Lillefy

Etter at jeg hadde hentet Erik (5) i barnehagen, skulle vi ut for å måke snø. For å holde den verste sulten unna, hentet jeg en bolle til poden - som tydeligvis lot seg overraske over et vellykket bakverk.

Erik: - Oi, den va skikkelig go'!  Ha DU baka dein?!

Lillefy: - Ja, klart eg har.

Erik: - E du sekker?!

Min niese Martine (9) har flere ganger blitt fortalt om da hun fikk pustestopp da hun bare var noen dager gammel. Det var RS-viruset som hadde slått til, og etter å ha blitt sendt til Bodø med helikopter måtte hun tilbringe noen lange dager i isolat.

Det var tøffe dager, og langt mellom smilene mens det sto på. Men her om dagen måtte jeg le da Martine ser på meg med alvorlige øyne, og sier med overbevisende stemme:

- Sant tante, at ein gang vart eg kvælt....veldig alvorlig kvælt faktisk!

Live (7) hadde besøk av søskenbarnet Martine, og etter hvert kom også venninnen Viktoria. Det jeg ikke visste var at Martine hadde gjemt seg, og skulle overraske Viktoria.

Så da Live og Viktoria kom opp trappa, så spurte jeg hvor Martine var blitt av.

Da sperret Live opp øynene, signaliserte til meg at jeg ikke skulle si mer - før hun snudde seg mot Viktoria og leverte følgende forklaring:

- Du skjønner, vi har en liten familietradisjon her i huset om hele tiden å spørre hvor Martine er!

At små menn lærer av store menn fikk jeg nok et konkret bevis på da juletreet skulle tas ned.

Etter å ha deltatt til dels ivrig da selve pynten skulle plukkes av, forsvant ungene tilbake til Super Mario da englehåret skulle fjernes fra greinene (ja, jeg er på grensen til rar som tar vare på det glitteret fra år til år...).

Da jeg klaget min nød over at jeg ble stående alene igjen med den verste jobben, kom det innsmigrende fra min femårige sønn:

- Ja, men du e jo så go til dein jobben!




Den "unnskyldningen" har jeg gjennom et femten år lang samliv hørt noen ganger før.

Jeg ba Erik (5) og Live (7) om å hjelpe meg med å plukke pynt av juletreet, men fikk klar melding om at de var særdeles opptatt - med et dataspill.

Da jeg - i muntert tonefall - understreket at det faktisk bare var et spill, og at både spillet og dataen fortsatt ville være der fem minutter senere - fikk jeg følgende korreks fra syvåringen:

- Ja, dæ e bærre et spill, men faktisk et spill som betyr ganske mye for oss!

Før ungene ble født broderte jeg en julekalender, og det er like stor stas å ta den fram hvert eneste år.

For at kalenderen skal overleve mange år på veggen hos oss, så henger jeg bare opp noen få pakker i slengen. Resten oppbevarer jeg i en keramikkskål på spisebordet, slik at ungene får følelsen av hvor mange pakker det er totalt.

I år har jeg derimot bare pakket inn halvparten før adventen, og så har jeg tatt resten etter hvert. Ungene har hver sin farge på papiret slik at det er lett å skille pakkene, og her om dagen tok de et dypdykk i skåla med pakker.

Etter et kjapt overblikk konstaterte Live at det var flere blå enn røde pakker som lå der, og reagerte spontant:

- Eg har mye mindre pakka enn hain Erik. Dæ må va svindel!

Erik (5) så seg visst lei av de gjentatte beskjedene fra storesøsteren under lek:

- Ka dæ e...trur du eg har dårlig hørsel eller?!

Vi kjørte forbi et hus hvor flaggstangen i anledning adventen var pyntet med fargerike og blinkende lys fra topp til bunn.

Mamma: - Eg har og lyst på ei flaggstang utenfor huset. Ikkje førr å heng lys i, men førr å ha flagg i.

Erik (5): - Du treng jo ikkje si at dæ e førr å ha flagg i. Dæ heite jo FLAGGstang!

Den satt!

Følgende samtale foregikk mellom far og sønn (5) i bilen her om dagen....

Erik: - Pappa?! Hvis United har nok penga og har lyst på en ny spællar, så håpe eg at de kjøpe hain Walcott.

Pappaen: - Koffør dæ?

Erik: - Førr hain e dein raskaste spællarn.

(en anelse stolthet kan høres i pappaens stemme)

Pappaen: - Dæ stemme. Hain e dein raskaste av alle.

(minstemann føler for å presisere pappaens uttalelse)

Erik: - Hain e raskast i Premier League ja. Men vi veit jo ikkje om hain e dein raskaste av alle i ALLE serian i heile verden...!

Bjørn Eidsvåg-låta "Mysteriet Deg" strømmet ut av høytaleren på radioen, og mammaen var absolutt fornøyd med låtvalget. Femåringen var dog ikke like begeistret:'

- Førr ein rar sang, mamma! De syng jo bære "elsker deg, elsker deg, elsker deg, elsker deg"......!

Det spørs om ikke Erik følger pappaen inn i rockens verden.

I dag våknet vi til et hvitt lag på bakken. Ikke noe mer enn et lett dryss, men for en 5-åring og en 7-åring er jo det som å våkne til et helt nytt liv.

At det er lenge siden sist snøperiode var tydelig da minstemann plutselig rev opp ytterdøra og ropte til mammaen på kjøkkenet:

- Mammmmmma!!! Kain vi få kjelk med snøscootern?!

(les: ake i bakken)

Mor og far nedi veien syntes så synd i Erik (5) som ble syk før helga, at de ville han skulle få bursdagsgaven sin et par dager på forskudd.

Guttungen ble som forventet veldig glad for Man U-sengeklærne, og det kom et lite glimt i de febersløve øynene da han kunne krype ned i logoen til favorittlaget. Men at han ikke var helt bortevekk avslørte han da han plutselig hvisket under dynekanten:

- Dæ her va lurt, førr no får ho mor og hain far tid til å kjøp ein gave tell...

For noen dager siden ble Live (7) plutselig veldig rød på håndbakene og håndleddene. Det var bestemoren som oppdaget det først etter at Live hadde klaget over vondt da hun kom hjem fra skolen. Mamma så at det lignet eksem, og ville smøre Live - noe hun takket pent nei. Hun skulle heller si det til meg når jeg kom hjem.

Jeg kom ikke hjem fra jobb før sent om kvelden, og først neste ettermiddag får jeg se hendene hennes. Og de så ille ut. Det var ingen tvil om at det var hissig atopisk eksem.

Jeg fikk helt vondt i magen, men med påtatt bekymringsløs stemme sier jeg at jeg skal hente kremen og så skal vi smøre. I og med at hun har sett broren bli smurt til alle døgnets tider, tenkte jeg at det var en enkel affære.

Men Live ble hysterisk. Hun gråt så sårt at jeg knapt kjente henne igjen. Og hun ville ikke smøre.

Jeg prøvde å roe henne, og understreket jo at dette gjør jo lillebror hele tiden - og at hun vet at det er det eneste som hjelper. Da kom det et desperat skrik fra den lille prinsessa mi:

- Eg vil ikkje va sånn som hain Erik!!!!

Etter hvert roet hun seg ned. Og jeg fikk smurt henne, noe motvillig.

Etterpå gikk jeg på badet og gråt egne tårer. For jenta mi som har sett broren gå gjennom et helvete til tider. Og som frykter det samme for seg selv.

Det gjør jeg også. Men mest av alt gråt jeg for alt hun har sett, og som har gått inn på henne. I det stille.

Jeg har to helter.

Erik (4) lå tett inntil meg i natt, og den intense kløen gjorde at vi begge nok sov litt dårlig. Det slo meg at trøsten gikk feil vei da han i 5-tiden i morges la merke til at jeg igjen våknet av kløingen, og hvisket inn i ryggen min:

- Dæ går bra, mamma....dæ går bra.

Erik (4) kommer inn døra etter ei økt på fotballbanen som innebar flere omganger med hagl, og oppdager at pappaen har fyrt opp i vedovnen:

- Pappa? Tusen takk for at du har varma i ovn!

Jeg har vært hos kiropraktor for første gang, og forsto fort at dialogen vår kom til å gjøre like mye inntrykk som knekk-lydene...

Lillefy: - Skal jeg ta av meg buksen?

(kiropraktoren måler meg kjapt med blikket)

Kiro: - Det hadde sikkert vært artig, men jeg tror nok vi bør holde på et snev av anstendighet.

Storesøster (7) hadde forklaringen i orden da jeg klaget over at  hun og lillebroren (4) brukte for lang tid før de var klar for kveldsstellet:

- Dæ va hain Erik som begynt å tull, og så drog hain meg oppi dæ....eg veit egentlig ikkje ka som skjedde!

I dag var jeg hjemme med en forkjølt Erik (4), og jeg fant ut at jeg skulle bygge opp noen av Lego-settene hans. Erik var ikke så gira i begynnelsen, men etter hvert som haugen av legeklosser begynte å ligne på byggverk - gikk entusiasmen i taket.

Noe jeg virkelig forsto da jeg rakte ham et par klosser og spurte om han ville sette dem på, og fikk denne superblide tilbakemeldingen:

- Ja, med glede!

På grunn av allergiene er det mye mat Erik (4) ikke kan spise, og det har ført til at han jevnt over er skeptisk til å prøve noe nytt. I dag erklærte han etter lang tids boikott at han hadde lyst på spaghetti, og da han fikk en veldig positiv reaksjon fra meg - så var han snar med å presisere at dette ikke nødvendigvis kom til å bli en vane:

- Dæ e sånn mamma at nån daga like eg spaghetti, mens andre daga like eg dæ ikkje. Dæ e no bærre sånn eg e...

Garasjebygging er tydeligvis det kuleste i verden for fireårige gutter, og Erik benytter enhver mulighet til å være med i dugnadsgjengen. Heldigvis er pappaen og bestefaren flink til å la ham bidra, og han får stadig nye arbeidsoppgaver.

I dag kom han gledesstrålende inn for en kjapp drikkepause, og hadde følgende melding til mammaen:

- Veit du, eg e flenk til fire teng. Eg e flenk å kost, flenk å bær stein, flenk å fløtt på teng og....

(tenkepause)

- ....ja, og å pass på at alt e perfekt!






(Definisjon av perfekt: i vater)

I helga begynte vi å bygge garasje, og med flere dyktige mannfolk i sving ute i tomta - så kunne jeg konsentrere meg om å sørge for mat og drikke når det var nødvendig - samt holde litt styr på ungene.

Lørdag tok jeg med meg ungene og dro i bursdagsselskap til Lives gudfar, men etter et par timer var det på tide å komme seg hjem igjen for å se til dugnadsfolket. Live hadde spurt i et par dager om å få besøke ei venninne, og jeg hadde hatt flere gode unnskyldninger for hvorfor det ikke lot seg gjøre. Det samme hadde jeg nå.

Lillefy: - Du veit jo dæ Live, at no jobbe de med garasjen, og då e dæ litt styr.

Live: - Eg veit jo dæ. Men koffør blande dåkker meg opp i dæ?!





Djevelsk godt spørsmål.

På vei nordover til Harstad hadde vi bestemt oss for å overnatte på turen, men vi hadde ikke booket oss inn noe sted. Første stedet vi vurderte var Fauske, men der var hotellet fullt. Mens vi snakker om Fauske, så bryter minstemann (4) inn i samtalen.

Erik: - Sist vi va på Fauske, så va dæ kamp.

Mannen min og jeg ser spørrende på hverandre, før vi etter hvert kommer på at da vi kjørte nordover til 17. mai, så gikk mannen min ned i baren for å se kamp mens jeg la ungene. Dog uten stor suksess, for Erik klarte ikke sove før han fikk vite resultatet i kampen.

Pappaen: - Ja, dæ stæmme. Huske du kem som spilte?

Erik: - Ja, dæ va United mot Wigan.

Mannen min og jeg ser på hverandre igjen, med hevede øyebryn.

Pappaen: - Huske du resultatet?

Erik: - Jepp. 2-1 te United.

De overraskede blikkene våre møtes igjen.

Pappaen: - Kem scora først?

Erik: - Wigan.

Pappaen: - Dæ stæmme. Kem scora for United?

Erik: - Først hain Carrick og så hain Tevez.

Øyebrynene våre skyter i været, før Erik prøver å roe ned at foreldrene er dypt imponert.

Erik: - Lætt....!

I ettermiddag var vi på ei øy rett utenfor bygda, hvor vi grillet og ungene badet. Etter hvert dro Erik (4) og jeg ut på en liten ekspedisjon.

Erik: - Ka e klokka?

Lillefy: - Eg veit ikkje, eg har ikkje klokke på meg.

Erik: - Du kain jo bærre sjå på sola!

Yeah, right.

Jeg sitter ved kjøkkenbordet og nyter frokosten, mens Erik er veldig tydelig på at vi leker gjemsel. Det vil si at han gjemmer seg, og jeg finner ham IKKE - noe som er like festlig hver gang.

Han ligger gjemt omlag 20 cm fra beina mine, men er likevel hellig overbevist om at jeg ikke vet hvor han er. Etter hvert rusler jeg bort til kjøleskapet for å hente meg noe å drikke.

(da kommer det en stemme preget av undring fra bak kjøkkenbordet)

Erik: - Så du etter meg i kjøleskapet?

Lillefy: - Ja.

Erik: - Fant du meg???!

17. mai klokka 07:35 blir jeg vekket av Erik (4) som har følgende beskjed til sin stuptrøtte mor:

- Eg treng medisin og fluortablett. Så blir vi ferdig med dæ!

Onsdag morgen var helt forferdelig. Live (6) var febersyk på andre dagen, og måtte godta at hun måtte tilbringe første halvdel av dagen hos bestemor i nabohuset. Med krise både i kommunen og avisa, så var både mammaen og pappaen bundet på både hender og føtter - noe som er en helt forferdelig situasjon for alle.

Jeg lovte Live at jeg skulle jobbe fortere enn jeg hadde gjort noen gang før, og komme hjem med ett-ferja. Hjertet mitt både bristet og svulmet da hun  med tårevåte og feberblanke øyne så på meg og sa:

- Eg vil bærre va i lag med deg, mamma....

(og så klarner blikket i noen sekunder før hun sier)

- ...så fin du va i dag.

Stort sett forsøker vi å ligge litt sammen med ungene hver kveld. Det trenger ikke være mer enn et par minutter på hver, men nok til at man får delt en klem eller ti - og får med seg gode ord som disse som Live (6) ga meg i kveld:

- Du e ein go'bit!

Fotballkommentatorene på Canal+ bør ta til seg at til og med en fireåring synes det blir litt overkill innimellom. Under dagens oppgjør mellom Sunderland og Manchester United løper Erik (4) bort til faren:

- Pappa, e ikkje du lei av at hain sei EKSTREMT heile tia?!

Høflighet er en egenskap som ligger mitt hjerte nærme, og derfor ble jeg rørt til tårer da Erik (4) på butikken i dag skulle kjempe seg gjennom en lang kø av både voksne og barn for å nå frem til meg - og etter hvert som han nådde nye som skulle passeres sa:

- Unnskyld......unnskyld meg.....unnskyld....

Helt nydelig var det! :-)

Erik (4) og nabogutten Glenn (8) leker med noen actionfigurer og en drøss med biler. Live (6) har veldig lyst til å være med, men bommer katastrofalt med taktikken når hun kommer seilende inn på rommet:

- Hær har eg ei jenta og ein gutt, og de e kjæresta, og ho sei: "kjæm du beibi?"...

Blikkene til guttene fortalte meg at hun like godt kunne snakket på latin.

Etter tre runder med tørkepapiret på en snørrete nese, så sa Erik (4) stopp:

- No e dæ nok. Eg har ikkje meir naseblås...

- ...eg har rett og slett ikkje meir krefter!

Kontoret mitt blir litt penere for hver gang Live (6) har vært på besøk.

Erik (4) var ikke veldig fornøyd med mammaens evne til å følge med i historien han fortalte:

- Eg tur du må få deg nye øra!

En syk Erik (4) ligger på armen min på sofaen etter middag. Han gransker meg nøye.

Erik: - Mamma, har du svarte øya?

Lillefy: - Nei, eg har blå.

Erik: - Ka har eg?

Lillefy: - Du har nydelige, brune øya. Med litt grønt i. Akkurat som hain pappa.

Erik: - Og ho Live har blå. Guttan har brune og jentan har blå.

Lillefy: - Ja, du og hain pappa har fått øyan etter ho bestemor.

(han får et grublete uttrykk over de brune øynene)

Erik: - Men ka hadde vi før då..?

Stakkars gutten min...han så for seg en fysisk overrekkelse...!

Lillefy: - Erik, vart du mett?

Erik: - JA! Eg sa jo dæ i stad. Du må lær deg å hør beire etter!





Right back at.....me! :-)

Her i huset er far og datter utpregede A-mennesker, mens mor sjøl og minstemann med all tydelighet har havnet på B-siden.

Det gledet en B-mor å høre minstemann stille følgende spørsmål da han hørte søsteren allerede hadde tatt plass ved tven da han våknet i halv åtte-tiden:

- Mamma? Koffør e ho Live STÅOPPGÆRN?

Etter at Erik (4) hadde sett danserne fra Frikar under kveldens Melodi Grand Prix-finale, så gikk han ut på gulvet og slo stift.

Med strake armer.

Jeg hylte av skrekk, og holdt på å skremme guttungen herfra til evigheten.

Jeg må snart begynne å tro min svoger som hevder at Erik har en kroppsbeherskelse utenom det vanlige.

Wow.

Erik (4) hadde fått lov av pappaen til å spille FIFA på Playstation 3, og løp opp trappa med en gang han kom hjem fra barnehagen.

Normalt sett ordner han alt selv, og derfor kikket jeg litt overrasket opp da han kom tuslende ned i stua - på slepende føtter. Det var veldig tydelig at han syntes det var et sviende nederlag å be om hjelp, noe som ikke ble bedre av at jeg begynte å le da han kom med følgende uttalelse:

- FAKTISK så har eg et problem...

Live (6) og Erik (4) har lagt seg. Erik roper gjentatte ganger etter meg før Live gir ham klar beskjed - med rolig, men myndig røst:

- Erik! Hørte du ikkje ka ho mamma sa?! Ho sku kom inn til oss hvis vi klart å va stille. Når du rope sånn, så går dæ lenger tid før ho kjæm. Dæ e altså du som bestemme kor lang tid dæ tar før ho mamma kjæm inn hit. Forstår du ka eg sei?!

Erik (4) skulle få ligge i dobbeltsenga, og hadde fornøyd funnet sin plass under dyna sammen med pappaen. Det hindret ham dog ikke å sette pris på mammaen som tittet innom for å si god natt.

Erik: - Ååååå....eg ha savna deg!

Live (6) spurte Erik (4) om han visste et eller annet (jeg husker ikke hva), og han svarte etter beste evne. Da kommer det kjapt fra søsteren:

- E svaret avgitt?!

Da pappa kom på besøk under bursdagen til Erik, sto døra til Lives rom oppe. Dermed fikk bestefaren se at hun hadde ryddet til gjestene skulle komme, og skrøt veldig av Live.

Da pappa gikk igjen, så kommenterte jeg at det var veldig hyggelig av ham å gi henne skryt, hvorpå Live ser på meg med store øyne og sier:

- Eg e gla førr at hain ikkje såg under bordet....

Da gikk jeg og så under bordet. Og forsto hva hun mente.

Erik kom mot meg der jeg satt i sofaen, og løftet en tøffelkledd fot opp i fanget på meg. Jeg så umiddelbart at tøffelen var havnet på feil fot. At dette opplevdes som ubehagelig ble bekreftet av følgende melding fra minstemann:

- Dæ e nåkka feil. Foten e heilt svimmel!

I ett-tiden i natt sto Erik gråtende midt på gulvet i loftsstua. Jeg hadde akkurat sovnet, og i ørska geleidet jeg bursdagsbarnet inn på vårt soverom og opp i dobbeltsenga.

Dessverre var ikke det nok til å stilne gråten, og et hvert forsøk på å roe det overtrøtte bursdagsbarnet var fånyttes. Og nok en gang var det pappaen som var ønsket.

Erik: - Vekk hain pappa!

Lillefy: - Hain ligg jo på sia av deg. Du ska bærre snakk te hain sjøl.

Erik: - Nei! Du ska vekk hain. Eg ska si hain nåkka.

Lillefy: - Ka ska du si?

Erik: - Eg veit ikkje! Eg får sjå....

Så viktig var det.

Hverdagen med eksem har vært Erik og min greie. Det er vi som har sittet oppe de nettene hvor det har vært umulig å få sove, og det er vi som møtes noen ganger hver natt for å smøre der det klør verst. Det er stort sett jeg som tar meg av smøreritualene før leggetid, og meg Erik roper på når han trenger trøst.

Men i natt ble jeg byttet ut. Da var det kun pappaen som gjaldt. Ikke fikk jeg trøste, ikke fikk jeg smøre - og fikk heller ikke skaffe noe å drikke. Jeg måtte vekke pappa, var det klare beskjeden fra en gråtende Erik.

Pappaen stod opp. Trøstet. Smurte. Og hentet et glass melk.

Så sovnet Erik.

Det var sårt og deilig på samme tid.

Etter at Erik hadde den voldsomme allergiske reaksjonen i sommer, så har jeg blitt enda mer forsiktig når det gjelder hva gutten putter i munnen. I morges kom han bærende med en boks med kjeks som jeg kjøpte før helga, og lurte på om han kunne spise slike.

Jeg dobbeltsjekket, og dobbeltsjekket igjen, da jeg sto på butikken, men likevel ba jeg ham komme med boksen slik at jeg fikk sjekke hva kjeksen inneholdt. Jeg fikk bekreftet på nytt at den skulle være trygg, men likevel ville jeg ikke la ham smake før han dro i barnehagen - og forberedte meg på kraftige protester.

Lillefy: - Du veit at eg gjerne vil at du ska va heime når du smake nåkka for første gang, sant..?

(Treåringen ser på meg med tenksomme, men samtidig milde øyne)

Erik: - Ja, før du passe på meg mamma, sant.?




Ja, kjæreste venn. Med hele meg.

På grunn av eksemet tåler ikke Erik (3) å ha hår på hodet, så han er rimelig kortklipt til enhver tid. For å motivere ham til nye runder med klippemaskinen, så har vi flere ganger understreket at frisyren (eller mangel på sådann) - er et stort pluss når han skal heade ballen.

Noe som har falt i smak for vår fotballgale lille sønn.

Forrige helg var han tilskuer under en guttekamp, hvor en på motstanderlaget hadde tilnærmet afrofrisyre. Dette fascinerte Erik veldig, og han fulgte litt ekstra godt med fyren. Etter å ha bivånet at fyren gikk tapende ut av et par hodedueller, kom konklusjonen et par timer etter kampslutt:

- Mamma? Hain fækk ikkje tell å head fordi håret va førr tjukt....

Erik (3) lå i sengen og klødde, og bestilte mer smøring. Før han gikk til sengs hadde vi smurt med både kortison og fuktighetskrem, men han var likevel ikke helt fornøyd med mammaens behandlingsopplegg.

Erik: - Ska vi ikkje smør håret i dag?!

(vi har en egen flytende kortison til hodebunnen)

Lillefy: - Nei, ikkje i dag. Vi kan ikkje smør kortison kvar dag.

(han ser på meg med tydelig skepsis)

Erik: - Men eg klør masse. Eg vil ha medisin!

Lillefy: - Nei, vi klare oss uten i dag. Vi smøre heller litt meir.

Erik: - Dæ e jo lenge sian eg fækk medisin!

Lillefy: - Ja, men dæ e bra for kroppen at vi kan klar oss uten medisin nån daga.

(han ser på meg med besluttsomhet i blikket)

Erik: - Ja, men i dag kjenn eg at kroppen min træng medisin!

Jeg begynte å le høyt. Etter hvert gjorde han det samme.

Det funket like godt som medisin.

Live ble seks år og tre dager før hun for første gang sa noe ufint til meg. Etter å ha blitt bedt om å gå på rommet, hørtes det først ut som om hun rev ned både vegger og tak - før hun hylte ut:

- Du e ein dritt!

Jeg sa ingenting. Ikke der og da. Da hun hadde roet seg ned - det gikk nesten tjue minutter - så ba jeg henne komme ut og sette seg sammen med meg i sofaen. Og så spurte jeg henne om hun kunne gjenta det hun ropte til meg tidligere.

Det klarte hun ikke.

Så spurte jeg om det var noe annet hun ville si. Da kom den såre gråten, og et fortvilt "unnskyld". Og det var fint å merke at jeg ikke trengte si noe mer. Hennes selvjustis slo inn med full styrke.

Det er egentlig alt vi som foreldre kan be om.

I løpet av sensommeren har Erik stupt inn i en eller annen trassperiode. "Ikke se på meg!", "Ikke snakk til meg!" og "Gå ut!" ljomer med jevne mellomrom mellom veggene, etterfulgt at en kjempetrist liten gutt som er fortvilt fordi han har vært sint.

Noe som er helt identisk med hvordan Live hadde det for et par år siden.

Og hun fikk smake sin egen medisin da hun under kveldsmaten forsøkte å gi Erik instruksjoner om et eller annet. Vi hører bare et brøl fra kjøkkenet, etterfulgt av følgende særdeles skarpe melding fra lillebroren:

- EG GJÆR KA EG SJØL GJÆR!!!!!

Tro aldri at du vil slippe unna med å ta en spansk en.



Gjett hvem som shoppet strømpebukser for harde livet samme ettermiddag...

I morges ga jeg gubben klar beskjed om at nå var tålmodigheten min oppbrukt - gulvene skulle støvsuges I DAG. Det skal sies at sentralstøvsugeren har ligget klar over entre- og stuegulvet helt siden søndag.

Da jeg noen timer senere kom hjem fra byen, lå støvsugeren fortsatt utover gulvet. Jeg la dog merke til at det ikke lå fullt så mye skitt på kjøkkengulvet som på morgenkvisten, uten at det på noen måte kunne kalles for rent.

Og joda, gubben forsikret meg om at han hadde støvsuget. Da jeg så spurte hvorfor støvsugerslangen fortsatt lå som en snubletråd gjennom hele etasjen, får jeg følgende svar fra "sliteren":

- Eg regna jo med at eg måtte gjær dæ på nytt...

Vi skal reise på ferie om nøyaktig åtte timer. Både Live (5) og Erik (3) har telt ned uker, dager og timer til avreise, og de siste kveldene har det nesten vært umulig å få minstemann til å sovne.

I kveld overlot jeg legginga til husbonden, slik at jeg skulle rekke innom både mormor og foreldrene mine før jeg gikk inn i pakke-trancen.

Men da jeg kom hjem igjen, halvannen time etter leggetid, syntes jeg at jeg hørte noen lyder på loftet. Neida, mente mannen min, det var bare lyder fra tven. Jeg slo meg til ro med det i noen minutter, helt til jeg hører noen intense bankelyder.

Når jeg da tusler opp trappa, kommer minstemann pilende over gulvet - passende nok kledd i en supermann-nattdrakt. Han ser på meg med panisk blikk, mens han samtidig peker på kaoset rundt seg.

Erik: - Mamma! Du må jo skynd deg og pakk!

Lillefy: - Jada, eg ska pakk. Men ka gjær du oppe?

Erik: - Hain pappa sa at når eg sto opp, så sku vi fær på ferie. No e e klar!

Husbonden hadde glemt å nevne for guttungen at han faktisk måtte SOVE før han sto opp igjen...

.







hver eneste dag bristes hjertet mitt







.

Jeg blir gal!

Ikke av mangel på søvn eller av å smøre hele tiden, men av å se Erik slik.

Kløende og totalt utslitt av mangel på søvn og hvile. Hadde han enda klaget, men alt han ber om er et fang å hvile på innimellom.

Det er varmen som er faenskapen. Over hele kroppen er huden hans vablete, og for et par dager siden var hele halsen og nakken som et stort åpent sår.

Jeg ser frem til det året vi eventuelt kan ønske sommeren velkommen. Nå må vi bare tåle den.

Når mannfolkene fornøyd står i døra og sier at nå har de ryddet etter grillinga, så ikke ha for høye forventninger når du går inn på kjøkkenet.

En stund etter at jeg hadde lagt Erik (3) nå i kveld, så hørte jeg småføttene treffe soveromsgulvet - og tassende skritt i retning døra. Jeg forbereder meg mentalt på strengt blikk og bestemt stemme, men Erik kommer meg i forkjøpet.

Erik: ......*sier noe uforståelig*

Lillefy: - Hæ?

Erik: ...."sier noe uforståelig igjen*

Lillefy: - Ho mamma forstår ikkje ka du sei?

Erik: - Eg sei jo bærre "Lynet" på engelsk!

Sier han. Og gir meg et strålende smil som forteller meg at han er synlig imponert over seg selv.

Følgende melding ble overlevert meg i en særdeles klagende tone av min femårige datter her om dagen:

- Kom og sjå, ellers gidd eg ikkje vis deg dæ!

Live og Erik hadde en diskusjon rundt middagsbordet om hvorvidt Lynet McQueen og Sally (fra Cars) er kjærester. Live var helt tydelig veldig oppgitt over lillebroren da hun slo fast:

- De er IKKE kjærester. De har bare LITT kjærlighet i seg.

Det var rett før sengetid, og Live satt og tegnet på en magnetplate. Lillebroren ville også prøve, og til slutt gikk hun med på å la ham slippe til.

Plutselig roper hun over seg, og ber oss om å komme og se.

Live: - Sjå! Hain Erik har tegna ordentlige menneske. E hain ikkje flenk???!



Jo, superflink! Hilsen stolt mamma!

Under et besøk i svømmehallen på Mo fikk ungene akutt behov for en is. Da vi kom frem til kassa oppdaget jeg at det kun var en type is Erik kunne spise (en saftis), og heldigvis ville Live også ha en slik is. Jeg så at de også hadde min favorittis der, og ba om å få den i tillegg.

I kassen står en ung mann i begynnelsen av 20-årene, og han begynner å le når jeg skal betale. Jeg ser på ham med forundret blikk, og får følgende begrunnelse:

- Jeg tror aldri det har skjedd før at en mor har kjøpt dobbelt så dyr is til seg selv som til ungene!

Jeg ser sikkert på ham med et blikk som forteller at jeg er litt usikker på om det dette setter meg i et godt eller dårlig lys, for han er snar med å legge til:

- Jeg synes det er dritkult!

Live, Erik og kusinen Martine spilte kort hos foreldrene mine. Så skjedde det at Martine måtte hoste litt kraftig, og til hennes store forskrekkelse førte kraftanstrengelsen til at det smalt litt i andre enden.

Heldigvis ble situasjonen reddet av at de andre to begynte å le på en god måte, og da lo hun med selv også. Og humøret ble enda bedre da Live utbrøt:

- En hostepromp! Dæ e altså dæ kuleste trikset eg har vørre borti!

Jeg husker faktisk ikke hva Erik gjorde, men jeg glemmer ikke måten han oppmuntret seg selv på i går:

- Eg e bra flink! Dein her gutten skrik bare litt...!

(skrik=gråter)

Ungene lekte at de skulle på ferie, og etter hvert satte Erik nedover veien til foreldrene mine - med trillekofferten på slep.

Da han kom frem og pakket ut, så var det tydelig hva han anser som viktigst når man legger ut på tur.

I det store rommet var det overfylt med lekebiler, mens i lommen foran lå det..

....tre bandasjer.

Nå blir det stadig lysere her nordpå, noen som virker noe forvirrende på ungene. I dag sto de begge opp kvart over seks, etter at de hadde sett sola lyse inn på soveromsveggen.

Jeg fulgte dem opp, og så snek jeg meg under dyna på Eriks rom. Da kunne jeg slumre litt, samtidig som ungene var mer eller mindre rundt meg.

Etter en stund kom Erik inn på rommet for å leke med bilene. Live ropte til meg om jeg kunne komme å se et eller annet, hvorpå jeg svarte at hun heller måtte komme inn til meg - fordi det var så kaldt utenfor dyna.

Da spratt Erik opp fra gulvet, og lukket døra på soverommet.

Erik: - No blir dæ ikkje kaldt te deg, mamma.

Lillefy: - Tusen takk!

Erik: - Værsågod.

Lillefy: - Du e no bra snill.

Erik: - JEPP!

Erik (3): - Dæ va ikkje eg som rapæ. Dæ va lufta!

På rommet sitt har Erik en slik plakat hvor vi med jevne mellomrom merker av høyden på ungene.

Her om dagen var Live gira på å foreta en ny måling av lillebroren, til hans store protester.

Live: - Kom igjen no, Erik! E du ikkje spent på kor mange CIRKAMETER du e no?!

Tiden var inne for Erik til å gå til sengs, og jeg ba ham om å gjøre unna dagens siste dobesøk. Mens han står og tisser med døra på gløtt, så går jeg forbi på vei for å lukke opp vinduet på rommet hans.

Da roper han etter meg:

- Du ska bærre begynn å legg deg, du mamma - så kjæm eg!

Minstemann har hatt omgangssyke i et par uker. Ikke noe voldsomme greier, men han har hatt flere "uhell".

En ettermiddag sto han midt på kjøkkengulvet og jeg så at han så helt rar ut, nesten som om han skulle besvime.

Lillefy: - Ka e dæ, lille venn?

Erik: - Eg trur eg tisse....

Lillefy: - Huffda, e du ikkje go i magen enno...

(Erik blir rød rundt øynene)

Lillefy: - Oi...bæsje du og?

Erik: - Ja....

Så står han der da. Med både tiss og bæsj i buksa. Etter noe få sekunder ser Erik på meg med et bunnfortvilt blikk, slår ut med armene og sier med pint stemme:

- Ka gjær eg no...?!

Live (5) lekte med Amanda-dukka si, og kledde henne opp med klær som hun selv brukte da hun var lita. Da hun kledde på Amanda ei lue, så kom den ned i øynene på dukka - og da overhørte jeg noe som gledet mitt morshjerte veldig:

- Unnskyld, Amanda...

Normalt sett er det mannen min som henter ungene i barnehagen, men i går var det jeg som fikk den gleden. Da ungene klatret inn i bilen, gledet minstemann seg inderlig over at både bamsen og en smokk lå klar i baksetet.

Jeg ristet oppgitt på hodet, og kommenterte at han jo søker mot smokken oftere nå enn hva han gjorde når han var mindre.

Live ser på lillebroren og bestemmer seg tydeligvis for å komme ham til unnsetning. Hun bøyer seg over broren i baksetet, ser meg direkte inn i øynene - og sier med overbevisning:

- Mamma....kanskje hain har ein SYKDOM som gjær at hain bærre må ha dein meir og meir?!