med å spise på kragen/halsen på klærne sine, noe som er en særdeles dårlig kombinasjon med eksemhud - og spesielt nå når det er iskaldt ute.

 

Under en kjøretur fant jeg ut at tiden nok en gang var inne for å ta opp temaet.

 

Lillefy: - Du Erik, ka kain ho mamma gjær førr å få deg til å slutt å spis på klean? Du blir jo så sår rundt munn og på haka...

 

(den lille prøtten møter blikket mitt i speilet, og setter opp en lett overlegen mine - og stanser effektivt mammaens forsøk på en pedagogisk tilnærming)

 

Erik: - Gi meg mat.

 

 

Kul du.


Sydenminne, Live.








Barn med angrefrist.

Ungene hadde lagt seg, og jeg var innom for å ligge noen minutter sammen med hver av dem. Vi snakket om løst og fast, og etter hvert dreide temaet over til at av og til må man tåle litt smerte eller ubehag for at ting skal bli bedre etter hvert.

 

Hovedbudskapet var at "det er verdt det", og for å ta et ekstremt eksempel - så viste jeg til fødslene deres.

 

Lillefy: - Det er det vondeste jeg noen gang har opplevd, men jeg ville gjort det igjen når som helst - fordi belønningen er så fantastisk.

 

(kort tenkepause)

 

Live: - Ja, men mamma...det er de som først har kjempevondt når de får ungen, og så synes de heller ikke det var verdt det etterpå...

 

Lillefy: - Hvor har du fått det fra?! Hvorfor skulle de ikke synes det var verdt det?

 

Live: - Jo, fordi det for eksempel ble så mye styr...


Ordkunstneren.

Live (8) har en tendens til å overraske mammaen med ordvalgene sine, og mange av dem får henne til å høres veldig veslevoksen ut.

 

Som i dag da hun prøvde et nytt armbånd jeg har kjøpt meg:

 

- Mamma, armbåndet ditt va egentlig litt komfortabelt å bruk...


Savnet.

Pappaen hadde vært bortreist på kurs fra søndag til fredag, og jeg rakk ikke hilse på ham før jeg selv reiste bort på et årsmøte fra fredag til søndag.

 

Da jeg kom hjem søndag og etter hvert fikk anledning til å legge meg litt på sofaen, så ble jeg liggende og se på Erik (5) og pappaen som hygget seg sammen.

 

Etter hvert kom Erik bort til meg, og da spurte jeg ham om det ikke var godt å få pappaen hjem igjen, og fikk følgende svar - med høy smeltefaktor:

 

- Jo. Og deg!


Lillefrøkna.

Live (8) ga ikke lillebroren (5) mye ære da han skulle gi sin versjon etter en litt opphetet konflikt:

 

- Dæ va då veldig så fryktelig du sku lyg i dag!


Dramaprince.

Erik (5) har mistet to kofferter med Bakugan-figurer, og jeg hintet frampå om at de kanskje kunne ha blitt glemt etter ferien hos besteforeldrene i sommer.

 

Da ser han på meg med oppsperrede øyne:

 

- Eg klikke hvis de e i Harstad!


Mammas jente.

Live (8) scoret mange nye poeng da hun skulle beskrive sin framtidige kjæreste:

- Hain ska ha samme håret som hain Erik, han ska va sterk, ska kunne synge og spille gitar...ja, og så ska hain va snill mot deg mamma!


Bestevenninner.

Jeg ble rørt da Live (8) kom med følgende varme melding:

- Du veit mamma, at når eg va på ferie, og tenke på smilet te ho Viktoria...ja, så smilte eg og.


Søskenkjærlighet.

Noen synes nok det er litt i overkant mye søskenkjærlighet i hverdagsberetningene mine, men jevnt over er det faktisk veldig harmonisk mellom storesøster og lillebror.

 

Men her om dagen syntes visst Live (8) at i hvert fall hennes grenser var nådd:

 

- Hain Erik e irriterende, plagsom og ein tulling!


Høflighetsjag.

Blant flere ting jeg ønsker ungene skal få inn som ryggmargsrefleks, er å takke. De er begge veldig flinke til det, noe vi også hører når de leker med hverandre - da går det i værsågod og takk med jevne mellomrom.

 

Men at høflighetsjaget kan tære på en femåring, forsto jeg i et tilfelle der jeg etterlyste et takk.

 

Lillefy: - Ka sei du no da?

Erik: - Tusen takk. Førr evig og alltid!


Perspektiver.

Våre to uker på behandlingsreise på Gran Canaria ble forlenget med noen dager på grunn av generalstreik i Spania. Selv om vi hadde det helt fantastisk, så var det også et snev av hjemlengsel å spore.

Som den kvelden Erik (5) ser på meg med store øyne og spør:

- Ha vi vørre her i ett år no?


Hjernevask.

Det er ingen tvil om at barna er blitt lettere påvirket av foreldrenes glødende fotballengasjement.

Min kjære og jeg satt en kveld og diskuterte hvorvidt han skulle si ja til en ny sesong som trener for A-laget eller ei. Live (8) ser på oss med et særdeles spørrende blikk, og spør oppriktig:

- Korsn går dæ an å IKKJE va fotballtrener, egentlig...?


Klar tale.

Live (8) har sin egen måte å fortelle meg at hun liker noe jeg har kjøpt:

- Kain eg arv dein?!


Mattilsynet.

Live (8) lurte på om hun kunne spare et pizzastykke til senere på kvelden:

- Dæ e jo ikkje sånn at dein går ut på dato!


Ultimatum.

Minstemann (5) var veldig kul da han sto i stuedøra rett før legging:

- Ska eg si deg et valg?! Enten får eg spill på ds'en, eller ligg i storsenga!

Han var veldig søt da han ruslet inn i egen seng. Uten ds'en.


Sønn av sin mor.

Jeg har i alle år blitt utsatt for godlynt erting fra venner og familie fordi jeg er så hjemmekjær. At Erik (5) har noen direkte nedarvede egenskaper fikk jeg bekreftet da vi våknet på hotellet i Oslo på vei til Gran Canaria:

- I dag e  dæ bærre femten daga til vi ska heim igjen!


Belærende lillebror.

Det var blitt kveld, og Live (8) var tydeligvis veldig opptatt med noe på kjøkkenet. Jeg ropte fra overetasjen at nå måtte begge ungene komme opp.

Etter en liten stund roper hun frustrert tilbake, og lurer på hva jeg vil. Da kommer det lettere spydig fra lillebroren (5) som sitter i stua:

- Du veit NØYAKTIG ka som skjer: legging!


Tøff landing.

Erik (5) ble minnet på at det er landingen som avgjør hvorvidt et svalestup er vellykket eller ei. Han løp i full fart inn på rommet, og stupte opp på senga og ropte:

- MAGESTUUUUP!!!

Etter få sekunder kom det litt mer lavmælt:

- Au...ondt i tennern...


Dramatisk.

Jeg nikket veldig forståelsesfullt, men aner fortsatt ikke hva Erik (5) mente da han kom med følgende dramatiske beretning etter å ha blitt skadet under fotballspilling:

- Dæ blødde som ei elv, bare baklengs!


Attraksjoner.

Live: - Mamma, ka heite dein statuen igjen....dein som står ute i havet....

(en liten tenkepause)

Live: - Jo, no kom eg på dæ: Skjønnhetsgudinnen.

Jeg ser ikke bort fra at 2010-varianten av Frihetsgudinnen ville blitt kalt nettopp det. Trist, men sant.


Nice try...

Det er vel unødvendig å si at følgende forespørsel fra Live (8) ble gjennomført med dådyrøyne og blafrende øyevipper:

- Eg trur hain pappa sa vi sku få Pepsi Max når vi spiste... Hvis hain ikkje sa dæ, kain vi få dæ likevel....?


Ubetalelig beskrivelse.

Enkelte gullkorn fra barnemunn gjør uslettelig inntrykk. En av Eriks lagkamerater kom med følgende beskrivelse etter å ha trynet skikkelig på fotballkamp:

- Dæ sang så dæ smalt! Dæ va beire då eg var i lufta enn då eg traff bakken...


Meningen med livet.

Erik (5) ble lettere oppgitt over storesøsters (7) manglende kroppsbeherskelse:

- Ho fjerter, fjerter og fjerter! Dæ e heile livet hennes...!


Uten sammenligning forøvrig.

Live (7) syntes tydeligvis at lillebroren (5) var vel storforlangende da han sutret etter å ha fått potetgull-nekt:

- Hallo, Erik! Eg har jo kjempelyst på ei lillesøster, men du høre ikkje at eg klage!


Ulike interesser.

Ungene leker, og jeg overhører følgende ordveksling etter at Erik har beatboxet litt:

Erik (5): - Veit du korsn låt dæ hær va?

Live (8): - Eg bryr meg ikkje...

Erik (5): - Jaja. Dæ va ACDC.

Begeistring.

Jeg er i gang med å bake kaker til bursdagen til storesøster i morgen, og plutselig høres det fra senga til minstemann (5):

- Mamma? Dein lukta veldig godt dein kaka di! Dein lukte så godt at eg hold nesten på å svim av!


Pappa vs mamma.

Man vet man er sjanseløs i popularitetskonkurransen når minstemann (5) deler følgende hemmelighet med meg:

- Hain pappa har ein hemmelig ingrediens til frokost.....IS!

Skjebne or not?

Live (7) og Erik (5) spiller Svarteper, og nok en gang er det lillebroren som haler inn seieren - til søsterens store fortvilelse:

- Hain Erik får heile tia flest par. Dæ må va ein slags forbannelse!

Vær forberedt!

Erik (5) var midt inne i lego-leken, og følte tydeligvis behov for å advare en av legomennene:

- Dæ e ein jungel dar ute!


Framtidsplaner.

Erik (5) vil ikke ha noen problemer med å fylle voksenlivet med mening.

- Eg ska sjå på fotballkamp...sjå på tv...dæ e livet mitt!

Komplisert lek.

Det er ikke bare enkelt for lillebror (5) å henge med i leken til storesøster (7):

- Du forstår jo ingenting, Erik...du må jo gi kjæresten følelser, og....*oppgitt sukk*

Crazy mama.

På morgenkvisten hadde jeg hengt opp et pledd foran vinduet i loftsstua for at tv-bildet skulle bli tydeligere for mine to små. Da det ble kveld igjen, tok jeg tak i pleddet og rev det ned - og klarte å rive ned litt av hvert annet som sto på stuebordet.

Da kom det oppgitt fra Live (7):

- Du e jammen ute av kontroll!


Intet utelatt.

Erik (5) avleverer følgende melding før han smeller igjen ytterdøra:

- Eg drar ned te hain Kevin...pluss at eg har hikke!

Den gode samtalen.

Jeg er veldig opptatt av å prate med ungene, og har et håp om at de etter hvert som de vokser til vil ønske å fortsette de gode samtalene vi har.

Jeg vurderer dog å sette litt grenser, etter at Erik (5) tydelig hadde signalisert at han hadde noe på hjertet mens han satt på do. Jeg forlot prosjektet mitt på kjøkkenet, og fikk servert følgende:

- Veit du ka? No trur eg at eg har bæsja 15 bæsj. To store og tretten små.

Mini-pedagogen.

Live (7) og Erik (5) var på jakt etter en Nintendo DS-lader, og fra loftet hører jeg storesøster organisere leteaksjonen:

- Hvis vi leter sammen, så kan det hende vi finner den...sant Erik? Du leter oppe, og jeg nede - er det greit?

Menn og promp.

Jeg skulle inn for å si god natt til ungene, men i det øyeblikket jeg nærmer meg minstemann (5) ser han på meg med et beskjemmet blikk...

...men det flaue blikket ble straks byttet ut med en stolt mine etter at han forsiktig løftet på dyna:

- WOW...dæ va en bra promp!

Høflighet avler høflighet.

Live (7) hadde venninnen Maja på besøk, og jentene var inne på lekerommet og lekte med barbiedukkene. Jeg skulle inn med noen klær, og banket på døra.

Etter å ha blitt ønsket velkommen inn, ble jeg møtt av en hyggelig melding fra min lille datter:

- Takk førr at du banke på!

Amerikanisering.

I sommer tok vi ungene med på bowling for første gang, noe som var en stor suksess. I den forbindelse fortalte jeg at da jeg møtte pappaen deres, så lå det en bowlinghall på andre siden av gata for høgskolen vi gikk på - og at vi ofte snek oss over veien og spilte noen runder bowling.

Da ser Live (7) på meg med store øyne og spør:

- Dæ va på ein måte ein date?!

Min kloke lille pike.

Det er mye som skjer inne i de små, vakre hodene til barna våre. Glem aldri det.

Live: - Mamma...veit du kan som e dæ vanskeligste spørsmålet førr alle i heile verden?

Lillefy: - Nei...ka du tenke på?

Live: - Kem som e snillest av mammaen og pappaen...

Like greit å få det avklart.

Det var visst ikke bare jeg som forelsket meg i krystallkandelaberen jeg fant på en interiørbutikk i Harstad i sommer. I bilen på vei hjem fra ferie kom det plutselig med optimistisk stemme fra Live (7) i baksetet:

- Mamma...du veit den lysestaken i krystall...kan eg få arv dein?!

Det er fra sine egne...

Live (7) kommer inn på kjøkkenet mens jeg lager middag, stryker meg på armen og sier med et søtt smil:

- Mamma...ikke ta det tungt, men du begynner å bli gammel.


Sånn kan det gå.

Erik (5) og Live (7) var kommet langt på overtid, men før de kunne ta kveld måtte de rydde opp all legoen som lå strødd mellom sengene deres.

Det ble bemerkelsesverdig stille på rommet, så etter en stund ropte jeg inn og lurte på hvordan det gikk med ryddinga.

Live: - Eg veit ikkje heilt ka som skjer. Dæ e nesten som om dæ blei meir bygging enn nåkka anna...

Streng mamma.

Jeg hadde lagt ungene i samme seng, og i noen minutter ga de ingen tegn til å slå seg til ro for kvelden. Etter hvert måtte jeg hente fram den strenge stemmen, og sa at nå ville jeg ikke høre en lyd fra noen av dem.

Etter ett minutt kommer det fra lillebror (5):

- Kain eg få spør om ein ting..?

(etter et anstrengt nikk fra mammaen kommer oppfølgingsspørsmålet)

- Kain eg få pust....?!

Pappagutt.

Ungene og jeg tok fly fra Mandal (det vil si at vi begynte flyreisen på Gardermoen) til Harstad, mens pappaen måtte tilbakelegge ikke mindre enn 210 mil i bilen for å komme til samme reisemål.

En ting var at vi savnet pappaen, men det var også litt nervepirrende å ha ham på veien så lenge. Det var tydeligvis ikke bare mammaen som var lettet da han endelig var kommet i hus, for da lillebror (5) var kommet i seng for kvelden utbrøt han plutselig:

- Endelig deilig å få hain pappa på plass!

Byfenomen.

Ungene mine er jo oppvokst på bygda, og er vant til at stort sett alle bor i eneboliger.

I Harstad utgjør huset til onkelen ikke mindre enn tre leiligheter, hvorav besteforeldrene bor i en av etasjene. Dette ble et tema mens ungene satt og bygde lego-hus, og da utbrøt storesøster (7):

- Dæ e jo tre hus i ett! Dæ e ganske forvirranes for oss, Erik...

Søthet.

Live (7) lot seg begeistre av en liten andunge hun fikk øye på i Kristiansand, og i likhet med resten av turistene la hun knapt merke til de ti-tolv voksne endene som svømte rundt i området:

-  Mamma? La du merke tell at dein stjal all oppmerksomheten med sin søthet?



Patriotisme.

Erik (5): - Mamma...når Rosenborg ikkje spille, så heie eg på Odd. Førr dæ heite jo hain bestefar.

Ord som funker.

I stedet for bråsving har Erik (5) oppfunnet et eget ord i løpet av bilferien:

- Råsving!


Forståelsesfull søster.

Under besøket i Kaptein Sabeltanns rike i Dyreparken i Kristiansand stakk vi innom Miriams heksehus. Minstemann (5) syntes det var litt nifst, så han og jeg trakk oss ut av det mørke huset ganske kjapt.

Storesøster (7) hadde tydeligvis ikke noe behov for å hovere over at lillebroren trakk seg, snarere tvert i mot.

Live: - Erik e egentlig tøff sjøl om hain ikkje tør. Eg e jo vant til meir skremsel enn hain, eg har jo tross alt levd lenger.

Høy smeltefaktor igjen.

Hele familien lå på samme rom på hytta i Mandal, men denne morgenen var det bare Live (7) og jeg som ikke hadde kommet oss ut av dyna. På kjøkkenet holdt de andre på med frokosten, og jeg ville avklare hva Live ønsket seg.

Lillefy: - Ka vil du ha til frokost?

Live: - Ka har vi?

(jeg spøkte først)

Lillefy: - Potet og saus.

Live: - Like ikkje! Ka anna har vi?

Lillefy: - Varme rundstykker og pålegg.

(Live spøker tilbake)

Live: - Like ikkje!

Lillefy: - Ka like du da?

Live: - Deg!


I disse karbotider.

Live (7): - Mamma...e potetgull søtt eller sunt?!

Besteforeldrenes gull.

Jeg spurte Live (7) om hun gledet seg til å ta siste del av sommerferien i Harstad. Jeg ble veldig overrasket da hun først sa nei, men så kom oppfølgingen:

- Dæ e ikkje så viktig med Harstad, men eg glede meg veldig til å sjå ho bestemor, hain bestefar og hain onkel Arild igjen!

Spørsmål og svar.

Vi var kommet fram til feriehytta i Mandal, og etter hvert begynte Live (7) og jeg å rydde på plass klærne våre. Hun tok automatisk kontroll på sine egne og brorens klær, og okkuperte en kommode til seg og broren.

Underveis i prosessen fant jeg noen av brorens klær i min koffert, og ga dem til henne og ba henne om å legge dem i kommoden. Da hadde hun tydeligvis glemt den opprinnelige planen.

Live: - Koffør ska eg legg klean hains i kommoden?!

(jeg ser på henne med overrasket blikk)

Lillefy: - Fordi du sa at hain sku få ei skuffe i kommoden?

(hun ser på meg med et lett tankefullt blikk, som om hun tenker seg tilbake i tid)

Live: - Dæ va et godt svar!

Komplimenter og sånt.

At bikiniformen ikke er helt inne, fikk jeg bekreftet da Live sto bak meg:

- Mamma, du e jo gigantisk!

Jadda....

Hard to say goodbye.

Erik (5) spurte om han kunne få løpe ned til fetteren i nabohuset, noe jeg sa ja til. Lett på tå dinglehoppet han ut av ytterdøra, og mens han var i farta hører jeg følgende lystige avskjedsmelding:

-  Sees om fire år!

Jente med snert.

Vi skulle teste ut en ny cd med barnesanger i bilen, og av erfaring tok jeg litt ekstra i da jeg skrudde på lyden. Etter få sekunder ba Live meg dempe lydnivået betraktelig.

Da jeg spurte om hun ikke ville høre på sangene, kom det ganske syrlig fra baksetet:

-  Eg vil hør....men ikkje bli døv.

Ikke bare gammeldags.

På vei hjem med hurtigbåten fra Bodø ble jeg sittende like ved et gammelt ektepar, som tydeligvis hadde vært og hentet et barnebarn som hadde tatt fly fra Østlandet til Bodø.

Underveis på turen fortalte bestefaren mye fra "gamle dager" til barnebarnet som var omlag 6-7 år. På et tidspunkt begynte han å synge "Gamle blakken" til guttungen, som tydelig ga uttrykk for at dette var en sang han aldri hadde hørt før - og at generasjonskløften var til å ta og føle på.

Da overrasket bestefaren i 70-årene både barnebarnet og meg:'

- Bærre vent, når vi kjæm heim så kan eg finn dein på Itunes.

Bortinatta!

Live (7) syntes broren var håpløs da han ville kjøpe ei brus på ferja, i stedet for å vente ti minutter og kjøpe den samme flaska for et langt lavere beløp på butikken.

- Du bortkaste bort tjue krone!

Voksen i miniformat.

Storesøster (7) så ikke med milde øyne på at lillebroren herjet litt røft med sin egen bamse (Truls):

- Stakkars Truls... Erik...du må va meir ansvarsfull!

Hun bet seg også merke i at lillebroren noen dager senere begynte å komme med klagende lyder og kommentarer da vi var innom en klesbutikk:

- Som far, så sønn...

Mer kan jeg ikke be om.

Ungene og jeg var med på fotballtur til Bodø, men etter planen skulle vi reise hjem med hurtigbåt på søndag - og ville da gå glipp av fotballbegivenheten den dagen.

Minstemann tok til tårene da han forsto at han ikke fikk se søndagens kamp, og storesøsteren var ikke mindre frustrert. Med en fotballgal mamma var ikke veien lang til at jeg begynte å sjekke mulighetene for å ta fly hjem likevel, selv om jeg visste at det ville bortimot svi hull på bankkontoen.

Ungene ble oppspilte da jeg sa at jeg skulle sjekke hvilke muligheter vi hadde, og jeg følte behov for å holde dem litt nede på bakken.

Lillefy: - Jeg lover å prøve, men nå må dere love meg at dere ikke blir kjempeskuffet hvis det ikke lar seg ordne, ok?

Live (7): - Jo, da vil jeg bli kjempeskuffet....

(sier hun, og ser vekselvis på lillebroren og meg)

Live: - ...men eg blir jo ikkje skuffet over ho mamma, for ho prøve jo så godt ho kain! 

Ordkrøll.

Etter å ha lekt på en ny og spennende lekeplass, laget Erik (5) en ny variant av ordtaket "klar som et egg".

- Dæ va artig som et egg!

Nytt perspektiv.

Erik (5) er ihuga fotballfan, og sitter pal og følger med fotballkamper fra begynnelse til slutt. Når A-laget spiller sine kamper, vil han helst stå limt inntil sidelinja, for å få med seg hver minste detalj . Jeg har flere ganger forsøkt å få ham opp på tribunen, slik at han skulle få bedre oversikt - men nei, han vil være nesten bokstavelig talt der det skjer.

I helga var vi med til Bodø, for å se laget spille to kamper. Lørdag var det strålende vær, og jeg klarte å overbevise ungene om at det var best å sitte i gresset på toppen av en skråning. Jeg fikk etter kort tid bekreftet at det var et godt valg.

Erik: - Oi...dæ e jo som å va på kino! Bærre at dæ e fotballkamp...  

Perfeksjonisten.

Erik (5) skulle få være med pappaen/fotballtreneren på spillemøte før en A-lagskamp. Han fikk klare formaninger fra mammaen om at det var under forutsetning av at han var stille og satt i ro.

Etter møtet var pappaen veldig fornøyd med sønnen, som tydelig hadde oppført seg helt eksemplarisk.  Sønnen på sin side så ikke like fornøyd ut med egen innsats, noe som skyldtes dette:

- Eg måtte host ein gang....


Begrepsforvirring.

Erik (5): - Sant mamma, når eg gjær dæ sånn - så tar dæ tynnar tid?

Lillebror med snert.

Live (7) og Erik (5) hadde fått klarsignal om at de kunne få se film da de gikk til sengs. Mens lillebror enda holdt på med kveldsstellet på badet, sørget storesøster for å rigge til dvdspilleren.

Etter hvert syntes lillebror å kjenne igjen noe musikk, og dinglehoppet ut av badet for å se hva som foregikk på soverommet.

Erik: - Ka ser du på?!

(storesøsteren synes av en eller annen grunn at spørsmålet er teit, og viser det både gjennom kroppsspråk og tonefall)

Live: - Filmen, så klart! Ka ellers, reklame eller...?!

(lillebroren nekter å la seg terge, og dinglehopper blid og fornøyd tilbake på badet)

Erik: - Reklame....dæ va et artig svar du!

Ord med mening.

Live (7) spurte meg om grunnen til at et par vi kjenner har gått fra hverandre. Jeg fortalte at det innimellom skjer at voksne forelsker seg på nytt, og av og til blir den forelskelsen så sterk at man velger å bli kjæreste med en annen.

Da kommer det kontant fra jentungen:

- Åja, dæ e hain som e ein hjertedumper!

Raushet.

Vi satt i bilen og hørte på radioen, hvor de fortalte om noen som hadde vunnet 30 millioner kroner i et eller annet lotteri. Da kom det fra Live (7), som der og da satt med ei krone i hånda:

- Hvis eg får 30 milliona, kan du få ei krone av meg....eller nei, du kain få 914 kroner. Dæ e dæ eg har i pængboka, og de har eg ikkje bruk førr lenger når eg får 30 milliona!

Rausheten lenge leve.

Vær forberedt.

Erik Th. (5) har vonde eksemsår på fingrene, og stilte seg med fortvilt blikk foran meg.

Erik: - Eg må på do... Men eg har så ondt ett sår på fingran...og dæ blir enno meir ondt når eg vaske hendern...

Lillefy: - Ja, eg veit...men når du har vaska hendern, så ska du få på bandasje. Okei?

Erik: - Okei.....men va forberedt på å hør ein sutrestemme når eg vaske meg.....!

Maks dag.

I løpet av helgeturen til Harstad har vi rukket innom Grottebadet to ganger.

Like obligatorisk som utallige turer i vannsklia, er det med slush i kaféen før vi går hjem.

At dette er toppen av lykke fikk vi i dag bekreftet da Erik (5) etter første supen av slushen utbryter:

- Livet e herlig!

Humor.

Live (7) har vært veldig opptatt av liv og død etter at hunden til bestemor og bestefar i Harstad døde for et par uker siden. Spørsmålene har vært mange, men jeg syntes etter hvert at nivået begynte å bli vanskelig...

Live: - Mamma, ka e slutten på alt?

Lillefy: - Hæ?! Slutten på alt..? Ka du meine?

Live: - Ja, ka e slutten på alt?

(i dette øyeblikk er mammaen helt klart ute på glattisen)

Lillefy: - Eh...eg veit ikkje helt ka du meine...dæ ska jo ikkje bli slutt på alt... Eh...

(det glitrer i øynene til jentungen)

Live: - Prøv å si ordet ein gang tell.....A...L....T.

Lillefy: - Eh......T...?!

Live: - Jepp!


Navnekrøll.

Vi tok ferja mellom Levang og Nesna, og jeg fortalte ungene at ferja heter "Petter Dass". Da vi skulle kjøre av ferja, kom det fra Live (7):

- Ka dæ va dein her ferja heite igjen....va dæ......Adidas?!


Helt logisk.

Ungene spilte bowling med 1,5 liters brusflasker som kjegler, og i det jeg passert "spillebanen" fikk jeg følgende opplysning fra Live (7):

- Sian vi bruke brusflaske, så heite dæ ikkje strike - men sprite!

Veslevoksne ord.

På vei fra sommerparadiset Meløyvær i fjor sommer passert vi et berg som er tettpakket av måser. Synet er like fascinerende hver eneste gang.

For et par dager siden begynte ungene å snakke om det mektige synet, og da kom det fra Live:

- Eg trur dæ må va veldig komfortabelt for måsan på berget sian de samle seg dar.


Promp - or not.

Erik (5) gjorde en eller annen manøver på soverommet som førte til at en prompelignende lyd kom et eller annet sted fra. Da kom det umiddelbart fra storesøster Live (7):

- Eg veit at du har spist mye, men du treng ikkje la dæ gå så langt!

Forsvarsinstinkt

Jeg kom hjem til et hus som ikke var helt strøkent, og etter middag begynte jeg noe oppgitt å rydde i kriker og kroker. Oppvaskmaskin, vaskemaskin og tørketrommel skulle tømmes og fylles, søppel måtte ut, benkeflater skulle vaskes og mye annet småtteri som vekker ryddegenene i oss kvinnfolk. 

Midt oppi dette ønsket Erik (5) at vi skulle spille bingo (!), og jeg lovet at det skulle jeg bli med på så snart jeg var ferdig med noen av selvpålagte oppgavene. Dette aksepterte Erik, men klarte likevel ikke la være å spørre meg annethvert minutt om jeg snart var ferdig.

Etter hvert var tålmodigheten min oppbrukt.

Lillefy: - No har eg sagt dæ fleire gång. Eg MÅ gjær meg ferdig. Dæ e bærre sånn dæ e å va mamma, då e dæ masse som MÅ gjæres.

(Erik reagerer instinktivt, oppsøker meg på vaskerommet og føler helt klart et behov for å forsvare mannestanden)

Erik: - Pappaen har og masse som MÅ gjæres!

Lillefy: - Jaha? Ka då?

(Det blir helt stille i et par minutter)

Lillefy: - Du blei stille. Sku du ikkje fortell meg ka pappaen MÅ gjær?

(Nok en gang ser han opp på meg, men denne gangen med litt mer flakkende blikk)

Erik: - Eg tenke....






Tilgi meg, kjære...

...men jeg er nødt til å ta vare på denne facebook-chatten mellom mann og kone.

Scenario: Mann er hjemme med barna, mens mor er reist over fjorden på jobb. Som seg hør og bør i en moderne familie, kommuniserer mor og far på facebook når utfordringer oppstår:

Mann:  - Halloen. Har du sekken til Erik i bilen?

Kone: - Nei.

Mann: - Vet du hvor den kan være?

Kone: - Den er kanskje i barnehagen, mamma hentet ham jo i går?

Mann: - Ok.

Kone: - Hvis den ikke er hos mamma: skoene står i gangen, og jeg tror det ligger et par leggskinn i kommoden i gangen.

Mann: - Jeg var i barnehagen i går, og da var det ikke noe sekk der.

Kone: - Ok.

Mann: - Inneskoene?

Kone: - Dvs inneskoene er vel i sekken ja... Hvis dere ikke finner dem, så får han bruke joggeskoene, men hør med mamma. Hadde dere sekken med i går morges?

Mann: - Nei, vi hadde ikke med sekken i går. Fant den ikke.

Kone: - Hmmmm....gruble, gruble.

Mann: - Jeg hadde den med i barnehagen i starten av uka, vet jeg.

Kone: - Hvem hentet Erik sist da? I forgårs var det vel deg. Skal jeg stikke ut i bilen og se?

(i mellomtiden har mannen min ringt svigermora)

Mann: - Synnøve hentet jo i går, og hun har den ikke.

Kone: - Ok. Jeg kan se i bilen.

(jeg stikker ut av kontoret og sjekker i bilen, og er tilbake etter noen minutter)

Kone: - Den er ikke i min bil. Den henger ikke på knaggen i gangen...?

(der den hører hjemme)

Mann: - Det har vi ikke sjekket ennå - vi sjekker ut de mest sannsynlige først.

Kone: - Hehe, det går ikke an...

Mann: - Men pussig nok så hang den på knaggen i gangen :-) Takk, da tar vi turen til Sørvika.

Øyet som ser.

Live (7): - Mamma, når dæ e enøyde tvillinga, så e de heilt lik, sant?

Sårt. Og vakkert.

Helt siden Live (7) var baby, har hun med jevne mellomrom fått anfall av falsk krupp. Alle foreldre som har opplevd dette, vet at det er en helt grusom opplevelse. Den gjøende hosten gjør meg både redd og uvel, selv om jeg har erfart at det er en tilstand som går over.

Etter en urolig natt duppet jeg litt inne hos lillebror, da jeg plutselig hører den gjøende hosten til Live igjen (som i utgangspunktet lå i storsenga sammen med pappaen). Skikkelig ille denne gangen, og jeg stuper ut av senga og rommet på rekordtid. Klokka er rundt halv seks om morgenen, og Live har da lagt seg på sofaen i stuen. Mens hun forsøker å se tv for å få oppmerksomheten bort fra den grusomme hosten, så renner tårene stille nedover begge kinn.

Jeg hentet iskald drikke, og ble liggende og stryke henne over ryggen helt til hosten roet seg igjen. Etter hvert våknet også lillebroren, og dagen startet sakte men sikkert for hele familien.

Nå i ettermiddag snakket jeg med Live om hosten hennes, og at det var vondt å se henne ligge alene og gråtende på sofaen.

Lillefy: - Når du blir sjuk eller nåkka anna ekkelt skjer, så MÅ du kom og vekk ho mamma eller hain pappa. Okei?

(hun ser på meg med slitne, men blide øyne)

Live: - Eg hadde tenkt å spør deg om du kunne hent en halstablett til meg, men så lå du inne på rommet til hain Erik, og eg ville ikkje vekk hain. Så då la eg meg heller under pleddet førr å sjå tv.

Unik? Ja.

Virtual mama.

Ønsker man respekt hos femåringen, så er det en god ide å sette rekord i et dataspill:

- Mamma, du e heilt konge!


Alternativ til fredspipe.

Et lite tips til eventuelle andre unger som starter dagen med å krangle med mammaen sin:



Imponerende tankerekke.

I bilen på vei til fotballkamp passerte vi min svoger, som hadde valgt å sykle de syv kilometerne til fotballbanen. Live (7) bråsnudde seg i setet, og så at onkelen var litt preget av både å sykle i motbakke og i sterk motvind.

Live: - Dæ va jo hain onkel!

(roper hun entusiastisk, før hun plutselig vrir tema totalt)

Live: - Vi sku jo få sjokoladekake av deg i dag!

(tidligere på dagen hadde jeg bakt kake, og hadde helt korrekt lovet ungene et stykke hver før vi dro på kamp)

Lillefy: - Ja, men dæ vart så travelt. Dæ blir kake når vi kjæm heim. Men ka fikk deg til å tænk på sjokoladekake no?!

Live: - Jo, eg så jo hain onkel...

(jeg ble lettere fornærmet på onkelens vegne, helt til resten av forklaringen kom)

Live: ...og så syntes eg synd på hain som så sliten ut, og at hain sikkert e tørst når hain kjæm fram til banen, og derfor håpe eg at de selge brus, og då tenkte eg at de jo også bruke selg nåkko å spis, og så huske eg at de av og tell selge sjokoladekake - og DÅ kom eg på at du hadde jo bakt kake heime!

Skaperen.

Mens noen tror på Adam og Eva, så har Erik (5) sine egne tanker rundt temaet.

Erik: - Mamma....kem som blei født først her i byen?

(siden vi ikke bor i by, men definitivt på landsbygda, så stusset jeg litt)

Lillefy: - Ka meine du med "her i byen"?

Erik: - Jo, her vi bor....på Dønna...og i verden.

Lillefy: - Dæ e ikkje så lett å si....dæ e jo veldig, veldig lenge sian.

Erik: - Eg veit! Eg trur dæ va hain Michael Jackson. Hain blei nok født førr mange millioner år sian.


Når to uttrykk blir ett.

Det kan nesten ikke blir mer håpløst enn når Erik (5) oppgitt utbryter:

- Dæ går ikkje mulig?!?!

Gode spørsmål.

Live (7) og jeg hadde gått en lang tur i vårsola, og tror vi begge var like strålende fornøyde med å være bare oss jentene en stund. Praten gikk livlig fra begynnelse til slutt, og som syvåringer flest hadde Live mye hun ville ha svar på.

Dagens beste var dog dette spørsmålet:

 - Mamma...e dæ tilfeldig at eg blei ungen din?

I overkant forståelsesfull.

Erik (5) våknet klokka 7, noe mammaen syntes var ukristelig tidlig midt i påskeferien. Etter å ha kjempet meg gjennom en liten halvtime på sofaen, ble det veldig fristende å finne veien tilbake til senga.

Lillefy: - Går dæ bra at ho mamma legg seg litt i senga igjen...?

(Minstemann ser på meg med veldig forståelsesfullt blikk)

Erik: - Ja, kanskje dæ e bra førr deg?

Glimt av kos.

Da Erik (5) skulle på kontroll ved St. Olavs Hospital i Trondheim i februar, sørget en god venn av meg for at vi slapp å bo på sykehushotellet. I stedet for bodde vi på Brittannia midt i byen, et hotell som Erik selv betegnet som "et slott".

Vi sjekket inn ganske sent, men med spa i kjelleren kunne vi ikke la sjansen gå fra oss - og hoppet i badekåpene og tøflene som lå på rommet.

Etter en liten time med deilig bading i basseng og boblebad, ruslet vi fornøyde tilbake på rommet - hvor Erik fikk kveldsmat, og et par seigmenn til dessert.

Da måltidet nærmer seg slutten, ser han på meg med trøtte, men strålende øyne:

- Mamma, no kose eg meg skikkelig!



For et deilig avbrekk fra vår lille "sykehusboble"!

Houston - we have a problem...



Øynene som ser.

Det finnes jo et uttrykk som sier noe sånt som: "det er ikke hvordan du har det, men hvordan du tar det" - og det er mye sant i det.

I de siste dagene har Erik (5) sett skikkelig ille ut på hendene, spesielt på et par fingre. Her om kvelden viste jeg tanten hvordan han så ut, noe som fikk tantehjertet til å blø litt - og hun kom med noen varme og trøstende kommentarer.

Erik ser ned på hendene sine, vrir dem litt frem og tilbake slik at han får sett i alle "kroker" - og sier rolig:

- Dæ ha no vørre verre før.


Takk for tilliten...

Etter at jeg hadde hentet Erik (5) i barnehagen, skulle vi ut for å måke snø. For å holde den verste sulten unna, hentet jeg en bolle til poden - som tydeligvis lot seg overraske over et vellykket bakverk.

Erik: - Oi, den va skikkelig go'!  Ha DU baka dein?!

Lillefy: - Ja, klart eg har.

Erik: - E du sekker?!


De harde fakta.

Lillebror (5) står foran meg med sårt blikk - og rennende nese:

- Mamma....ho Live si at eg e ein snørrvalp!

Ingen dramaqueen.

Live (7) kom hjem sent en ettermiddag etter å ha besøkt en venninne, og slo seg ned i sofaen ved siden av meg.

Live: - Mamma, i mårrest spydde eg.

Lillefy: - Hæ?! Koffør gjorde du dæ?

Live: - Førr eg hadde kjempeondt i magen.

(Jeg tenker tilbake på gårdagen, hvor hun spiste unormalt lite både til middag og kvelds. I halv to-tiden om natten våknet hun og var sulten, men spiste bare en bit av den brødskiva jeg laget til)

Lillefy: - Jammen....koffør sa du ingenting til meg eller hain pappa?!

(hun bare heiser på skuldrene, og gir inntrykk av "no big deal")

Lillefy: - Hadde eg visst at du spydde, så hadde du selvfølgelig fått vørre heime i frå skola...

(hun ser på meg med blide, store øyne)

Live: - Jammen, eg ville jo på skola!

Den store jenta mi får akseptere at mammaen både er veldig stolt, men også litt sår fordi jeg ikke fikk være der for henne mens det stod på.

Heldigvis fortalte pappaen at hun kom og la seg sammen med oss i storsenga i halv seks-tiden, så forhåpentligvis fant hun litt trøst i en stk snorkende mamma...

Northug jr.

Erik (5) har de siste par ukene virkelig fått dreisen på skigåinga, og benytter enhver anledning til å spenne på seg skiene.

At han er på god vei til å få Northug-følelsen i kroppen, var tydelig da han høyt og tydelig proklamerte for seg selv på vei ned en bakke:

- ...og svingen har eg full kontroll på....!

Uoppdragen bamse.

Erik (5) var allerede godt plantet nedi sengeklærne, og jeg hadde sagt natta. Da jeg kom inn i loftsstuen, oppdaget jeg at bamsen lå igjen i sofaen - og gikk derfor tilbake til soverommet for å returnere go'bamsen til dens rettmessige eier.

Da kommer det kjærlig, men oppdragende fra Erik:

- Å bamse....må du alltid ropes inn?!

Matematikkprofessoren.

Erik (5) liker tall, og imponerer mammaen med jevne mellomrom med hoderegning.

Jeg husker ikke nå hva det var snakk om (innimellom er jeg dessverre ikke flink til å notere ned hele bildet...), men tallet 49 fulgte i hvert fall etter 25, hvorpå Erik kjapt konkluderer:

- 49 e jo ein mindre enn dobbelt så stort.

Årntli alvor!

Min niese Martine (9) har flere ganger blitt fortalt om da hun fikk pustestopp da hun bare var noen dager gammel. Det var RS-viruset som hadde slått til, og etter å ha blitt sendt til Bodø med helikopter måtte hun tilbringe noen lange dager i isolat.

Det var tøffe dager, og langt mellom smilene mens det sto på. Men her om dagen måtte jeg le da Martine ser på meg med alvorlige øyne, og sier med overbevisende stemme:

- Sant tante, at ein gang vart eg kvælt....veldig alvorlig kvælt faktisk!


Høy smeltefaktor.

Man blir varm om hjertet når Erik (5) har med seg kameraten Aslak (6) hjem fra barnehagen, og det første gjesten sier når han kommer inn døra er:

- Erik! Dæ va skikkelig godt å kom på besøk her igjen!

Kjapp i hodet!

Live (7) hadde besøk av søskenbarnet Martine, og etter hvert kom også venninnen Viktoria. Det jeg ikke visste var at Martine hadde gjemt seg, og skulle overraske Viktoria.

Så da Live og Viktoria kom opp trappa, så spurte jeg hvor Martine var blitt av.

Da sperret Live opp øynene, signaliserte til meg at jeg ikke skulle si mer - før hun snudde seg mot Viktoria og leverte følgende forklaring:

- Du skjønner, vi har en liten familietradisjon her i huset om hele tiden å spørre hvor Martine er!


Gjensynsglede.

Erik (5) hører søsteren komme inn ytterdøra, og roper "hallooooo" gjentatte ganger - uten å høre etter om han får noe respons.

Da kommer det muntert fra Live (7):

- Hallo, din irriterende plageånd!

Skikkelig kaldt!

Du vet at saften du har servert er kald når Live (7) utbryter:

- Brrrrrrr....dæ flippa heilt, eg fækk hjernefrys!

Kjenner jeg blir stolt...

...når lillebror (5) banker på døra før han går inn på rommet hvor de "store" jentene leker.

...og det går opp og det går ned...

I neste uke skal Erik (5) på kontroll på St. Olavs Hospital i Trondheim. I forrige uke fikk vi brev fra fastlegen som bekrefter at han har utviklet enda flere allergier, så bildet blir stadig mer komplekst - og fastlegen mener vi er modne for et nytt opphold på Voksentoppen/Rikshospitalet.

Det føles litt uvirkelig med sykehusbesøkene. Jeg vet ikke om det er en forsvarsgreie, men jeg ser fortsatt på Erik som en frisk liten gutt. Men vi er heldige som blir fulgt opp, og forhåpentligvis blir vi litt klokere for hver gang.

I mellomtiden smører vi, og forsøker å ta opp- og nedturene med tålmodighet og godt humør. Der er Erik verdensmester, som her på tirsdag.





Tidsperspektiv.

Erik (5) var tydelig frustrert over å ikke finne igjen et spill han tidligere hadde vært innom på nettet, men etter en stund lykkes han i sine bestrebelser med å finne rett nettside.

- Åååååå....endelig! Eg ha leita i årevis!

No vart du skræmt ja!

Live (7) og venninnen Maja sitter ved kjøkkenbordet og diskuterer tannfellingens mysterier. Etter å ha slått fast at ingen i klassen har mistet mer enn åtte tenner på nåværende tidspunkt, så kunne Live fortelle følgende:

- Eg veit koffør vi miste tennern. Dæ e fordi dæ e ei anna tann som prøve å kom opp, og da blir dein lille tanna redd og dætt ut!

Omsorgsfulle søsken.

Live (7) pakket toalettveska (pluss litt mer) før hun skulle på overnattingsbesøk til mor og far nedi veien. Erik (5) står litt misunnelig og ser på at hun legger Nintendo DS'en nedi veska.

Erik: - Har du tatt med ladarn?

Live: - Nei.

Erik: - Dæ bruka va lurt.

Live: - Ja, veit dæ...kan du hent den førr meg?

Erik: - OK!

(løpende små føtter høres over stuegulvet, i retning loftstrappa)

Live: - Dæ e ikkje så lurt å spreng!

Erik: - Eg spreng ikkje i trappa!

Live: - Bra!

Adjektivets fortreffelighet.

Erik (5) leker med bilbanen og kommenterer høylydt underveis - selvfølgelig på utpreget "østlandsk":

- Og vinneren er....den grønne, fine sleipingen!
-

Sikkerhet i høysete.

Live (7) har en utredning fra baksetet under en biltur:

- Når eg blir stor, så ska eg kanskje bo i lag med ho Mathilde og ho Viktoria. Vi ska bo i lag på en jåt (mam.anm: yacht) som e så stor at vi får plass til ein bil på nedre dekk...

- ...og så ska vi ha tre redningsvesta.

Hvordan målbinde mamma.

Erik (5) har de siste ukene vært unormalt opptatt av at en av oss voksne må være i umiddelbar nærhet når han skal på do - i tilfelle behov for tørkehjelp. Det hjelper ikke om vi sier at vi skal komme så snart han roper - han vil rett og slett ikke sette seg på skåla før vi lover å holde oss i ro i nærheten.

Jeg har forsøkt å komme til bunns i hvor dette kommer fra flere ganger, og senest nå i kveld.

Lillefy: - Men Erik...har du opplevd at du har ropt etter hain pappa eller meg, og så har vi ikkje hørt deg?

Erik: - Nei.

Lillefy: - Ha dæ skjedd i barnehagen då?

Erik: - Nei.

Lillefy: - Men koffør trur du at dæ e blitt så viktig førr deg å ha oss så nært når du e på do? Dæ va jo ikkje sånn før.

Erik: - Veit ikkje...

(sier han muntert og legger kjapt til)

Erik: - ...dæ e no bærre sånn hjernen min funke!

Tidssurr.

Erik (5) kommer rushende inn ytterdøra og opp trappa, og setter opp et sjokkert ansiktsuttrykk da han ser at jeg ser på håndballkamp mellom Norge og Sverige.

Erik: - Ser du håndball?! Vi må jo sjå United-kamp!

Lillefy: - Oi, e kampen begynt?

Erik: - Ja, den begynte jo førr lenge sian akkurat no!

Ingen sure miner.

Erik (5) fikk en pakke med ulike instrumenter i julegave, deriblant en tromme. Dette har økt støynivået i heimen ganske betraktelig, men det er prisen man må betale for å fostre opp rockestjerner.

Her om dagen kjente jeg likevel at nå var min grense nådd - og vel så det - og ropte med rimelig skarp stemme at nå var konserten definitivt over!

Jeg forventet store protester fra trommeslageren i loftsstua, men i stedet for tar han en superblid avskjed med sitt publikum (som var meg):

- Oki! Takk førr i dag!

Min skjønne sønn.

Erik (5) er så tett i nesen om nettene at det til tider tar nattesøvnen fra oss begge.

Her om natten hadde han kommet opp i dobbeltsenga for å få litt selskap, og etter en stund spurte jeg om vi skulle prøve å snyte nesen. Da kom det unnskyldende fra minstemann:

- Bærre hvis du vil, mamma...

Verdt et forsøk.

Lørdag ettermiddag spurte Erik (5) pappaen om han kunne få et glass brus, og fikk kontant nei. Femåringen så på mammaen med oppgitt blikk, og jeg foreslo at han jo kunne minne pappaen på at det var lørdag.

Femåringen så gjorde, hvorpå pappaen svarte "Dæ e jo sant!" og innvilget en brusskvett likevel.

Ti minutter senere:

Erik: - Pappa, kan eg få spill på dataen?

Pappaen: - Nei, no blir dæ ikkje meir spilling på ei stund.

(en liten tenkepause, etterfulgt av en håpefull og innsmigrende stemme)

Erik: - Dæ e jo lørdag....?!

Som far, så sønn.

At små menn lærer av store menn fikk jeg nok et konkret bevis på da juletreet skulle tas ned.

Etter å ha deltatt til dels ivrig da selve pynten skulle plukkes av, forsvant ungene tilbake til Super Mario da englehåret skulle fjernes fra greinene (ja, jeg er på grensen til rar som tar vare på det glitteret fra år til år...).

Da jeg klaget min nød over at jeg ble stående alene igjen med den verste jobben, kom det innsmigrende fra min femårige sønn:

- Ja, men du e jo så go til dein jobben!




Den "unnskyldningen" har jeg gjennom et femten år lang samliv hørt noen ganger før.


O, Super Mario.

Jeg ba Erik (5) og Live (7) om å hjelpe meg med å plukke pynt av juletreet, men fikk klar melding om at de var særdeles opptatt - med et dataspill.

Da jeg - i muntert tonefall - understreket at det faktisk bare var et spill, og at både spillet og dataen fortsatt ville være der fem minutter senere - fikk jeg følgende korreks fra syvåringen:

- Ja, dæ e bærre et spill, men faktisk et spill som betyr ganske mye for oss!


Ord.

Live (7) har helt siden hun var to år fascinert meg med å fange opp stadig nye ord. Da vi ryddet ned juletreet hang hun flere kuler på fingrene sine, strakk ut armene og uttalte veslevoksent:

- Dæ e ikkje særlig komfortabelt å va et juletre heller...!

Lesehastighet.

Live (7) leste kjapt en overskrift på sportssidene i VG (hvor det sto noe om Real Madrid), og utbrøt med store øyne:

 - Dæ va bra dæ ikkje sto MaDRIT!

Nyervervet kunnskap?

Erik (5) så ei flaske med Farris oppe i loftsstua.

Erik: - Eg ska ha vannbrus!

(Storesøster (7) ser oppgitt på lillebroren)

Live: - Dæ heite ikkje "eg ska ha"! Dæ heite "kain eg få"....dæ fant eg egentlig ut akkurat no.



Jaha? Hva med å gi mamsen kredit for syv år med oppdragelse..?!

Blærekontroll.

Som alltid oppfordret jeg ungene til å stikke innom toalettet før vi hyret på oss vinterdressene for å gå ut i skogen for å finne juletre. Minstemann (5) fulgte rådet, mens storesøster (7) bedyret at et sådant besøk var helt unødvendig.

 Etter bare fem minutter i skogen oppsto følgende samtale:

Live: - Maaaaammaaaa! Eg må tiss!

Lillefy: - Jammen Live, eg spurte deg jo.... Jaja, du før prøv å sjå om du kan hold deg til vi kjæm heim. Trur du dæ går bra?

Live: - Ja, eg kain prøv. Eg må ikkje så veldig enno...

(minstemann ser sitt snitt til å triumfere litt)

Erik: - Eg har faktisk full kontroll på tissen.

(med ett får han et litt mer usikkert drag over ansiktet, og hvisker til meg)

Erik: - Mamma...dæ å ha full kontroll på tissen...eg veit egentlig ikkje ka dæ betyr...

Lillefy: - Dæ betyr vel at sjøl om du kjenn at du vil tiss, så klar du å hold igjen ei stund.

(guttungen stråler til igjen)

Erik: - Ja, nettopp! Dæ va akkurat dæ eg trudde!

Orienteringsevne.

Det virket som om minstemann (5) hadde liten tillit til mammaens orienteringsevne da jeg forsøkte meg på en avstikker da vi vandret i skogen på jakt etter juletre:

- Mamma?! Har du egentlig kontroll med kor du ska fær?!

Dramaqueen.

Vi var på vei til byen, og sto i ferjekøen med bilen. Begge ungene var spente på om vi ville bli nødt til å kjøre opp på hengedekket, og da jeg sa at det var for få biler i køen til at det ble nødvendig med hengedekket - kom det fra Live (7):

- No blei alle mine drømmer knust!

Dramatikk i adventen.

Før ungene ble født broderte jeg en julekalender, og det er like stor stas å ta den fram hvert eneste år.

For at kalenderen skal overleve mange år på veggen hos oss, så henger jeg bare opp noen få pakker i slengen. Resten oppbevarer jeg i en keramikkskål på spisebordet, slik at ungene får følelsen av hvor mange pakker det er totalt.

I år har jeg derimot bare pakket inn halvparten før adventen, og så har jeg tatt resten etter hvert. Ungene har hver sin farge på papiret slik at det er lett å skille pakkene, og her om dagen tok de et dypdykk i skåla med pakker.

Etter et kjapt overblikk konstaterte Live at det var flere blå enn røde pakker som lå der, og reagerte spontant:

- Eg har mye mindre pakka enn hain Erik. Dæ må va svindel!


Generasjonskløft.

Jeg følte meg utgått på dato da Live (7) kom strålende mot meg med løftet hånd og sa:

- Gi meg labben, mother!

Mas, mas, mas.

Erik (5) så seg visst lei av de gjentatte beskjedene fra storesøsteren under lek:

- Ka dæ e...trur du eg har dårlig hørsel eller?!


Morgenstund har...

Live (7) kom slepende ut av soverommet, og fikk knapt med seg velkomsten fra lillebroren (5) som allerede hadde vært oppe en halv time:

- God dag, Live!

Ikke mobb mammaen din.

Vi kjørte forbi et hus hvor flaggstangen i anledning adventen var pyntet med fargerike og blinkende lys fra topp til bunn.

Mamma: - Eg har og lyst på ei flaggstang utenfor huset. Ikkje førr å heng lys i, men førr å ha flagg i.

Erik (5): - Du treng jo ikkje si at dæ e førr å ha flagg i. Dæ heite jo FLAGGstang!


Den satt!


Storjenta mi.

1

Managerspire.

Følgende samtale foregikk mellom far og sønn (5) i bilen her om dagen....

Erik: - Pappa?! Hvis United har nok penga og har lyst på en ny spællar, så håpe eg at de kjøpe hain Walcott.

Pappaen: - Koffør dæ?

Erik: - Førr hain e dein raskaste spællarn.

(en anelse stolthet kan høres i pappaens stemme)

Pappaen: - Dæ stemme. Hain e dein raskaste av alle.

(minstemann føler for å presisere pappaens uttalelse)

Erik: - Hain e raskast i Premier League ja. Men vi veit jo ikkje om hain e dein raskaste av alle i ALLE serian i heile verden...!


Mysteriet Deg.

Bjørn Eidsvåg-låta "Mysteriet Deg" strømmet ut av høytaleren på radioen, og mammaen var absolutt fornøyd med låtvalget. Femåringen var dog ikke like begeistret:'

- Førr ein rar sang, mamma! De syng jo bære "elsker deg, elsker deg, elsker deg, elsker deg"......!

Det spørs om ikke Erik følger pappaen inn i rockens verden.


Sesongbetonte ord og uttrykk.

I dag våknet vi til et hvitt lag på bakken. Ikke noe mer enn et lett dryss, men for en 5-åring og en 7-åring er jo det som å våkne til et helt nytt liv.

At det er lenge siden sist snøperiode var tydelig da minstemann plutselig rev opp ytterdøra og ropte til mammaen på kjøkkenet:

- Mammmmmma!!! Kain vi få kjelk med snøscootern?!

(les: ake i bakken)


Vel overstått!

1

Endelig fikk Erik feiret 5-årsdagen sin - femten dager på etterskudd. Dagen før var han skeptisk til om det ble noe bursdag, for han hadde fortsatt vondt i magen - på tredje uka. Svineinfluensaen har virkelig satt sine spor i en liten, sliten kropp.

Men selskap ble det, med fotball som tema. Men da Erik etter leggetid skulle oppsummere bursdagen, var det verken gavene, maten eller skattejakten som hadde gjort mest inntrykk.

Erik: - Mamma, veit du ka som va det beste med  heile bursdagen?

Lillefy: - Nei..?

Erik: - Dæ va at eg ikkje fikk ondt i magen når eg spiste mat.

Læring.

Live (7) ville lære kusinen Martine (8) å fingerhekle, og til jentenes store begeistring fikk de kjøpe seg noen nye garnnøster. Da vi kom fra butikken gikk de ivrig til verks, men med jevne mellomrom måtte jeg rykke ut for å drive brannslukning når frustrasjonen tok overhånd.

Etter hvert mistet Martine gnisten, og erklærte at nå var det nok prøving og feiling for en dag. Noe jeg sa var helt i orden, for det kan være ganske krevende å lære seg noe nytt. Men garnnøstet var hennes, så hun kunne prøve igjen når hun fikk lyst.

Etter noen minutter lot hun seg likevel friste av garnnøstet igjen, og før hun visste ordet av det begynte kunsten å ta form. Centimenter for centimeter, og etter hvert meter for meter - til både hennes og min begeistring.

Martine: - Eg e no heldig, førr i dag har eg lært meg nåkka nytt...

Live: - Dæ har no eg og! Førr når du først ga opp, og så bestemte deg før å prøv meir - ja, så lærte eg at man ikkje ska gi opp...

Så fine jenter!

dsc00673

Mattetime.

Storesøster (7) mener lørdagsmorgenen passer ypperlig til å drille lillebroren (5) i matematikk.

Live: - Errrrrrik! Ka blir 50 pluss 50 pluss 60?

(hun skvetter til når lillebroren kontant svarer 160, og den unge lærerinnen blir sittende som et spørsmålstegn)

Erik: - Dæ va jo enkelt. 50 pluss 50 e jo hundre, og då blir dæ jo 160.

Joda. Men ta hensyn til at vi fortsatt tror at du er liten.

Dagens gapskratt.

Live (7): - Mamma, veit du ka eg såg at hain Michael Jackson gjor på ein konsert?!

Lillefy: - Nei?

Live: - Jo, sånn...

(...sier hun, tar et grepa tak mellom beina, og skyter underlivet frem. Jeg blir bare sittende og måpe, og er på vei til å bryte ut i latter allerede før hun virkelig slår til...)

Live: - Trur du hain har sopp?!

I farta.

Erik (5) beveget seg kjapt over stuegulvet, mens han dro i fotballshortsen. I et lite sekund møtte han blikket mitt, og følte tydeligvis for å komme med en forklaring:

- Mamma, eg bærre hanke meg litt!

Tabloid.

Sammen med Nintendoen fikk Erik (5) et sett med ekstrautstyr, deriblant en sak for å ha spillkonsollen i. Den viste seg å være noget trang, og jeg sa at jeg vurderte å sende den i retur.

Storesøsteren ville dog ikke gi seg, og klarte til slutt å presse konsollen inn i "coveret" - og fikk igjen glidelåsen. Jeg ga henne skryt for det, men understreket at det var jo et poeng at lillebroren faktisk skulle klare å bruke den selv.

Da kom det umiddelbart fra Erik:

- Ja, førr tenk hvis eg e ute og dæ regne, og eg ikkje får igjen glidelåsen....ja, då har vi ein kjempekrise!

Uviktig detalj.

Live (7) kom gledesstrålende hjem fra skolen etter å ha vært på tur med småskolen:

- Dæ va kjempeartig å va i Veddalen....

(en liten kunstpause)

- ...eller kor enn dæ no va at vi va!

Push that luck.

Mens Erik lå nede for telling, kom søsteren med et hjertesukk på brorens vegne. Hun mente han måtte være verdens mest uheldige, med eksemplager, brannskade, svineinfluensa med mer.

Lillebroren var ikke like enig da han et par dager etter kunne kle av seg en splitter ny Man U-drakt, og krype ned i like nye Man U-sengeklær:

- Mamma, eg e nok verdens heldigste...

(sa han før han tittet forsiktig over dynekanten, og modererte seg litt)

- ...eller nei, ikkje heilt verdens heldigste...ikkje før eg får meg ein United-ball...

Nice try, kiddo.

Kaoskontroll.

Live (7) kommer styrtende inn på kjøkkenet og utbryter:

- Dæ e altså heilt umulig å finn nåkka som helst etter at vi ha rydda!!!

Sløv, men våken.

Mor og far nedi veien syntes så synd i Erik (5) som ble syk før helga, at de ville han skulle få bursdagsgaven sin et par dager på forskudd.

Guttungen ble som forventet veldig glad for Man U-sengeklærne, og det kom et lite glimt i de febersløve øynene da han kunne krype ned i logoen til favorittlaget. Men at han ikke var helt bortevekk avslørte han da han plutselig hvisket under dynekanten:

- Dæ her va lurt, førr no får ho mor og hain far tid til å kjøp ein gave tell...


Hjerte smerte.

Erik (5): - Mamma...eg kain ikkje flir, førr då får eg ondt i hjertet.

Han mente nok brystet, men det gjorde i hvert fall vondt i mammahjertet... ♥

Ønskekonserten.

Det blir stadig mer krevende å være forelder. Da jeg skulle legge Erik (5) i går, og slo til med en av vuggevisene mine - så kom det optimistisk fra minstemann:

- Kan du ikkje heller syng Orjaskabena..?!

Karantenebursdag.

I dag (klokka er over midnatt, så egentlig var det jo i går) har vi hatt en litt vemodig bursdag her i huset. Erik fylte FEM vakre år, men på grunn av svineinfluensaen ble feiringen ikke bare litt - men veldig amputert.

Siden han verken har energi eller matlyst til noe som helst feiring, måtte vi nøye oss med sjokoladekake og gaveåpning. Men mens han for et par dager siden sa "...så blei dæ ingen bursdag på meg i år...", så tror jeg at dagen likevel ikke ble så ille.

I dagens første pakker fikk han Nintendo DS, FIFA10 og Super Mario, noe som fikk timene til å fly selv om han ble sliten innimellom.

Men størst av alt var det da tante Siv, tante Mette og søskenbarn Henrik kom innom og overrakte en splitter ny Manchester United-drakt. Etter fem dager med sløvt blikk så strålte øynene hans lenge nok til at vi var flere som måtte tørke tårer fra våre...

superglad

Og når vi er blitt friske og karantenen er opphevet, så blir det et heidundrende selskap - med fotballtema.

Gratulerer med 5-årsdagen, mammas lille prins og store helt!

Enkelt.

Erik (4) lånte mobilen min for å se hva klokka var.

Erik: - Dein e 46 over to.

(jeg tittet på mobilen, og ser at klokka korrekt viser 14:46)

Lillefy: - Korsn visste du at fjorten va det samme som to?

Erik: - Enkelt. Tolv e tolv, og tretten e ett - og då bli fjorten to.

Herved er "klokke" lagt til på julegavelisten.

Svineinfluensa og sånt.

Så kom svineinfluensaen til heimen. Og selvfølgelig var Erik den "heldige".
Etter to dager hvor gutten ikke har klart å stå på beina, fikk vi begynt med Tamiflu i går kveld. Jeg forsto poenget med Tamiflu da jeg i morges våknet av å høre Erik hviske bak ryggen min:

- Mamma...egentlig e eg heilt fresk no...

Det var selvfølgelig en sannhet med modifikasjoner. Men uansett et signal om at gutten min er på vei til å bli seg selv igjen.

Lykke!

Sukk hjerte, men brist ikke.

For noen dager siden ble Live (7) plutselig veldig rød på håndbakene og håndleddene. Det var bestemoren som oppdaget det først etter at Live hadde klaget over vondt da hun kom hjem fra skolen. Mamma så at det lignet eksem, og ville smøre Live - noe hun takket pent nei. Hun skulle heller si det til meg når jeg kom hjem.

Jeg kom ikke hjem fra jobb før sent om kvelden, og først neste ettermiddag får jeg se hendene hennes. Og de så ille ut. Det var ingen tvil om at det var hissig atopisk eksem.

Jeg fikk helt vondt i magen, men med påtatt bekymringsløs stemme sier jeg at jeg skal hente kremen og så skal vi smøre. I og med at hun har sett broren bli smurt til alle døgnets tider, tenkte jeg at det var en enkel affære.

Men Live ble hysterisk. Hun gråt så sårt at jeg knapt kjente henne igjen. Og hun ville ikke smøre.

Jeg prøvde å roe henne, og understreket jo at dette gjør jo lillebror hele tiden - og at hun vet at det er det eneste som hjelper. Da kom det et desperat skrik fra den lille prinsessa mi:

- Eg vil ikkje va sånn som hain Erik!!!!

Etter hvert roet hun seg ned. Og jeg fikk smurt henne, noe motvillig.

Etterpå gikk jeg på badet og gråt egne tårer. For jenta mi som har sett broren gå gjennom et helvete til tider. Og som frykter det samme for seg selv.

Det gjør jeg også. Men mest av alt gråt jeg for alt hun har sett, og som har gått inn på henne. I det stille.

Jeg har to helter.


En liten gutt med sans for nyanser.

Erik (4): - Har du sendt hain pappa ei melding og sagt at du har henta meg i barnehagen?

Lillefy: - Jada.

Erik: - Ha du fått svar?

Lillefy: - Ja, hain skreiv "flott".

Erik: - Koffør dæ?

Lillefy: - Sikkert fordi hain veit at du blir kjempegla' når du blir henta tidlig.

Erik: - Eg blir jo ikkje kjempegla'....?

Lillefy: - Ikkje?

Erik: - Eg blir jo gla'....litt gla'...

Lillefy: - Ja, og dæ veit jo hain pappa, så derfor syntes hain dæ va flott.

Erik: - Eg blir jo litt meir enn litt gla'....ganske mye meir enn litt glad faktisk...

(...sa han, og fortsatte utredningen...)

Hard justis.

Live (7): - Kan du send meg ketsjupen?

(lillebroren ser på henne med et lett strengt blikk mens han langer over den røde flaska)

Erik (4): - Veit du egentlig ka du ska sei...du ska faktisk sei "kan du VA SÅ SNILL å send meg ketsjupen"...!

Høydepunktene står i kø.

Erik (4) og jeg sitter i gangen og kler av oss uteklærne etter en deilig tur i skogen - som etter hvert utviklet seg til å bli en god økt med rydding av kvister.

Erik: - Eg e sliten...

Lillefy: - Ja, e og. Sånn deilig sliten. Og tenk at klokka bærre e halv tolv - førr ein fin start på dagen vi har hatt!

(Erik ligger flatt ut på ryggen og venter på at jeg skal dra av ham dressen, men plutselig snur han seg rundt på magen, løfter hodet og stråler med hele ansiktet)

Erik: - Ja, og beire ska dein bli, førr snart blir dæ United-kamp!

Trøst i natten.

Erik (4) lå tett inntil meg i natt, og den intense kløen gjorde at vi begge nok sov litt dårlig. Det slo meg at trøsten gikk feil vei da han i 5-tiden i morges la merke til at jeg igjen våknet av kløingen, og hvisket inn i ryggen min:

- Dæ går bra, mamma....dæ går bra.


En første gang for alt.

Erik (4): - Mamma...i dag e første dagen eg har ondt i hodet. I heile mett liv...

Lurt trill rundt...

Live (7): - Mamma, e dæ stygt i si bananskall?

Lillefy: - Neida.

Live:- Eeeeeeeeeerik! Du e ein bananskalle!!!!!

Gode minner

Erik (4): - Mamma...huske du då United slo Tottenham 5-2?

(det var 25. april i år)

Lillefy: - Ja!

Erik: - Då låg United under med 2-0 til pause, og så scora de FEM mål i andre omgang.

Lillefy: - Ja, dæ va skikkelig bra.

Erik: - Då vart eg så gla, mamma...!

Avdramatisere.

Live (7) hadde fått låne kameraet mitt, men kom etter hvert trampende opp trappa - og ga tydelig uttrykk for at hun var misfornøyd med at lillebroren ikke ville stå i ro lenge nok til at hun fikk ham festet til minnekortet.

Live: - Dæ vart bærre sånn surr....

I neste øyeblikk kommer Erik (4) dansende opp trappa, med et lite behov for å avdramatisere hele situasjonen.

Erik: - Pytt, pytt...dæ går no vel bra!

litt av hvert 062

Varm velkomst.



Her om kvelden forsvant strømmen i flere timer, og da var det bare å fyre i ovnen og tenne tusen (te)lys. Etter et par timer kommer storesøsteren min og datteren hennes inn ytterdøra, og da hopper plutselig Erik (4) frem på gulvet foran dem og utbryter:

- Velkommen til vårt hus!

Det var ikke bare vedovnen som varmet tanta som kom på besøk.


valhaugen 018

Din dumme, dumme ku.

Jeg velger å sitere en reklame når jeg skal beskrive meg selv i kveld...

Hvordan kunne jeg være så forbannet dum at jeg tillot meg å tenke at eksemet til Erik hadde blitt bedre. At kanskje denne høsten og vinteren ville bli så mye bedre enn de foregående årene.

Stupid optimist.

Seriøs smelting.

Erik (4) kommer inn døra etter ei økt på fotballbanen som innebar flere omganger med hagl, og oppdager at pappaen har fyrt opp i vedovnen:

- Pappa? Tusen takk for at du har varma i ovn!


Nåja.

Erik (4) og Live (7) har fått et fat med minitoaster opp i loftsstua, og i et uoppmerksomt øyeblikk velter Erik hele fatet på gulvet. Han avvæpner en spontan negativ reaksjon fra mammaen med å utbryte:

- Akkurat som planlagt!

Ingen Fedon Lindberg akkurat...

Live (7) og Erik (4) sitter ved kjøkkenbordet og planlegger 5-årsdagen som nærmer seg.

Live: - Ska du ha pizzasnurrer?

Erik: - Nei, eg vil bærre ha kanelsnurrer.

(mammaen bryter inn og sier at vi må ha ett eller annet som ligner på mat, ikke bare søte saker)

Live: - Du kan jo ha pølse med brød!

(lillebroren ser forskrekket på henne)

Erik: - Dæ går ikkje an! Pølse med brød er ALTFØRR sunt førr ein bursdag!

Selvinnsikt.

Erik (4) går i kjøleskapet for å hente seg noe å drikke, og ender opp med et glass melk. I det han lukker døra, snur han seg mot meg og sier:

- ...førr vi kan ikkje drikk rødbrus, for da blir man hyper!

Helten.

Erik (4): - Sant mamma, United spælle på kvelden i dag?

(jeg hadde tenkt å holde Champions League kampen hemmelig, siden han sliter med å få sove dersom han vet at det er kamp)

Lillefy: - Kem har sagt dæ?

Erik: - Ein som begynne på D...

(pappaen har et fornavn som begynner på D, så synderen er identifisert)

Erik: ...førr hain pappa e næmlig EKSPERT på United-kampa!

Framtidsplaner.

Erik (4): - Mamma, eg ska bli syngekunstner.

Lillefy: - Jaha...ka e dæ førr nåkka?

Erik: - Dein beste å syng i heile verden. Dæ trur eg at eg blir, førr eg e jo ganske flenk!

Fra skogen til middagsbordet

Samtale mellom mor og sønn i bilen på vei hjem fra barnehagen:

Erik: - E hain pappa på jakt?

Lillefy: - Ja.

Erik: - Sant...sjøl om de går i lag på jakt, så går de kvar sin vei?

Lillefy: - Ja, dæ e sant. Men de har radio sånn at de kan snakk med kvarainner og fortell kor de e - og om de ser elg.

Erik: - Ja, og de kain si i fra om de ser litt av halvparten av ein elg....

(sier han og fortsetter etter en litt kort tenkepause)

Erik: ...nei, den e ikkje skjært opp...

Dramatikk.

Irriterende nok husker jeg ikke hva ungene lekte da Live (7) kom med denne meldingen til lillebroren (4). Jeg tror det var gjemsel, men uansett er den verdt å huske:

- No kan eg ikkje hjelp deg meir. Eg må redd meg sjøl!

Lista er lagt.

Jeg har vært hos kiropraktor for første gang, og forsto fort at dialogen vår kom til å gjøre like mye inntrykk som knekk-lydene...

Lillefy: - Skal jeg ta av meg buksen?

(kiropraktoren måler meg kjapt med blikket)

Kiro: - Det hadde sikkert vært artig, men jeg tror nok vi bør holde på et snev av anstendighet.


Hyggelig gjensyn.

Fireåringen sikret seg å bli møtt av en smilende mor da han åpnet ytterdøra og ropte inn i gangen:

- God dag, mamma!

Syvåringen var ikke noe dårligere da hun sekundet senere ropte:

- God dag, fru Andreassen!

Samhold.

En tidlig morgen våkner jeg av følgende samtale mellom bror (4) og søster (7) - som begge på en eller annen måte har havnet i dobbeltsenga i løpet av natta.

Erik: - Live...når har du tenkt å stå opp?

Live: - Eg veit ikkje... Når ska du stå opp?

Erik: - Eg veit ikkje...ska du stå opp klokka åtte?

Live: - Eg veit ikkje...

Erik: - Ska du stå opp klokka ni?

Live: - Eg veit ikkje.¨

Erik: - Eg skal stå opp når du står opp. E dæ greit?

Live: - Okei!



Og så sto de opp. Uten å se på klokka.

Uskyldig til det motsatte er bevist.

Storesøster (7) hadde forklaringen i orden da jeg klaget over at  hun og lillebroren (4) brukte for lang tid før de var klar for kveldsstellet:

- Dæ va hain Erik som begynt å tull, og så drog hain meg oppi dæ....eg veit egentlig ikkje ka som skjedde!


Merkeubevisst.

Jeg hadde vært i byen og kjøpt ei treningsbukse til Erik (4), og det var veldig tydelig at han var veldig fornøyd med den. Mye fordi det var ei slik bukse som han har sett mange av fotballguttene bruker.

Lillefy: - Ja, dæ e ei skikkelig fotballbukse. Dæ e faktisk Adidas!

Fireåringen blir helt i hundre når jeg sier det, slik at jeg virkelig får inntrykk av at det betyr noe. Men så...

Erik: - Og eg som ikkje veit ka dæ e eingång..!

Liten og klok.

Erik (4) ropte meg inn til andre smørerunde på fem minutter, og førte en liten samtale med meg mens jeg smurte tykt på med fuktighetskrem.

Erik: - Dæ blir no beire...

Lillefy: - Ja. Skynd deg å søv, så e du litt beire i mårra.

Erik: - Ja, dæ kjæm no beire daga....

Samarbeid.

I dag var jeg hjemme med en forkjølt Erik (4), og jeg fant ut at jeg skulle bygge opp noen av Lego-settene hans. Erik var ikke så gira i begynnelsen, men etter hvert som haugen av legeklosser begynte å ligne på byggverk - gikk entusiasmen i taket.

Noe jeg virkelig forsto da jeg rakte ham et par klosser og spurte om han ville sette dem på, og fikk denne superblide tilbakemeldingen:

- Ja, med glede!


Sånn er det bare.

På grunn av allergiene er det mye mat Erik (4) ikke kan spise, og det har ført til at han jevnt over er skeptisk til å prøve noe nytt. I dag erklærte han etter lang tids boikott at han hadde lyst på spaghetti, og da han fikk en veldig positiv reaksjon fra meg - så var han snar med å presisere at dette ikke nødvendigvis kom til å bli en vane:

- Dæ e sånn mamma at nån daga like eg spaghetti, mens andre daga like eg dæ ikkje. Dæ e no bærre sånn eg e...


Eldreforakt?

Live (6): - Maaaaaammaaaaaaa! Hain Erik sa pensjonist tell meg!!!

Min kraftkilde.

Jeg var på vei ned trappa for n'te gang med klær som skulle vaskes, og kjente at den uendelige rekken med huslige gjøremål begynte å tære både på kreftene og humøret.

I samme øyeblikk kommer Erik (4) styrtende ut av toalettet nede. I det øyeblikket han ser meg bremser han opp i et lite sekund, bukker elegant og sier muntert:

- God dag, frue!

Så enkelt kan man lade opp en utslitt mamma.

Valgflesk?

Lillefy: - Ka ska du ha til kveldsmat?

Live: - Brødskive med Jens Stoltenberg!

Spisskompetanse.

Garasjebygging er tydeligvis det kuleste i verden for fireårige gutter, og Erik benytter enhver mulighet til å være med i dugnadsgjengen. Heldigvis er pappaen og bestefaren flink til å la ham bidra, og han får stadig nye arbeidsoppgaver.

I dag kom han gledesstrålende inn for en kjapp drikkepause, og hadde følgende melding til mammaen:

- Veit du, eg e flenk til fire teng. Eg e flenk å kost, flenk å bær stein, flenk å fløtt på teng og....

(tenkepause)

- ....ja, og å pass på at alt e perfekt!






(Definisjon av perfekt: i vater)


Lading unødvendig.

Erik (4) er ferdig stelt for kvelden, og følges til sengs. To dager på fotballskole i stekende sol kjennes nok på den lille kroppen, men det er han tydeligvis ikke enig i.

Erik: - Eg må skynd meg tell sengs!

Lillefy: - Ja, dæ må du nok hvis du ska klar å fær på fotballskola ein dag tell.

Erik: - Njei...eg har faktisk meir energi igjen. Egentlig vart eg aldri fri for energi...

Hardkjør.

Etter først å ha vært fire timer på fotballskole i stekende sol, så stakk Erik (4) ut en tur på fotballbanen hjemme i bygda utpå ettermiddagen.

Klokka halv åtte kom han inn ytterdøra, slet seg opp trappa, ramlet ned i sofaen og utbrøt:

- Mamma...ser du at eg e heilt utsleten...?!

Voksenord.

Ungene sitter på kjøkkengulvet og leker med duplo. Etter en stund kom Live fnisende bort til meg, med en duplo-sjørøver i hånden.

Live (6): - Sjå mamma. Dein brune prikken dar...dæ e ein pupp, sant?!

Jeg bekreftet jo det, og hun spratt lattermild tilbake til lillebroren for å dele oppdagelsen. Ut fra hans veslevoksne reaksjon er jeg litt usikker på om det var utformingen eller oppdagelsen han reagerte på...

Erik (4): - Imponerende!

God plan.

smre

Varmen gjør at nettene er litt slitsomme for Erik (4), men i går natt fant han løsningen mens han satt og smurte inn magen:

- No ska eg smør så mye at eksemet blir heilt borte, og så ska eg aldri, aldri klø meir...

Kunsten å målbinde mor.

I helga begynte vi å bygge garasje, og med flere dyktige mannfolk i sving ute i tomta - så kunne jeg konsentrere meg om å sørge for mat og drikke når det var nødvendig - samt holde litt styr på ungene.

Lørdag tok jeg med meg ungene og dro i bursdagsselskap til Lives gudfar, men etter et par timer var det på tide å komme seg hjem igjen for å se til dugnadsfolket. Live hadde spurt i et par dager om å få besøke ei venninne, og jeg hadde hatt flere gode unnskyldninger for hvorfor det ikke lot seg gjøre. Det samme hadde jeg nå.

Lillefy: - Du veit jo dæ Live, at no jobbe de med garasjen, og då e dæ litt styr.

Live: - Eg veit jo dæ. Men koffør blande dåkker meg opp i dæ?!





Djevelsk godt spørsmål.


Stilmix.

Jeg har tidligere innrømmet min forkjærlighet for danseprogrammer, og det hender jo at ungene ender opp med å se en og annen reprise av "So you think you can dance". Dagen etter at Erik (4) hadde fått med seg deler av et slikt program, gjorde han plutselig noen voldsomme - men tydeligvis koreograferte - dansebevegelser midt på stuegulvet.

Da han møtte mitt overraskede blikk etterpå, parerte han det kjapt:

- Dæ hær e Rolling Stones cowboydansen min!

Flinkis.

Erik (4) syntes visst han fikk vel mye skryt her om dagen, for etter at han hadde stelt seg selv for kvelden kom det plutselig:

- Eg trur eg begynn å bli flinkast i alt!

Omsorgsfull.

I tillegg til å være fotballproff, superhelt og racerbilkjører, er Erik (4) også en omsorgsfull pappa under rollelek med bamsen:

- Sånn...litt meir pledd takk. Go'natt lille venn, søv godt!

Oppfølger til "Gutta vinner..."

Nå i kveld spurte jeg Erik hvor han hadde fått den "Jeg vinner, du taper, jeg vinner, du taper" fra. Da fikk jeg følgende svar fra fireåringen, noe som fikk meg til å sprute ut i latter:

- Eg veit ikkje....kanskje eg fant dæ på internett!

Teamwork.

Erik får besøk av en nabogutt, og drar ham øyeblikkelig med inn på rommet for å leke med biler. Etter en stund kommer de ned trappa og inn på kjøkkenet til meg.

Erik: - Ka e klokka?

Lillefy: - Dein e ti over sju.

Erik: - Då e dæ jo kveld, sant? Og når dæ e kvell så får vi ikkje spæll playstation, sant?

Jeg ser nok litt overrasket ut, siden det tross alt er om kvelden han bruker mase mest om å få spille. Men så forsto jeg plottet, og ga han det svaret han ønsket.

Lillefy: - Nei, dæ e sant. No ska vi uansett snart ta kveld her i huset, så bærre lek videre med bilan dåkker.

Erik: - Dæ va hain som ville at vi skulle spæll...

Hadde han kunnet blunke, så ville han gjort det. Før han gledesstrålende løp opp trappa for å leke videre med bilene.

Gutta vinner...

Det var like før leggetid, og Erik var tørst. Intet problem sa jeg, du henter deg bare vann på vannflaska di.

Han tar flaska med seg på badet, før han bråsnur og forsvinner ned trappa til hovedetasjen. Etter noen få minutter kommer han opp igjen, med flaska full av saft.

Han møter det spørrende blikket mitt med en forsikring om at det var pappaen som hadde fikset det, før han i neste øyeblikk bare sprudler over av godt humør, tar noen avanserte dansetrinn og peker vekselvis på ham selv og meg mens han synger:

- Jeg vinner, du taper, jeg vinner, du taper, jeg vinner, du taper...




Jada. Go papsen.

Min dag i dag.

b1

Det skal mye til for å slå en slik start på dagen... :-)

Poengtert.

Hørt fra fireåringen i baksetet på vei hjem fra ferie:

- Pappa? Er dette et kappløp?

Frp.

Vi snakker ikke politikk med ungene, men til min store forskrekkelse merket jeg en liten Frp-tendens da jeg hørte Erik si til søsteren under lek med politi-lego:

- Nei, tyven kjøre vi bærre te Sverige og så kaste vi hain i søpla.

Trusler.

Erik (4) var nybadet, og ville tydeligvis ha fortgang i påkledningen siden han ga faren klar beskjed:

- Kle på meg trusa, ellers får du svi!

Imponerende.

På vei nordover til Harstad hadde vi bestemt oss for å overnatte på turen, men vi hadde ikke booket oss inn noe sted. Første stedet vi vurderte var Fauske, men der var hotellet fullt. Mens vi snakker om Fauske, så bryter minstemann (4) inn i samtalen.

Erik: - Sist vi va på Fauske, så va dæ kamp.

Mannen min og jeg ser spørrende på hverandre, før vi etter hvert kommer på at da vi kjørte nordover til 17. mai, så gikk mannen min ned i baren for å se kamp mens jeg la ungene. Dog uten stor suksess, for Erik klarte ikke sove før han fikk vite resultatet i kampen.

Pappaen: - Ja, dæ stæmme. Huske du kem som spilte?

Erik: - Ja, dæ va United mot Wigan.

Mannen min og jeg ser på hverandre igjen, med hevede øyebryn.

Pappaen: - Huske du resultatet?

Erik: - Jepp. 2-1 te United.

De overraskede blikkene våre møtes igjen.

Pappaen: - Kem scora først?

Erik: - Wigan.

Pappaen: - Dæ stæmme. Kem scora for United?

Erik: - Først hain Carrick og så hain Tevez.

Øyebrynene våre skyter i været, før Erik prøver å roe ned at foreldrene er dypt imponert.

Erik: - Lætt....!


Ord.

Live (6) og Erik (4) trøbler med noe Lego, og det er tydelig at minstemann har hintet frempå om at de trenger assistanse fra pappaen. Jeg hører ikke første del av samtalen, men får med meg følgende:

Live: - Erik, du veit jo dæ....dæ e ingen som e PERFEKT!

Erik: - Eg sa ikkje perfekt! Eg sa at hain va ein EKSPERT!!!!

Ferielykke.

ya1

Hverdagsglede er...

...når Erik (4) spør meg om jeg vil ha en gave, og når jeg svarer ja, gjerne - så får jeg en spontan, deilig klem! :-)

Ansvarsfraskrivelse.

Erik spilte fotballspill på Playstation, og hva som skjedde og hvorfor det ble sånn vet ikke jeg - men plutselig flyr spillekontrollen bortover stuegulvet. I det øyeblikket Erik plukker den opp av gulvet igjen, så møter han det lett overraskede og tildels strenge blikket mitt, og uttaler spontant:

- Dæ va ikkje meg. Dæ va hjernen!

Mamma MacGyver.

I ettermiddag var vi på ei øy rett utenfor bygda, hvor vi grillet og ungene badet. Etter hvert dro Erik (4) og jeg ut på en liten ekspedisjon.

Erik: - Ka e klokka?

Lillefy: - Eg veit ikkje, eg har ikkje klokke på meg.

Erik: - Du kain jo bærre sjå på sola!







Yeah, right.


Knallhard justis.

Hørt under legging i kveld:

Lillefy: - Kor e bamsen din?

Erik (4): - Dein har fått rødt kort. Hain e utvist!

Tjukk, men god!

Jeg skulle inn til Erik (4) for å si god natt, da jeg hørte ham mumle et eller annet som inkluderte ordet "tjukk". Med et smil om munnen spurte jeg ham om han mente JEG var tjukk, noe han med glitrende øyne nikket bekreftende til.

Da jeg satte opp et noe sjokkert uttrykk, syntes han visst det var på sin plass å snu dette til noe positivt...

Erik: - Du e jo min tjukke kosebamse!

På kollisjonskurs.

Det var sengetid, og mens pappaen hadde slått seg ned i storesøsters seng, lå jeg sammen med lillebror. Bare for å erte min kjære, så spilte jeg av "Fairytale" med mobilen - noe som ga antydning til kramper i nabosenga.

Men, etter at smilene og latteren hadde roet seg hos alle fire, og låten spilte videre - så oppdaget jeg at anti-Rybak-duden lå og trampet takten med høyre fot. Dette kunne jeg jo ikke la gå upåaktet hen, men han nektet selvfølgelig i blod på at det ikke var snakk om digging.

Da kom det plutselig fra Erik (4):

- Dæ e nok bare foten som prøve å si nåkka te hauet!

Munnvask med grønnsåpe neste.

Jeg har en fireåring som fortsatt er mottakelig for oppdragelse, og som sier unnskyld etter et rap eller et ukontrollert "herregud". Stygge eller ubehøvlede ord blir forsøkt skrellet vekk, og til nå har det fungert rimelig bra.

En kveld jeg sto ved kjøkkenbenken mens han satt ved bordet og spiste kveldsmat, laget han plutselig en veldig merkelig lyd som jeg stusset over. Jeg spurte derfor hva det var, men angret like fort på at jeg i det hele tatt tok meg bryet med å spørre...

Erik: - Dæ va eg som skaut deg i ræva med ein laser.

Gjemsel for dummies.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og nyter frokosten, mens Erik er veldig tydelig på at vi leker gjemsel. Det vil si at han gjemmer seg, og jeg finner ham IKKE - noe som er like festlig hver gang.

Han ligger gjemt omlag 20 cm fra beina mine, men er likevel hellig overbevist om at jeg ikke vet hvor han er. Etter hvert rusler jeg bort til kjøleskapet for å hente meg noe å drikke.

(da kommer det en stemme preget av undring fra bak kjøkkenbordet)

Erik: - Så du etter meg i kjøleskapet?

Lillefy: - Ja.

Erik: - Fant du meg???!


Ironi eller..?

Erik: - Når ho Live e 10 år, så e eg 8, sant mamma?

Lillefy: - Jepp...og eg 40! Då e eg jo blitt ei gammel kjærring....

(minstemann ser på meg med skrekk i blikket)

Lillefy: - Neida, eg ska prøv å hold meg ung og spræk!

Erik: - Sånn som du e no?






Jeg grubler enda på om det var ironi eller et kompliment. Jeg tror mest på det siste!

Pedagogen.

Under middagen fikk ungene innvilget Farris til maten, og da så Erik (4) muligheten for å få oppgradert drikken til Sprite - noe jeg sa kontant nei til.

Erik: - Jammen, mamma...dæ e jo bærre vatn dæ og!

Lillefy: - Nei, i Sprite e dæ sukker, dæ e dæ ikkje i Farris.

Erik: - Jooooooo, sjå bærre her...

(sier han og rister på glasset med Farris slik at kullsyra vekkes til live)

Erik: - Ser du...dæ hær e sukker!

(storesøsteren kommer inn i samtalen)

Live: - Men ka skjer med boblan no, etter ei stund?

(jeg tror hun spør meg, og svarer)

Lillefy: - Dæ e bærre luft, så de blir borte.

(6-åringen ser på meg med oppgitt og oppsperret blikk)

Live: - No sett eg jo liksom her og prøve å få hain Erik te å forstå nåkka....!

Ordforråd

Dette er ord som Live (6) bruker med den største selvfølgelighet:

- nerd
- design
- date






Det er helt vilt...! Slik går det når jentungen bytter ut barne-TV med Hannah Montana...

Engasjement.

...om Live blir en demonstrant, så blir hun i det minste en søt en! :-)

demo

I rekken av magiske ord...

"Kjærlighet" er vanskelig å skrive for en 6-åring, men jeg synes Live har gjort en magisk tolkning:

sjelighet

Sjel-ihet.

Happeninger i kø.

Lillefy: - Veit du ka, Erik? På onsdag kjæm dæ ein fotograf te barnehagen førr å ta et fint bilde av deg.

Erik: - Ja, og så ska Manchester United spæll mot Barcelona i finalen!







Blir litt stolt ja! :-)

Selvmedisinering.

Erik (4) sto opp av senga for fjerde gang for å bli smurt. Bare i løpet av den siste halvtimen hadde ankelen gått fra å være helt fin, til å bli et ildrødt sår. Mens jeg smører et nytt, tykt lag med fuktighetskrem kommer det fra minsten:

- Mamma, du veit koffør dæ klør så mye i dag? Dæ e fordi dæ e så mye pollen ute. Eg trur vi må ta medisin tre ganga om dagen i fra no av...

Lille Mr. Ta hensyn

Jeg har lagt Erik (4), og hører at han ligger og rasper av seg hud et eller annet sted på kroppen. Litt senere ble det bandasjer på begge armene, men før vi kom så langt fikk jeg følgende svar fra Erik på mitt spørsmål om jeg skulle smøre litt mer:

- Ja, hvis du har lyst så...

Gavmildhet er en dyd.

Erik (4) snakker til pappaen sin:

- Vil du ha sprite te meg? Ikkje? Okei...men bærre sei i fra hvis du vil ha, okei?

Kompliment til tusen.

Live (6) sitter på senga og ser på at jeg kler på meg 17. mai-kjolen:

- Du blir heile tia fin, mamma. Til og med når du e naken.







Det er særdeles gledelig at det er noen som ikke lar seg påvirke av nåtidens kroppsidealer...

Lille Mr. kontroll

17. mai klokka 07:35 blir jeg vekket av Erik (4) som har følgende beskjed til sin stuptrøtte mor:

- Eg treng medisin og fluortablett. Så blir vi ferdig med dæ!


Just ja.

Erik (4) tilkaller hjelp fra dosetet:

- Mamma, kom og tørk...ellers så får du melkebart!

Trusselkongen.

Erik (4): - Kjæm du og ligg ilag med meg, så tulle eg ikkje. Hvis du ikkje gjær dæ, så tulle eg! Førstår du dæ, mamma?!





Godt forsøk.

Jenta mi...

Onsdag morgen var helt forferdelig. Live (6) var febersyk på andre dagen, og måtte godta at hun måtte tilbringe første halvdel av dagen hos bestemor i nabohuset. Med krise både i kommunen og avisa, så var både mammaen og pappaen bundet på både hender og føtter - noe som er en helt forferdelig situasjon for alle.

Jeg lovte Live at jeg skulle jobbe fortere enn jeg hadde gjort noen gang før, og komme hjem med ett-ferja. Hjertet mitt både bristet og svulmet da hun  med tårevåte og feberblanke øyne så på meg og sa:

- Eg vil bærre va i lag med deg, mamma....

(og så klarner blikket i noen sekunder før hun sier)

- ...så fin du va i dag.


Konkurranse eller ei.

Da ungene sto opp i morges, så hadde de hver sin skvett igjen på noen brusflasker fra kvelden før.

Live: - Eg har no meir enn deg, Erik!

Erik: - Ja ja....dæ e no ikkje dæ som e meininga. Dæ e bærre om å gjær å ha dæ artig...

Erik: - .....bærre ikkje på fotball'n då, førr dar e dæ om å gjær å vinn!

Realitetssjekk.

Erik (4) har en stor helt i nabohuset; søskenbarnet Henrik som snart fyller 17 år. I tillegg til å være en fabelaktig fotballspiller, så er han ekstremt tålmodig med fireåringen - og blir naturlig nok belønnet med en klegg som gjerne vil være sammen med ham døgnet rundt.

I går hadde de vært sammen i flere timer allerde da Erik ble beordret hjem for å spise middag. Det var såvidt han tok seg tid til et par tygger, før han erklærte at han skulle til Henrik igjen. Da sa jeg stopp, noe som selvfølgelig satte i gang en hylekonsert av dimensjoner - for i følge sinnataggen hadde Henrik sagt at han kunne komme tilbake igjen når han var ferdig med middagen.

Før jeg rakk å si noe mer, overtok storesøsteren (6) showet:

- Du må jo skjønn dæ, Erik....at hain Henrik vil ha privatliv og sånt! Når hain si ja til at du kain kom, så e dæ ikkje sekkert at dæ e førr at hain vil dæ...hain si kanskje ja bærre førr at du ska bli glad!

Full kontroll.

Erik (4): - Veit du kem som scora i går mamma? Dæ va hain Ronaldo, hain Rooney, og så hain Ronaldo, og så hain Rooney IGJEN, og så hain Berbatov!

En helt vanlig dag...

Fireåringen sitter i baksetet på vei hjem fra barnehagen.

Erik: - Mamma?! Veit du at United spelte kamp i går?

Lillefy: - Ja, eg såg kampen.

Erik: - De vant, veit du dæ? Veit du kem som skåra? Dæ va hain Rooney og hain Carrick.

Lillefy: .- Joda, eg fækk med meg dæ. Dæ va veldi bra!

Erik: - Ja, førr no lede United med tre poeng over Liverpool.

Lillefy: - Dæ stemme.

Erik: - Og hvis de vinn mot Tottenham, så lede de med seks poeng når de har spælt like mange kampa som Liverpool.

Lillefy: - Joda...

Erik: - Men hvis Everton vinn sin kamp, så kan de gå forbi Aston Villa. Førr de e jo bære ett poeng bak, sant...?!

Lillefy; - Eh....

Hverdagens overraskelser.

Erik (4) kommer ned på kjøkkenet og ser på meg med store øyne og forteller følgende dramatiske historie:

- Du veit mamma, at ho Live ikkje like Sprite?! Og no drakk ho dæ likevel! Eg dæ rart eg e overgjett?!

(overgjett = en kombinasjon av overrasket og oppgitt)

Hverdagsglitter.

Stort sett forsøker vi å ligge litt sammen med ungene hver kveld. Det trenger ikke være mer enn et par minutter på hver, men nok til at man får delt en klem eller ti - og får med seg gode ord som disse som Live (6) ga meg i kveld:

- Du e ein go'bit!


Kommentator-syken.

Fotballkommentatorene på Canal+ bør ta til seg at til og med en fireåring synes det blir litt overkill innimellom. Under dagens oppgjør mellom Sunderland og Manchester United løper Erik (4) bort til faren:

- Pappa, e ikkje du lei av at hain sei EKSTREMT heile tia?!


Glam-faktor.

Erik (4) kledde på seg solbrillene, og slo fornøyd fast:

- No blir eg stjerne!

Sin mors datter.

Det er ikke bare av utseende at Live (6) begynner å ligne meg mer og mer. I dag sendte hun følgende beskjed etter lillebroren da han stakk ut verandadøra:

- Du Mister! Du fær ingen stan i sokkelæstan!

Min sønn!

Høflighet er en egenskap som ligger mitt hjerte nærme, og derfor ble jeg rørt til tårer da Erik (4) på butikken i dag skulle kjempe seg gjennom en lang kø av både voksne og barn for å nå frem til meg - og etter hvert som han nådde nye som skulle passeres sa:

- Unnskyld......unnskyld meg.....unnskyld....





Helt nydelig var det! :-)


Taktisk genistrek.

Erik (4) visste nøyaktig hva han gjorde da han i kveld sto i soveromsdøra og møtte blikket til mammaen som satt i sofaen i loftsstua:

- Kjæm du og ligg i lag med meg, søtnos..?

Idyllen som brast...

Under morgenstellet ser husbonden et rådyr utenfor baderomsvinduet, og tilkaller seg oppmerksomheten fra Live (6) som allerede er stått opp. Både hun og mammaen tar oppstilling ved vinduet, og lar seg sjarmere av rådyret som tydelig nyter utsikten fra tomta.

Vi prøver å få liv i lillebroren også, og etter en liten stund kommer Erik (4) - sittende på armen til faren. Han klarer så vidt å åpne øynene, men etter hvert klarer han å få et klart blikk rettet mot rådyret. Og da kommer det kontant, med morgengrugg i stemmen:

- Pappa...du må skyt dein!

Prioritering.

Erik (4) kom gledesstrålende hjem fra barnehagen med en bursdagsinvitasjon, og lurte på når selskapet skulle være.

Lillefy: - Bursdagen e på lørdag ifra tolv til to.

(Erik får en litt bekymret mine)

Erik: - Ja ja, eg får no va dar litt...

Lillefy: - Litt? Koffør ska du ikkje va dar heile tia?

Erik: - Du skjønne....Manchester United har jo kamp når dæ e lørdag...

Kulturkræsj.

Erik (4) og nabogutten Glenn (8) leker med noen actionfigurer og en drøss med biler. Live (6) har veldig lyst til å være med, men bommer katastrofalt med taktikken når hun kommer seilende inn på rommet:

- Hær har eg ei jenta og ein gutt, og de e kjæresta, og ho sei: "kjæm du beibi?"...

Blikkene til guttene fortalte meg at hun like godt kunne snakket på latin.


Nok nå.

Etter tre runder med tørkepapiret på en snørrete nese, så sa Erik (4) stopp:

- No e dæ nok. Eg har ikkje meir naseblås...

- ...eg har rett og slett ikkje meir krefter!


Ikke lett å vite.

Erik (4) fikk først magesjau, og så kom det feber og hoste. En ettermiddag da jeg spurte ham om hvordan formen var, så fikk jeg følgende oppgitte svar:

- Eg veit ikkje ka som skjer med dein hær lille kroppen...

Fordeling av skyld.

Erik (4) spiller fotball på kjøkkenet, og plutselig farer ballen opp på kjøkkenbenken - og ei tom brusflaske smeller i parketten. Fotballspilleren får akutt panikk i blikket, fordi han vet at ballen må holdes nede på gulvet - men plutselig er det som om tankerekka snus på sekundet.

Erik: - Dein her flaska burde kanskje ikke stått dar på benken? Kem av dåkker e dæ som har glømt å bær dein inn på vaskerommet, kanskje?!

Miljø.

Kontoret mitt blir litt penere for hver gang Live (6) har vært på besøk.

tegning


Moden for utskiftning.

Erik (4) var ikke veldig fornøyd med mammaens evne til å følge med i historien han fortalte:

- Eg tur du må få deg nye øra!


Arv og sånt.

En syk Erik (4) ligger på armen min på sofaen etter middag. Han gransker meg nøye.

Erik: - Mamma, har du svarte øya?

Lillefy: - Nei, eg har blå.

Erik: - Ka har eg?

Lillefy: - Du har nydelige, brune øya. Med litt grønt i. Akkurat som hain pappa.

Erik: - Og ho Live har blå. Guttan har brune og jentan har blå.

Lillefy: - Ja, du og hain pappa har fått øyan etter ho bestemor.

(han får et grublete uttrykk over de brune øynene)

Erik: - Men ka hadde vi før då..?

Stakkars gutten min...han så for seg en fysisk overrekkelse...!


Om å lytte.

Lillefy: - Erik, vart du mett?

Erik: - JA! Eg sa jo dæ i stad. Du må lær deg å hør beire etter!





Right back at.....me! :-)


Kvalitetsbrist.

Erik (4) sier med klagende stemme:

- Dæ e nån prompa som e skikkelig dårlig! De har ikkje like god lyd....de e lat!

Bestikkelser og annet.

Mor sjøl har veldig lyst til å få med seg femmila i VM, og har derfor bestukket ungene med følgende deal: For hvert puslespill de gjør ferdig, tjener de to kroner. Dette skal være et samarbeidsprosjekt, så det er utviktig hvem som legger flest - sluttsummen deles på to.

Jeg sitter just nu på kjøkkenet og følger med på NRK på pcen, og får med meg følgende samhandling mellom ungene:

Erik: - Kan du hjelp meg?

Live: - Ja, litt så....

(hun hjelper minstemann litt på vei i et puslespill med 200 brikker)

Live: - No går eg tilbake til mett eget...e dæ greit?

Erik: - Ja vel....sjæf!

Live: - E eg sjæf? Ja, dæ kain eg godt va!

Live: - Og eg kain hjelp deg meir etterpå.... (fortsetter på bokmål)....det er meg en ære å hjelpe deg!

Herlig ord!

Her i huset er far og datter utpregede A-mennesker, mens mor sjøl og minstemann med all tydelighet har havnet på B-siden.

Det gledet en B-mor å høre minstemann stille følgende spørsmål da han hørte søsteren allerede hadde tatt plass ved tven da han våknet i halv åtte-tiden:

- Mamma? Koffør e ho Live STÅOPPGÆRN?


Datanerd OG fotballnerd.

Erik (4): - Mamma....sant hain Berbatov må ikke spæll på nåkka anna lag enn Manchester United..?!

Praktiske utfordringer.

Erik har vært veldig sår rundt munnen hele vinteren, og det strekker seg fra rosa hud til dype revner. Den siste uka har det vært nærmest krater innover i leppene, og at det gjør vondt fikk jeg bekreftet her om dagen...

Erik: - Mamma, kan du kom og smør meg rundt munn? Eg klar ikkje gap over maten...

hits