Takk for tilliten...
Etter at jeg hadde hentet Erik (5) i barnehagen, skulle vi ut for å måke snø. For å holde den verste sulten unna, hentet jeg en bolle til poden - som tydeligvis lot seg overraske over et vellykket bakverk.
Erik: - Oi, den va skikkelig go'! Ha DU baka dein?!
Lillefy: - Ja, klart eg har.
Erik: - E du sekker?!
De harde fakta.
- Mamma....ho Live si at eg e ein snørrvalp!
Ingen dramaqueen.
Live: - Mamma, i mårrest spydde eg.
Lillefy: - Hæ?! Koffør gjorde du dæ?
Live: - Førr eg hadde kjempeondt i magen.
(Jeg tenker tilbake på gårdagen, hvor hun spiste unormalt lite både til middag og kvelds. I halv to-tiden om natten våknet hun og var sulten, men spiste bare en bit av den brødskiva jeg laget til)
Lillefy: - Jammen....koffør sa du ingenting til meg eller hain pappa?!
(hun bare heiser på skuldrene, og gir inntrykk av "no big deal")
Lillefy: - Hadde eg visst at du spydde, så hadde du selvfølgelig fått vørre heime i frå skola...
(hun ser på meg med blide, store øyne)
Live: - Jammen, eg ville jo på skola!
Den store jenta mi får akseptere at mammaen både er veldig stolt, men også litt sår fordi jeg ikke fikk være der for henne mens det stod på.
Heldigvis fortalte pappaen at hun kom og la seg sammen med oss i storsenga i halv seks-tiden, så forhåpentligvis fant hun litt trøst i en stk snorkende mamma...
Northug jr.
At han er på god vei til å få Northug-følelsen i kroppen, var tydelig da han høyt og tydelig proklamerte for seg selv på vei ned en bakke:
- ...og svingen har eg full kontroll på....!
Uoppdragen bamse.
Da kommer det kjærlig, men oppdragende fra Erik:
- Å bamse....må du alltid ropes inn?!
Matematikkprofessoren.
Jeg husker ikke nå hva det var snakk om (innimellom er jeg dessverre ikke flink til å notere ned hele bildet...), men tallet 49 fulgte i hvert fall etter 25, hvorpå Erik kjapt konkluderer:
- 49 e jo ein mindre enn dobbelt så stort.
Årntli alvor!
Min niese Martine (9) har flere ganger blitt fortalt om da hun fikk pustestopp da hun bare var noen dager gammel. Det var RS-viruset som hadde slått til, og etter å ha blitt sendt til Bodø med helikopter måtte hun tilbringe noen lange dager i isolat.
Det var tøffe dager, og langt mellom smilene mens det sto på. Men her om dagen måtte jeg le da Martine ser på meg med alvorlige øyne, og sier med overbevisende stemme:
- Sant tante, at ein gang vart eg kvælt....veldig alvorlig kvælt faktisk!
Høy smeltefaktor.
- Erik! Dæ va skikkelig godt å kom på besøk her igjen!
Kjapp i hodet!
Live (7) hadde besøk av søskenbarnet Martine, og etter hvert kom også venninnen Viktoria. Det jeg ikke visste var at Martine hadde gjemt seg, og skulle overraske Viktoria.
Så da Live og Viktoria kom opp trappa, så spurte jeg hvor Martine var blitt av.
Da sperret Live opp øynene, signaliserte til meg at jeg ikke skulle si mer - før hun snudde seg mot Viktoria og leverte følgende forklaring:
- Du skjønner, vi har en liten familietradisjon her i huset om hele tiden å spørre hvor Martine er!
Gjensynsglede.
Da kommer det muntert fra Live (7):
- Hallo, din irriterende plageånd!
Skikkelig kaldt!
- Brrrrrrr....dæ flippa heilt, eg fækk hjernefrys!
Kjenner jeg blir stolt...
...og det går opp og det går ned...
Det føles litt uvirkelig med sykehusbesøkene. Jeg vet ikke om det er en forsvarsgreie, men jeg ser fortsatt på Erik som en frisk liten gutt. Men vi er heldige som blir fulgt opp, og forhåpentligvis blir vi litt klokere for hver gang.
I mellomtiden smører vi, og forsøker å ta opp- og nedturene med tålmodighet og godt humør. Der er Erik verdensmester, som her på tirsdag.
Tidsperspektiv.
- Åååååå....endelig! Eg ha leita i årevis!
No vart du skræmt ja!
- Eg veit koffør vi miste tennern. Dæ e fordi dæ e ei anna tann som prøve å kom opp, og da blir dein lille tanna redd og dætt ut!
Omsorgsfulle søsken.
Erik: - Har du tatt med ladarn?
Live: - Nei.
Erik: - Dæ bruka va lurt.
Live: - Ja, veit dæ...kan du hent den førr meg?
Erik: - OK!
(løpende små føtter høres over stuegulvet, i retning loftstrappa)
Live: - Dæ e ikkje så lurt å spreng!
Erik: - Eg spreng ikkje i trappa!
Live: Bra!
Adjektivets fortreffelighet.
- Og vinneren er....den grønne, fine sleipingen!
-
Sikkerhet i høysete.
- Når eg blir stor, så ska eg kanskje bo i lag med ho Mathilde og ho Viktoria. Vi ska bo i lag på en jåt (mam.anm: yacht) som e så stor at vi får plass til ein bil på nedre dekk...
- ...og så ska vi ha tre redningsvesta.
Hvordan målbinde mamma.
Jeg har forsøkt å komme til bunns i hvor dette kommer fra flere ganger, og senest nå i kveld.
Lillefy: - Men Erik...har du opplevd at du har ropt etter hain pappa eller meg, og så har vi ikkje hørt deg?
Erik: - Nei.
Lillefy: - Ha dæ skjedd i barnehagen då?
Erik: - Nei.
Lillefy: - Men koffør trur du at dæ e blitt så viktig førr deg å ha oss så nært når du e på do? Dæ va jo ikkje sånn før.
Erik: - Veit ikkje...
(sier han muntert og legger kjapt til)
Erik: - ...dæ e no bærre sånn hjernen min funke!
Tidssurr.
Erik: - Ser du håndball?! Vi må jo sjå United-kamp!
Lillefy: - Oi, e kampen begynt?
Erik: - Ja, den begynte jo førr lenge sian akkurat no!
Ingen sure miner.
Her om dagen kjente jeg likevel at nå var min grense nådd - og vel så det - og ropte med rimelig skarp stemme at nå var konserten definitivt over!
Jeg forventet store protester fra trommeslageren i loftsstua, men i stedet for tar han en superblid avskjed med sitt publikum (som var meg):
- Oki! Takk førr i dag!
Min skjønne sønn.
Her om natten hadde han kommet opp i dobbeltsenga for å få litt selskap, og etter en stund spurte jeg om vi skulle prøve å snyte nesen. Da kom det unnskyldende fra minstemann:
- Bærre hvis du vil, mamma...
Verdt et forsøk.
Femåringen så gjorde, hvorpå pappaen svarte "Dæ e jo sant!" og innvilget en brusskvett likevel.
Ti minutter senere:
Erik: - Pappa, kan eg få spill på dataen?
Pappaen: - Nei, no blir dæ ikkje meir spilling på ei stund.
(en liten tenkepause, etterfulgt av en håpefull og innsmigrende stemme)
Erik: - Dæ e jo lørdag....?!
Som far, så sønn.
At små menn lærer av store menn fikk jeg nok et konkret bevis på da juletreet skulle tas ned.
Etter å ha deltatt til dels ivrig da selve pynten skulle plukkes av, forsvant ungene tilbake til Super Mario da englehåret skulle fjernes fra greinene (ja, jeg er på grensen til rar som tar vare på det glitteret fra år til år...).
Da jeg klaget min nød over at jeg ble stående alene igjen med den verste jobben, kom det innsmigrende fra min femårige sønn:
- Ja, men du e jo så go til dein jobben!
Den "unnskyldningen" har jeg gjennom et femten år lang samliv hørt noen ganger før.
O, Super Mario.
Jeg ba Erik (5) og Live (7) om å hjelpe meg med å plukke pynt av juletreet, men fikk klar melding om at de var særdeles opptatt - med et dataspill.
Da jeg - i muntert tonefall - understreket at det faktisk bare var et spill, og at både spillet og dataen fortsatt ville være der fem minutter senere - fikk jeg følgende korreks fra syvåringen:
- Ja, dæ e bærre et spill, men faktisk et spill som betyr ganske mye for oss!
